(25 - 2016) Lederen av den kubanske revolusjonen er gått bort, etter et liv i kampen for en bedre verden.

Etter mer enn 600 mordforsøk fra CIA, døde Fidel av naturlige årsaker i en alder av 90. Han var langt fra feilfri, men ledet folket sitt i en vellykket revolusjon som frigjorde landet fra USA-imperialismens dominans og det korrupte Batista-diktaturet.
En vellykket revolusjon som har sørget for små sosiale forskjeller, for at hele folket har tilgang til gratis helsevesen og utdannelse, for jordreform og for at verdiene som produseres tilegnes felleskapet snarere enn en overklasse. En vellykket revolusjon som har sørget for at alle har et sted å bo. I motsetning til det mange påstår, en vellykket revolusjon som har skapt et unikt demokratisk system basert på bred folkelig deltagelse. Og ikke minst; en vellykket revolusjon som har gjort Cuba til en humanitær stormakt. Det er ikke rart at Fidel Castro og Nelson Mandela ble nære venner, for i følge Nelson Mandela var Cubas støtte avgjørende i kampen mot apartheid. Cuba har støttet flere anti-koloniale bevegelser i det globale Sør, og er som humanitær stormakt kjent for å være landet som sender flest leger og hjelpepersonell til de mest utbyttede områdene i verden. I 1961 ble Cuba erklært som sosialistisk republikk. I 1970-årene ble det igangsatt en institusjonaliseringsprosess som innførte en ny konstitusjon, et fastlagt valgsystem og organer for representativt og deltakende demokrati. Kommunistpartiets rolle som statsbærende parti ble stadfestet. Stadfestet ble også massebevegelsene (arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, småbondebevegelsen, føderasjonen av universitetsstudenter, føderasjonen av videregående elever og komiteene til forsvar for revolusjonen) sin rolle i å representere ulike sektorer av samfunnet. I h.h.t. grunn- loven kan Cubas Kommunistiske Parti ikke stille til valg.
På Cuba anses ikke revolusjonen som noe som ble avsluttet når de revolusjonære seiret i 1959. Revolusjonen er en vedvarende prosess med mål om å transformere samfunnet i sosialistisk retning. Viktige seire har vært avskaffelsen av analfabetisme, tilgang til gratis utdannelse og helsevesen av god kvalitet (det er landet med flest leger per person i hele verden), universell tilgang til bolig, og stor grad av sosial likhet. Jordreform som nasjonaliserte jorda som var eid av store gods og fordeling av jord til de arbeidende bønder, samt nasjonalisering av naturressurser og industri har vært viktig for å oppnå alt dette. Cuba er også sannsynligvis det land i verden hvor internasjonal solidaritet har stått og står sterkest. De har støttet frigjøringsbevegelser spesielt i Latin-Amerika og Afrika. De er verdenskjent for å sende leger og helsearbeidere til fattige land og kriseområder.
Reformer har blitt gjort under Raul Castros ledelse for å tilrettelegge for privat næringsliv i liten skala, og for arbeiderstyrte kollektiver i noe større skala. Dette blir ofte i Vesten presentert som en langsom utvikling i retning av å gjeninnføre kapitalismen. Dette er langt fra sannheten. Kapitalisme står ikke på dagsordenen på Cuba. Det er snarere snakk om å gjøre sosialismen mer bærekraftig for det 21. århundret. Tatt de geopolitiske og historiske omstendighetene i betraktning, er de sosiale og politiske fremskrittene oppnådd under den cubanske revolusjonen, med Fidel Castro som leder, utrolig beundringsverdige.
Cubas eksempel på sin vei til sosialismen og den internasjonale solidariteten er en ledestjerne for enhver revolusjonær utvikling i Sør-Amerika. De erfaringene Cuba har ervervet seg viser vei for et mer rettferdig samfunn som i Venezuela, Brasil og Argentina. De økonomiske tilbakeslag som har skjedd i disse landene skyldes ikke forsøkene på å gjennomføre en sosialistisk planøkonomi for å avskaffe fattigdom og analfabetismen, men USAs vedvarende infiltrasjon i landenes økonomi, støtten til reaksjonære grupper og fascistiske diktatorer.
I disse tider utvikler USA-imperialismen en sterk motoffensiv i Latin-Amerika og Karibia for å avsette progressive og venstreorienterte regjeringer. USA vil kontrollere markeder og plyndre regionens råvarer. Høyreorienterte og reaksjonære krefter, underordnet USA-imperialismen, har intensivert sine handlinger med sikte på å demontere de sosiale endringsprosesser som har pågått i nesten to tiår. Demokratiet har fordypet og utvidet seg på mange områder. En ny økonomisk utvikling, sosial fremgang basert på solidaritet og nasjonal suverenitet, har begynt. Denne demokratiske prosessen er en effektiv arena for å bidra til fred i verdensdelen. Mange konflikter og kamper som får liten oppmerksomhet i norske mainstream-media er Puerto Ricos kamp for uavhengighet fra USA. Videre står Argentina på for deres rett til suverenitet over Malvinas, Georgias og Sør-Sandwichøyene, som er under britisk kontroll. Disse øyene er omgjort til Storbritannias eller USAs og NATOs militærbaser.
I det latinamerikanske scenario, er kampen i forsvaret av Venezuelas bolivarianske revolusjon stadig mer relevant, i møte med de massive trusler om destabilisering og intervensjon som drives fram av lokale oligarker, i samarbeid med USA.
Det brasilianske folket og den brasilianske Senter for Solidaritet med folkene og kampen for fred (CEBRAPAZ) står nå midt oppe i forsvaret av demokratiet i og mot den illegitime regjeringens angrep på sosiale, økonomiske og politiske rettigheter. Dette etter et statskupp i august 2016 som styrtet president Dilma Rousseff, som var gjenvalgt med stemmene fra 54,5 millioner brasilianere i 2014.
Utviklingen i Cuba, fra et fattig og underutviklet land med vekslende diktatorer, innsatt av USA, til det samfunn vi finner i dag har gitt, og gir, håp for millioner av mennesker i Latin- Amerika. Lærdommen fra Cubas og Fidels kamp mot USA og imperialisme er den beste arven etter el comandante.
Fysisk er Fidel Castro død, men hans revolusjonære ånd vil leve videre, i alle kriker og kroker av verden hvor det lever mennesker som kjemper for et mer rettferdig og solidarisk samfunn.