(Harald Øystein Reppesgaard - nr 23 - 2010) Rikets sikkerhet en myte som er konstruert av den herskende klasse og deres lovgivende, dømmende og utøvende myndigheter. Vi har en definisjon av ”riket” og en av ”sikkerhet”.

Riket – nasjonen – er en organisasjon, innenfor visse geografiske grenser, som ledes av et mindretall av en overklasse over et flertall av innbyggerne – arbeiderklassen. Sikkerheten består i å trygge organisasjonens bestående med de maktforhold som tjener overklassen – de som eier produksjonsmidlene, råstoffene og kapitalen. Rikets sikkerhet er primært overklassens sikkerhet. Under krigen var rikets sikkerhet til dels borte da nasjonalstatens grenser ble krenket av en fremmed makt. Den norske arbeiderklasses trygghet for arbeid og hjem var truet og selvfølgelig sloss man mot okkupantene. En kamp som arbeiderklassen førte tidlig mot overklassens råd, anført av eksilregjeringen i London (AP) og etter hvert ble forbudt. Denne kampen truet nemlig den norske overklasses interesser like mye som okkupantenes. Tyskerne lot næringslivets organisasjoner og strukturerer stort sett i fred. Overklassens sikkerhet var således lite truet. Rikets sikkerhet for disse var trygget av okkupantene. Den norske storkapitalen blomstret som aldri før. De ”nasjonale” bedrifter, konserner og banker sto i kø for å melde seg inn i ”Deutsche Handelskammer”. De store borgerlige avisene som Aftenposten og Adresseavisen gjorde ble fete på tysk kapital mens arbeiderpressen og kommunistenes Friheten ble forbudt. Storentrepenører som bl.a. Selmer, Falconbridge slo seg opp på krigsarbeid og krigsproduksjon. Disse ble landets 6. kolonnister. Det var bare arbeiderklassens sikkerhet som sto på spill aldri overklassens. Derfor ble myten om ”rikets sikkerhet” under krigen gjennomhullet og avslørt som floskel.

Myten ble gjenfødt under den kalde krigen. Antikommunismen og borgerskapets privilegier sto i fokus. Alliansepolitikken og Nato trengte ”rikets sikkerhet” som et manipulatorisk instrument for å trenge sosialistiske og kommunistiske bevegelser tilbake og for å skaffe seg et kulturelt og ideologisk hegemoni. Arbeiderklassen i Europa som ville ha fred, internasjonalt samarbeid og bygge landene måtte skremmes fra å angripe den svikefulle herskende klasse og deres privilegier. Arbeiderklassen følte aldri at deres sikkerhet var truet av fremmede makter, som de sosialistiske land. Det er alltid den herskende klasse, kapitalismen, som har vært drivkraften bak krig og undertrykkelse av andre nasjoner. Deres sikkerhet måtte trygges på ny. Rikets sikkerhet.

Etter hvert kom de militæres sikkerhet i fokus. Man trengte opprustning, nye våpen og et militært ledersjikt som skulle ta vare på sine egeninteresser, privilegier og mak. Dette ble også kalt rikets sikkerhet.

Vi har aldri, og kommer ikke til å oppleve, at rikets sikkerhet står på spill når arbeiderklassens liv og helse står på spill, men hver gang storbedrifter, kapitalinstitusjoner og de militære føler at deres makt og hegemoni trues.

Treholts aktiviteter truet rikets sikkerhet fordi han skulle ha avslørt militære hemmeligheter, ikke for å ha truet nasjonens arbeiderklasse og dens velferd og eksistens. Industrispionasje er kriminelt fordi den retter seg mot den eiendomsbesittende klasse og spekulantene på børsen. Ikke fordi den retter seg primært mot de ansatte.

I 60 år har Norge vært en skitten nasjon med spionasjens og angiveriets heslige ansikt, men dekket av masken som fredsnasjon. Overvåkningen har tjent overklassen og de militære; aldri arbeiderklassen og flertallet i landet. Tvert om har den vært rettet utelukkende mot vanlige mennesker, organisasjoner og aviser som taler for fred og samarbeid i verden. Vi så agentene virre rundt på flyplasser, på gater og torg med kameraer for å identifisere ”indre” fiender som kunne true rikets sikkerhet. Fiender som kunne skade nasjonen der de gikk i fredsmarsjer, i 1.mai-tog, i protest mot krigene i Viet-Nam og i Gaza, for frihet og sikkerhet for land i Sør-Amerika osv. Vi vet gjennom Lund-kommisjonen at oppegående og pensjonerte politifolk, folk i AP, LO og Arbeiderbladet ga opplysninger om egne landsmenn og kamerater til MI5 og CIA i kampen mot sosialismen hjemme og ute. Når de fortsatt er lakeier for USA, bryter norsk lov og kriminaliserer vanlige mennesker i vårt land må de straffes som spioner for en fremmed makt og hele spionasjeapparatet legges under full politisk kontroll. Vi kommunister har allikevel ingen illusjoner om rettsikkerhet for alle og at rikets sikkerhet for arbeiderklassen blir ivaretatt under kapitalismens herskerskap. Det ville være som å forene ild og vann.