(Harald Øystein Reppesgaard - nr 21 - 2010) Før hang den høyt og søt var den - denne fredsprisen. En ”upolitisk” komité nedsatt av det politiske Stortinget har forvrøvlet Alfred Nobels klare forutsetning om at prismottakeren skal ha bidratt vesentlig til fred i verden til alt mulig annet som jo også kan være bra.

Med president Carter kom menneskerettighetene i skuddet, dvs. de som passet inn i USAs politiske og militære verden. Fri tale og fri organisasjonsrett ble de viktigste mantra som umiddelbart er blitt adoptert av ”fredsfyrster” som Obama, Jagland, Sanner, Hagtvedt, VG, Aftenposten og desslike. Disse frihetene er nå de viktigste for freden uansett om folk sulter, ikke har tak over hodet, mangler helsevesen, utdannelse, men bare fylt av en nagende, uutholdelig frykt for krig og vold.

Ingen har kjempet mer for frihet til å tale og for organisasjonsretten enn de sosialistiske og kommunistiske kreftene i verden mot keiserdømmer, fascisme, nazisme og kolonialisme. Med årene virkeliggjorde de sosialistiske land også de andre frihetene som er basisen for at folk i det hele tatt skal overleve og å kunne dra nytte av talefriheten. Selvfølgelig har ytringsfriheten i perioder også hatt dårlige kår i de sosialistiske land på grunn av. spionasje og kontrarevolusjonære krefter som har løpt de kapitalistiske krefters ærend både i og utenlands. En kontrollert frihet har passet også når partipampers gjøren og laden ikke har tålt dagslyset. Men var det noe spesielt for de sosialistiske land? Hvor mye verdt er ytringsfriheten til millioner av mennesker på flukt fra krig og nød i den fattige del av verden? Hva med palestinernes rett til ytringer? Hva med meningene til de arbeidsløse, husløse og helseløse i USA? Utenom valg er de uinteressante for Obama. Ingen av våre fredsfyrster ruster seg til motmæle og motstand mot de regimer som daglig bryter disse menneskerettighetene som er nedfelt i FNs Charter. Nei det er rettigheter som styres av markedskreftene som de noble medlemmene i komiteen ligger nesegrus for. Og markedet kan verken straffes eller avskaffes.

Kina er et land som i dag dekker basisbehovene til en milliard mennesker. Bare det en Nobelpris verdt. Men ytringsfriheten er ikke så patent som våre reaksjonære talsmenn vil ha den. Kina blir ”straffet” fordi en dissident mot kommunismen vil ha endringer bl.a. flerpartisystem. Ja vel, men har han bidratt til fred i eller utenfor Kina? Kina den mest fredelige stormakt i verden bør ha seg frabedt dette rævsparket fra folk og krefter som fører an i krig og er talerøret for USAs samfunnssystem med antiterrorlover og fengsling av mennesker uten lov og dom på Guantanamobasen.

I 1968 var det sommerolympiade i Mexico. Samme året ble Martin Luther King myrdet for sin talefrihet for de fargedes rettigheter og mot rasediskriminering. Han ble drept for å ha kjempet for de som ikke kunne kjempe selv. John Carlos og Tommy Smith (USA) - to fargede - sto sammen med den hvite Peter Norman (Aus) på seierspallen etter 200 m. De to fargede, med full støtte fra Norman - viste til all verden to behanskede sorte never som protest mot USAs ivaretakelse av menneskerettighetene. OL-komiteen, med fascisten Brundage som leder, raste mot denne frimodigheten. USAs presse fordømte dem og de ble utsatt for drapstrusler. Ingen fikk delta mer i stevner, de ble fratatt jobb og hus i frihetens høyborg.

De hadde vært gullkandidater til Nobels Fredspris dersom frie ytringer fra dissidenter var det viktigste for fred. Bare de ikke ytres i USA og Norge men i de sosialistiske land som alltid har sloss for fred og menneskeverd. Nobelkomiteen har for lengst redusert fredsprisen til sin egen protestpris som politisk brekkstang mot sosialistiske land. Prisen er på billigsalg under Jaglands nobelregime.