(Harald Øystein Reppesgaard - nr 17 - 2010) Etter press fra fagbevegelsen i Norge før stortingsvalget i 2005 – med LO-leder Gerd Liv Valla som radikal pådriver – fikk vi en koalisjon mellom AP, SV og Sp som stilte til valg på en felles regjering. ”Rødgrønn” ble regjeringen kalt. ”Rødgrønn” skulle politikken bli. Soria Moria-erklæring I listet opp alle gode formål som skulle realiseres etter de borgerlige regjeringers unnfallenhet. Utad det reneste påskeegget. Innholdet skulle være: Helse, undervisning, barnehager, jobb til alle, miljøvern, samferdsel og fattigdomsbekjempelse. Regjeringen fikk lite til de 4 første år med unntak av barnehagedekning og gavepakker til vår finansverden for å lindre finanskrisen i 2008 – 2009. Ellers var påskeegget tomt.

For ett år siden ble sammen regjeringskoalisjon etablert med Soria Moria-erklæring II som plattform. De samme sakene skulle denne gang realiseres. I mellomtiden var Gerd Liv Valla sendt ut i mørket av media, Stoltenberg og LOs nye ledelse med den høyresosialdemokratiske Roar Flåthen som fornøyd erstatter. Vi kan bare konstatere at løftene har vært som skrift i sand. Vi er ikke kommet noen skritt lengre på noen felter. Lokalsykehus skulle opprettholdes men er truet med nedleggelse eller får nye oppgaver som i realiteten betyr det samme. Uten akuttfunksjoner og fødestuer er sykehusene redusert til helsesentra uten den trygghet distriktene trenger for liv og helse. Ca. 140 skoler er lagt ned under trioen. Klasseforskjellene har økt og den voksende gruppen fattige blir fattigere. Jobb til ”alle” er langt utenfor rekkevidde. De skjermede arbeidsplassene er fjernet bl.a. i Posten, arbeidstreningstilbudene har minket, praksisplasser for ungdommen mangler på alle områder. Miljøvernet er lagt på is av SV som har godtatt manglende rensning med CO2 fangst på Mongstad.

De gir ikke et pip om de fatale forurensningene av oljevirksomheten på Melkøya utenfor Hammerfest. De viser ingen holdning til forurensningen av fjordene på Vestlandet p.gr.a. oppdrettsnæringa m.m. Jordbruksavtalen ble en nesestyver for de som vil bygge og bo i utkantene. Fiskeriallmenninger med fritt fiske for fjordfiskerne er ukjente begreper for regjeringa som styres av en fiskeriminister som er mangemillionær på privat fiskeoppdrett. Vi er like langt fra en opprustning av jernbanen i landet for å få mest mulig gods fra bil til bane som for 20 år siden. Veiene er visst like dårlige som i Albania. Lista over voldtekt av egne løfter er lang. Ikke minst er sviket stort ovenfor fagbevegelsen når det gjelder pensjonsreformen og sykelønnsordninga som også er truet. Det skjer overalt sosial dumping selv i offentlig sektor. Gode offentlige virksomheter for eksempel kollektivtransport settes på anbud som aldri før under borgerlig styre. SV har sviktet kampen mot Nato og lagt seg flate for ”engasjementet” i Afghanistan. Lista over svik fra kamelonregjeringa er lengre enn en ond drøm.

Folk er skuffet. Men de har ingen grunn til det. De visste hva en slik regjering hadde levert og ikke levert tidligere. De har egentlig fått den regjering de fortjener. Vi må ta i betraktning at den politiske bevisstheten er grenseløst lav i folket. Privateide media og USAs lakeier i NRK, profittbaserte PR- byråer (”omdømmebyråene”), drevne retoriske politikere med fokus på egeninteresser ga folk nye håp og produserte troll i de rødgrønnes idylliske eventyrskog.. Siv Jensen og Erna Solberg var tross alt verre. Ja den reine ondskap med mange hoder i sosialdemokratiets Soria Moria. Vi må velge de samme politikere som før og heller holde oss for nesa enn å få en illeluktende, ondartet regjering uten neseklype. Den rødgrønne avføringa skulle Stoltenberg avhjelpe med en kollektiv folkeneseklype. Med en blåbrun ditto var vi ikke garantert et slikt utstyr for å overleve.

Kommunistene i Norge ser ingen vesentlig forskjell på disse ”fløyenes” politikk i likhet med folket. Vi vet at sosialdemokratiets allianser med partier og storkapitalen i den hellige ”blandingsøkonomiens” navn ikke fører til reelle endringer og progressive reformer for arbeiderklassen. Det er snakk om relativt beskjedne endringer som ikke partiene har frontet men heller til tross for dem er presset fram av fagbevegelse, interesseorganisasjoner og tverrpolitiske bevegelser jfr. ”Monstermastene” i Hardangerfjorden. Partiene har hatt nok med å administrere seg selv og politikernes særinteresser som egen lønn og pensjoner. Politikerforrakt er på sin plass med dagens næringspolitikere. Arbeiderklassen har bare ett alternativ å velge: Norges Kommunistiske Parti. NKP har aldri solgt sjela si til overklassen og kapitalkreftene. Det er bare en vei til framgang: Klassekamp mot borgerskapets makt og harde konfrontasjoner mot rødgrønne og blåbrune partier. Dette er kommunistenes budskap framover