(Hans Petter Hansen - nr 4 - 2010) I Ukraina har det nylig vært presidentvalg. Viktor Janukovitsj har vunnet knepent over Julia Timosjenko. Kort sagt står Janukovitsj for en politikk som vil knytte landet nærmere til Russland, mens Timosjenko vil samabeide mer med Vesten.

Altså: Ikke den store tilstrømningen av velgere som ønsket en dreining mot Vesten. Er det så rart? Aldeles ikke. Man kan si at Ukraina og mange andre land i Øst-Europa som har smakt på kapitalismen etter at de - mer eller mindre - demonterte sine sosialistiske samfunn, nå har gjort sine erfaringer. Og disse eksemplene (erfaringene) er mange og gir ikke noen overbevisende argumenter for det hensiktmessige og nyttige ved det å gå over til kapitalismen igjen.

Vi har ikke den fulle oversikt over utviklingen i de ulike landene som er dannet på grunnlag av sovjetrepublikkene. Vi veit heller ikke hvilken politikk Russland fører overfor disse landene. Men vi skulle tru at Russland søker å opprettholde varetilførselen som i sovjettida og at disse nye landene også ”eksporterer” til Russland som i tidligere tider. Dette må jo være til fordel for alle parter. Men vi er klar over at mange av disse landene er rike på olje og verdifulle mineraler. Denne oljen og mineralene kan være høgt priset på det internasjonale markedet. Det kan være fristende for landene å handle direkte med Vesten. De skal jo også balansere sine egne statsbudsjetter.

Hvilke generelle aspekter for samfunnsutviklingen kan valget i Ukraina illustrere? Valget viser de forandringene som foregår i disse landene og til en viss grad i dagens verden, men også hvilke samfunnstrekk som blir videreført i verden i dag. Utviklingen viser at Russland antakelig blir viktig for videreføring av samfunnsutviklingen som fant sted i Sovjetunionen. Det er grunn til å mene at Russland vil ta vare på det beste i den utviklingen som fant sted i sovjettida. I denne sammenheng er det vesentlig for Russland å bygge på den utviklingen som førte Sovjetunionen framover. Da blir det viktig for Russland å holde sammen alle de landene som utgjorde Sovjetunionen. Det vil Russland gjøre ved å legge opp til å handelssamkvem på liknende måte som da Sovjetunionen eksisterte.

Russlands, Indias og Kinas politiske handlinger viser at denne gruppa av land er ledende og at deres innflytelse sannsynligvis vil fortsette å øke. Dette kommer av at alt i alt er mer av planelementer i samfunnsstrukturene der enn i de gamle kapitalistiske landene i Vest-Europa og i Nord-Amerika. Dette vil føre til en mer suksessrik utvikling (økonomisk og politisk) enn i landene i Vest-Europa og Nord-Amerika.

Valget i Ukraina og den politiske retningen landet velger vil derfor være en veiviser for tidligere sovjetrepublikker, men også for mange andre land i den tidligere Sovjetunionen, - og for de tidligere sosialistiske landene i Europa.

Grunnlaget for å mene at Russlands forslag til videreutvikling av samfunnsstrukturen i det kommende Europa og verden for øvrig vil få gjennomslag, er at den modellen som kommer fra den vestlige verden ikke vil ha gjennomslagskraft lenger – eller vil ha mindre gjennomslagskraft enn det Russland, India og Kina representerer. Det kommer av at den modellen som er bygd opp i Vest-Europa og USA ikke har den kvaliteten at den kan virke overalt i verden.. Det kommer også fram i EU og USA. Disse områdene stagnerer. Hellas, Spania og Portugal i særdeleshet i Europa og også USA.

Plan og styring vil slå igjennom. Konkurranse på (gammel)kapitalistisk måte vil svikte i de mest framskredne kapitalistiske landene. De kan eksistere enda ei tid., men ikke være brukbare modeller for framtida. Hvorfor det? Modellene vil først og fremst ikke passe for videreutviklingen av utviklingslandene. Der vil den russisk, indiske og kinesiske modellen slå igjennom fordi den i slike områder lettere vil gi økonomisk vekst over store områder i den fattige verden. Det kommer av at denne modellen inneholder mange planelementer som forholdsvis hurtig vil gi vekst over store fattige områder. Hjulpet av den utviklingen som allerede har funnet sted i Russland, India og Kina, kan man nå få til en forholdsvis hurtig vekst i utviklingslandene.

Det er allerede for seint; men nå må det skje. Og Vest-Europa og USA vil ikke være drivende i denne utviklinga.