(Hans Petter Hansen - nr 2 - 2010) Den 17. januar ble 1. runde i presidentvalget i Ukraina avholdt. I landet er det 33,8 millioner stemmeberettigde, altså et folkerikt land som oppstod ved Sovjetunionens splittelse i 1991. Ved første valgomgang var det ingen kandidater som oppnådde mer enn 50 prosent av stemmene. Nå står det altså om de to kandidatene som fikk flest stemmer, Viktor Janukovitsj og Julia Timosjenko.

Aftenposten har allerede valgresultatet klart: Julia Timosjenko er vinneren. Det kan vel hende, sjøl om hun i første omgang fikk færre stemmer enn Janukovitsj. Men uansett hvem som vinner - - hva vil resultatet føre til?

Rent politisk er det antakelig en viss forskjell på de to - Janukovitsj går inn for et nært samarbeid med Russland, mens Timosjenko vil ha tilnærming til Vesten.

Det vil således ha en viss betydning hvem som vinner.

På den annen side så er vel virkeligheten slik at begge må samarbeide med Russland. Det vil nok lønne seg forsyningsmessig og økonomisk. Det er rimelig at EU vil søke å “fange opp” Ukraina, kanskje særlig for å vise sin styrke og påvirkningskraft på landene som tidligere utgjorde Sovjetunionen: Det vil kunne tolkes som en liten seier overfor Russland.

På den annen side har Vest-Europa behov for nært samarbeid med Russland på grunn av ressursene. EU vil bli mer og mer avhengig av forsyninger fra Russland. Derfor må EU utvide sitt samarbeid med landet i øst.

Men hvis vi skal forsøke å få fram den generelle utviklinga, så er det nødvendig å framheve en utvikling som gir alle land – ikke bare land i Europa – men i hele verden grunnlag for en generell og positiv utvikling. Hva må det bety? Det må bety at alle deler av verden får en positiv utvikling. Hvilke betingelser må være til stede for at det skal skje? Det som må skje er at hele kloden må bli underlagt en plan.

På grunn av problemene i EU og den usikre utvikling som kan ventes der, er det nok sikrest for Ukraina å holde på et tett samarbeid med Russland. Den handelen som eksisterer mellom Russland og Ukraina, bidrar til å sikre Ukraina mot forandringer i EU-markedet. For de europeiske land som er kommet med i dette markedet (f. eks. Polen, Tsjekkia og Bulgaria), er ikke utviklinga udelt positiv. Samarbeidet med Russland har tradisjoner fra den gang landet var republikk i Sovjetunionen og nå etter 1991.

Men alt er blitt usikrere etter at Sovjetunionen ble demontert, det gjelder også Russland. Russland er også langt på vei blitt et vanlig kapitalistisk land. Slike land er vanligvis mindre å stole på til tross for at det sluttes handelsavtaler. De er mindre å stole på fordi det er markedet som i stor utstrekning bestemmer utviklinga, ikke planen. I en planøkonomi er det egentlig staten som er ansvarlig for at planen blir fulgt. I en markedsøkonomi er det markedet som har styringa i større eller mindre grad. Dersom det ikke er lønnsomt for kapitalen å produsere den eller den varen, så blir det ikke produsert, og det kan gå ut over handelsforbindelsene, men nødvendigvis ikke.

Vi skjønner altså at det nå er tale om et helt annet valg i Ukraina enn det valgene var under sovjetstyret. Og  folket får føle på godt og vondt hva forskjellene er.