Ja, hvorfor kan man kalle valget den 14. september delvis for et narrespill?

Det kan man gjøre fordi man gir uttrykk for å kjempe for – og imot – saker og fenomener som det ikke skulle vært nødvendig å kjempe for og imot dersom vi hadde hatt et annet grunnlag for samfunnsstrukturen – sosialismen istedenfor kapitalismen. Ikke alle problemer forsvinner når sosialismen er etablert. Det veit vi. Men da er det i alle fall politikerne som må ta hovedskylda. Nå er viljen til kapitalens representanter altfor dominerende. Det gjelder oljevirksomheten, fskeripolitikken og så videre. NKP ved makta i dagens Norge ville bli stilt overfor mange av de samme problemene for næringsutvikling. Politikken som ville blitt ført ville vært avhengig av hvor langt den sosialistiske utvikling var kommet i landet. I alle tilfelle ville det ligget en form for plan i bunnen. Det vil si at regjeringens plan for den økonomiske politikken ville bli lagt til grunn. Landets næringsgreiner ville bli nøye vurdert og prioritert i samarbeid med lederne for de ulike bedrifter. Dette ville ført til færre store motsetninger i produksjonslivet, og det ville kommet folket til gode. Da kunne man fått til et globalt produksjonsliv som ikke produserte motsetninger mellom de ulike land og kontinenter. I dag kan man snakke om mer eller mindre kaos på det globale plan. Og det fns ikke gode mekanismer til å bekjempe kaoset. Dette kommer av at det er motsetninger i systemet. De ulike landene forsøker – ihvertfall til en viss grad – å bekjempe hverandre. For eksempel fnnes det ikke noen plan for hvordan Afrika skal heve sine inntekter og levenivå. Det skulle vært utarbeidet hvis man hadde levd i en sivilisert verden. Men så langt er ikke sivilisasjonen kommet ennå. Det må fnnes en plan som tar sikte på å bygge ned slike motsetninger.. Man kan si at spirer til en plan - og en virkelig plan - eksisterte i Sovjet og Øst-Europa ei ganske lang tid, men den ble nedkjempet av en bakstreversk kapitalisme i Vest-Europa og USA. Når en slik plan kommer igjen er ikke lett å si. Inntil det skjer må en leve med den motsetningsfylte kapitalismen. Kanskje kan Kina bli ledende for verdens overgang til planstyring en gang i framtida. Cuba kan lede an på den vestlige halvkule. Det vil jo være kapitalismens indre motsetninger som vil føre til at en slik revolusjonær bevegelse vokser fram igjen. Bevegelsen vil være båret fram av folket. Revolusjonsbevegelsen vil vokse fram der underutviklinga er størst, i dag i Afrika og i Latin-Amerika. Denne overgangen kan også komme i mer utviklede land som opplever en stagnasjon. I mellomtida vil valgene foregå i Norge og i de land hvor dette blir praktisert. At det er et narrespill, følger av opplegget med et stort antall lister som i prinsippet ikke er forskjellige. Bare NKPs liste står for noe helt annet. Folk stemmer på disse listene; men den lave valgdeltakelsen viser at slike valg ikke betyr så mye for folket. Det betyr at valget ikke utgjør noen avgjørende handling, verken for velgerne eller for samfunnet. I Norge vil alt bli ved det gamle, og landets forhold til utenverdenen vil bli som før Silvio Berlusconi vil bevise potens i retten Italia er nok litt annerledes enn Norge. Her i landet blir det ikke stilt spørsmål om politikernes potens, ikke nå under valget engang. Det ville vel virket komisk om noen kom med slike ”beskyldninger” her i landet. For eksempel: Han eller han er ikke brukbar som politiker fordi potensen ikke er på topp. For det første: Hvem skulle uttale seg om det, eller påvise det. (Retten?) Berlisconis advokat sier at han regner med at det italienske folket har stor forståelse for at statsministeren ønsker å renvaske og friskmelde sitt eget underliv. Men det hadde kanskje frisknet opp i den kjedelige norske valgkampen om slike problemstillinger også ble trukket inn her. Men hadde den blitt mer seriøs?