Da Berlin-muren falt og Sovjetunionen ble oppløst, ble også de andre sosialistiske landene oppløst. Bare Cuba og Kina ble stående igjen. Der bygges det fortsatt sosialisme.

Hvordan går det med de tidligere sosialistiske landene i Europa? Ja, det er ikke så lett å si.

Slik demokratiet er defnert i Vesten, eksisterer det bare frihet og dermed demokrati dersom det fns en rekke borgerlige partier som velgerne kan stemme på. La oss se på Norge som et eksempel. Her fns det en rekke borgerlige partier fra SV til Frp. Så lenge fertallet stemmer på disse partier, er det toppen av demokrati her i landet. Men hvis NKP hadde fått fertallet av stemmene alene, så ville det blitt ”diktatur”. NKP ville sjølsagt måttet innføre sosialisme (for ikke å snakke om kommunisme), det vil si at de andre partiene ville bli satt ”utafor”, slik NKP blir i dag. Det er altså slik at NKP står mot alle de andre. Og slik er det også i det øvrige Europa: Kommunistpartiene mot alle de andre.

Vi vil si at det ville blitt et bedre demokrati hvis kommunistpartiet fkk anledning til å virkeliggjøre sin politikk (kanskje i et visst samarbeid med andre partier). Her vil sosialdemokratene og de andre borgelige partiene protestere. Antallet av partier blant de borgerlige er jo mye større. Men det hjelper ikke: NKP måtte i demokratiets navn gjennomføre sin politikk. Det vil si at planøkonomi i en eller form ville bli gjennomført. Det kunne bli en hel del ramaskrik ut av dette.

Kan en slik utvikling bli mulig i de tidligere sosialistiske land vest for Russlands grenser? De er blitt grundig akterutseilt både i forhold til hva de tidligere var og i forhold til de veseuropeiske kapitalistiske land. Med andre ord: De har fått smake på kapitalismen. Dersom nedgangen blir langvarig, vil en overgang til sosialismen igjen være mulig, kanskje i samarbeid med Russland, som skulle kunne gjøre det samme fordi også det har fått smake på kapitalismen.

Men det er nok et godt stykke vei dit ennå. Menneskets måte å velge på er nå en gang gjennom erfaring – i mange tilfeller negativ erfaring. Derfor ”må” erfaringen med kapitalisme i de tidligere sosialistiske landene bli mer negativ før folket vil reagere. Utviklingen må bli så mye svakere at leveforholdene for befolkningen blir betydelig dårligere enn de var under sosialismen. Her hjelper det ikke med kapitalismens skjevheter i utviklingen, det vil si at noen blir fattigere mens de feste har det brukbart. Nei, en nedgang må til over hele fjøla dersom folket skal reagere.

Den aktuelle nedgangen i kapitalismen nå gir seg utslag over hele verden. Vest-Europa og USA er hardt rammet. Utslagene blir derfor sterke i Øst-Europa også.

Den nedgangen folkene der nå opplever er vel den første store negative erfaringen med kapitalismen etter at sosialismen ble demontert. Og den blir helt sikkert ikke den siste. Så er spørsmålet hva folket kommer til å gjøre. Og hvis det skal bli sosialisme igjen, så må det fnnes gode ledere som kan inspirere befolkningen. Det må sant å si en Lenin til, helst mange.

Under disse forutsetningene vil en utvikling i radikal retning være mulig. Derfor er det som nå skjer i ØstEuropa viktig. Men det kreves altså også organisering. Lenins tilbakekomst til Petrograd i 1917 var nok helt avgjørende, sjøl om det også fantes andre lederemner i Russland den gang.

Det er altså to forutsetninger for oppstand og revolusjon i Øst-Europa nå: En vedvarende svak økonomisk utvikling, og at det dukker opp ledere som kan propagandere for og sette i verk revolusjoner. Den første forutsetningen vil kapitalismen sjøl sørge for. Den andre forutsetningen vil nok også bli oppfylt dersom den første forutsetningen - krisa - blir lang og dyp nok.

Hva kapitalistene angår, så kan de ikke gjøre noe med det første punktet, sjøl om de gjerne ville. Det er jo kapitalens dilemma, og det er vår hovedkritikk mot kapitalismen. Fordi kapitalismen ikke er i stand til styre den økonomiske utviklingen oppstår altså kriser i systemet.