I et debattinnlegg i Dagsavisen behandler Afshan Rafq den rødgrønne regjeringas manglende tiltak overfor innvandrere i den freårsperioden som er tilbakelagt.

Vi ønsker å tro at likestillingskampen er kommet lengst i Norge av alle vestlige land. Men fordi manglene i minoritetskvinners rettigheter, særlig når det gjelder norskopplæring og arbeidsmarkedet er så store, kreves det ordentlige krafttak for å rette opp på manglene.

Det har vært fre tapte år. Derfor er løfter i valgkampen nå ikke særlig troverdige. Det må legges opp til en fullstendig omkalfatring på disse områdene. Men det å bidra til likestilling er en omfattende og komplisert prosess. Derfor er ikke forandringer mulig å få til i en håndvending.

Det fns minoritetskvinner som lever ganske ensomt og isolert i Norge, enda de er født og oppvokst her og behersker norsk fullt ut. Men disse er det ikke så mange av. De feste har ikke gode nok språkkunnskaper, og deres deltakelse i arbeidslivet er liten.

Årsaken til dette er at de har oppgaver innen familien. Det hindrer at de kommer ut i samfunnet. Det viktigste er at de mangler språkkunnskaper, og motivasjonen til å lære språket er lav. Ellers har de vansker med å få godkjent utdannelsen sin. Her kan det gjøres noe fra regjeringshold for å endre på dette. Dessuten er mange av de norske arbeidsgiverne som ikke vil ansette folk som skiller seg ut - ikke bare ved hudfarge, men på mange andre måter. Dersom minoritetskvinner skal bli sterke og synlige i det norske samfunnet, må de få reelle muligheter til å kunne hjelpe seg sjøl. Her er det fortsatt en stor oppgave i det norske samfunnet

Det må fås i stand en ordning som synliggjør den formelle og uformelle kompetansen som disse kvinnene sitter inne med. Norskopplæringa må bli mer målretta og lede fram til en test som forteller hvilke kunnskaper den enkelte har. Hva som kvalifserer dem til arbeidslivet er viktig å få fram.

De ovenfor nevnte konkrete politiske grep må tas dersom likestilling og integrering skal lykkes. Alle kvinner, uansett hvor de kommer fra, må ha tilgang til kunnskaper og standarder som er nødvendige for å kunne få et vellykket liv i det norske samfunnet. Og det må føres en politikk som motvirker holdninger og prosesser som isolerer innvandrerkvinnene. Det skal ikke være det vanlige at innvandrerkvinner må følge et bestemt rollemønster, men få muligheter til å velge fritt hvordan de vil leve i det norske samfunnet. Det må føres en bevisst politikk som skal motvirke at minoritetskvinnene blir isolert. Valget skal ikke stå mellom full underkastelse eller fullt brudd med egen familie. For å oppnå dette må vi ta felles ansvar. Det betyr at alle de samfunnsorganer og enkeltmennesker som har med innvandrere - og spesielt med innvandrerkvinner å gjøre, må hjelpe til at de får ta del i samfunnet på sine egne premisser.

Det betyr at temaet bør bli en sak også i valgkampen. Denne delen av befolkningen utgjør nå en så stor gruppe i det norske samfunnet at den ikke bare bør, men må sette sitt preg også på valgkampen.

Hvordan bør statens politikk være?

Velferdsstaten og hvordan den bør være, drøftes i ny og ne i media. Vi mener at en moderne ”velferdsstat” må være en stat som bygger på planøkonomi. En slik stat vil føre planen inn i statsforvaltninga og vil i større eller mindre grad endre politikken overfor utlandet. Sovjetunionen var - og Cuba og Venezuela er i dag - eksempler på dette.

Men dessverre er det slik at en slik stat ikke kommer fytende på ei fjøl. Fortsatt er det slik at den må kjempes fram ved en revolusjon. Derfor har vi NKP. Men dette partiet vårt er ikke i stand til å få folket med på en slik revolusjon i dag. Men det er vårt overordnede mål å kunne lede folket i den retningen. Under nåværende forhold i den utviklede kapitalistiske verden er det mange forutsetninger som må endres på for at folket skal begynne å tenke i slike baner. Men vi er overbevist om at denne utviklinga kommer før eller seinere.