Folkehemmet i knas

Det svenske modellsamfunnet som har vært et forbilde for sosialdemokrater i Europa etter krigen har kommet til veis ende. Velferdsstaten med likhet og ivaretakelse av alle borgeres rett til arbeid og bolig er i full oppløsning.

DEN SISTE TIDS opptøyer i bydelene Husby, Rinkeby, Skogås, ja i hele 10 distrikter i Stockholm avslører levekår for mange svensker som er uverdige, skammelige og mentalt ødeleggende. Som i Paris for få år tilbake utløste et politidrap på en forsvarsløs person i en fattig forstad protester mot de politiske myndighetene. Drapet i Stockholm er bare tennstikken på et hav av hatets eksplosiver som har økt i år etter år. Før eller siden vil det smelle fryktelig i alle samfunn fylt av rasisme, bolignød, arbeidsledighet og fattigdom. Vi har sett det over alt i verden, riktig nok med ulik bakgrunn, men med samme uttrykksform. Det er «blind» vold på gater og torg rettet mot politi og materielle gjenstander. Dette fordømmes av øvrighet og borgere med solid økonomi og ryddige, grønne plener. Politikerne vil slå til med repressive tiltak og straffer som svir. De nekter å komme «mobben» i møte da problemene utelukkende defineres som «politisaker». De lukker øynene for den bakenforliggende tragiske sosiale og økonomiske elendigheten som arvtakerne av Folkehemmet har skapt. Den sterkt konservative statsministeren Rheinfeldt er indolent og i tillegg ignorant ovenfor elementær sosiologisk forståelse av årsak – virkning-sammenhenger, dvs. kausalitetsprinsippet. Selv det klassiske Hellas og Romerriket hadde et tidsmessig holdbart kausalitetsbegrep; de så en «naturlig» sammenheng mellom nød og vold. Det var slik det skulle være. De rike hadde rett til sin velstand. Nødstilte fattige og slaver hadde bare å avfinne seg med sin gudegitte plass i samfunnet. Alt opprør var opprør mot himmelmaktene. Det var greit. Herskerne forventet det og forsto. De straffet og alle forsto. Dette var klassisismens enkle men sammenhengende logikk. Man skjulte ikke folkets elendighet bak fraser om at det var deres eget ansvar. Vel 2500 år senere er logikken adoptert til en formel for moderne politisk tenkning i USA og Europa. De rike har en opphøyet rett til sin rikdom. En selvfølgelig overjordisk, overstatlig, rett til sine privilegier. Fattigdom og nød er ikke rikfolkets og i alle fall ikke politikernes ansvar. I motsetning til oldtidens herskere moraliserer man nå og stikker spydet i selvfølelsens sårbare buk – selvrespekten, og gjentar i det uendelige at det er den enkeltes sak å gjøre noe med sin egen, private elendighet. Hadde det enda vært Guds bestemmelse!
VI SER DET i Norge når de rødgrønne, med applaus fra borgerlige partier og NHO, vil at «arbeidslinja», ikke lidelsens plager, skal ha forrang før du får uføretrygd og tidlig pensjonering. Det er du som må vise vilje til å jobbe en del kalkulerte prosenter uttenkt fra byråkratiets kontorstol, uansett hva du føler du har krefter til å yte, ellers får du ikke «ytelser» fra NAV. Bare ordet «ytelser» fra staten som anonymt sendes deg i posten siden du ikke lenger kan jobbe som forventet, sier mye om arrogansen og styrkeforholdet mellom stat og sliter. Som om NAV produserer eller yter noe som helst materielt, økonomisk mens du som arbeider har vært den eneste verdiskaperen. De avhengige av det de kaller pensjonsalmisser i Sverige, som om de var til byrde for øvrigheta, fører også til at flere pensjonister går i protest i gatene

EN NY NORSK moralsk standarden ble nådd i 2005. En helse- og sosialminister i AP sa det slik, før han selv surfet over i en kremjobb i det private næringslivet: Latsabbene må se å komme seg opp om morran og å jobbe. Ellers fikk de ikke «ytelser» fa NAV. Han siktet til de uføre og de utslåtte i arbeidslivet. Mange arbeidsløse som gruer seg allerede kl. 5 om morgenen for hva dagen skal bringe. Ville nok mer enn gjerne ha en lønnet virksomhet å gå til om morran dersom det fantes. Dette er også budskapet fra «pøbelen « i Stockholm til politikerne. Vi må ha nogot at å gå til.

TILSYNELATENDE OPPGÅENDE POLITIKERE ser ikke at vanlige og vernede arbeidsplasser og treningsjobber forsvinner og setter stopper for de som vil inn i, eller tilbake til arbeidet, i hel tid eller i små andeler for å yte, er en politikk de selv har lagt opp til. Kapitalismen i den vestlige verden ødelegger den velferd som vi i fellesskap bygde og sloss for. Sosial dumping, lavtlønnsgrupper som settes opp mot hverandre, innvandrere som trakasseres av politikere og politi, diskrimineringen som blomstrer på arbeids- og boligmarkedet, skaper menneskeforakt som ødelegger tapernes selvfølelse og selvrespekt. Veien er åpen for en utløsning av disse ofrenes respektløshet og aggresjon, som nødvendigvis utvikles over tid, mot de som står for denne destruktive utviklingen. Kanskje volden i Stockholm ikke er så «blind» som media kunngjør. Mange av ungdommene, ungdomsledere m.fl. i Husby vil ha en dialog med politiske myndigheter, lokalt og sentralt, men blir avspist med politikøller. I Stockholm, som i Paris, er det egentlig snakk om en klassekamp som ikke har fått noe politisk og ideologisk uttrykk og formasjon men arter seg som ren, instinktiv vold uten rett mål. Å brenne biler, knuser ruter, slå løs på politifolk – selv om frustrasjonene kan forstås - endrer like lite på maktforholdene i Folkehemmet som anarkistene klarte det under tsarens åk i Russland. Det er bare en kvalitativ utvikling fra stadiet hat og misnøye i retning av en mer opphøyet politisk kamp som vil føre fram. En kamp som er basert på kunnskap og strategisk tenkning om hvordan makta i samfunnet skal endres. Kommunister erkjenner at vold i en fase av en samfunnsutvikling er uttrykk for at endringer må skje. Vold som klart melder fra om et samfunn som diskriminerer, undertrykker og grovt utnytter mennesker uten innflytelse over sin skjebne, må tas alvorlig. Selv prester, humanister og eiegode politikere kan ikke stoppe volden som er en akkumulering av mange års undertrykket sinne og motstand mot maktapparatet. Det er forgjeves med fordømmelser og verbale forsvergelser om tilbakehold og fornuft. De velmenende må handle og levere noe i forhold til de undertrykte. NKP sier: Handling er mer veltalende enn ord.

ET STATSAPPARAT SOM hyller privat eiendom og personlig berikelse har ikke rett til å fordømme noens reaksjoner i mot dem. De politikere som ikke forstår det og ikke kommer underklassen i møte, treffer selv sin egen undergang. Om ikke i dag, så i morgen. Det er dette apparatet som knuser velferdsstaten og Folkehemmet ikke opprørerne i Stockholm.