(20-2016) Hvert år siden 1945 har det kommet nye bøker eller filmer fra krigen i Norge. Mange av filmene er rene heltedramaer med gode nordmenn og fæle tyskere.

Heltene som Max Manus, «Kjakan» Sønsteby, Kompani Linge og Tungtvannsaksjonen er alle plukket ut nøye og uhemmet fremhevet for å dekke over den elendige motstanden som ble ført mot okkupantene i sør. Filmene har ensidig framhevet enkeltepisoder og enkeltpersoner som av systemtro historikere, ofte engasjerte fra forsvarets høyskole, ukritisk har lagt disse til grunn for krigshistorien. De hadde ingen større betydning for den motstanden. Det fordi motstanden var først og fremst i Nord-Norge. Det er i og for seg ikke noe galt med filmer og serier som «Max Manus», «Heltene i Telemark», «Kampen om tungtvannet» og nå «Kongens nei». Problemet er at de i sum formidler og viderefører en skjev og nokså perspektivløs fortelling om krigen i Norge.

Med få unntak hadde motstandsarbeidet i Sør-Norge under krigen ingen betydning, og bør derfor tones ned, sier historiker og tidligere sjef for Alta Bataljonen, oberstløytnant Svein Erik Larsen Ramberg. Med noen få unntak var motstanden i Sør-Norge en fiasko. Hele avdelinger brøt sammen. De som deltok forsvant ut av avdelingene og man sto igjen med rene skjeletter. Hele avdelinger ga opp og marsjerte over til Sverige. Hele avdelinger avfyrte faktisk ikke et skudd, etter at krigen brøt ut. Det var påfallende mer og bedre organisert motstand i Nord-Norge enn i sør. Man lyktes, og var i stand til å gå over i offensive operasjoner og slå tyskerne. Det klarte man aldri i sør. Journalister og forfattere som, Kjell Fjørtoft, Rønning Tollefsen og Lars Borgersrud har påpekt at vår krigshistorie er full av unnlatelsessynder. Når det gjelder krigen i Nord-Norge og på Narvikfronten, er det en historie som i liten grad er kommet frem i nasjonal historieskriving, « Det var i Nord-Norge det virkelig var krig, det var der det luktet svidd», påstår Tollefsen. Han viser til at General Carl Gustav Fleischers tropper påførte Hitler-Tyskland det første sviende nederlaget i krigen: De var med på gjenerobringen av Narvik og de var i ferd med å drive tyskerne inn i Sverige da norske myndigheter kapitulerte den 9. juni. Likevel ble innsatsen til soldatene i nord lenge glemt. De ble ikke engang hedret med deltakermedalje, framholder Tollefsen. Han mener det nå er på høy tid at historien om motstandsarbeidet og krigen i Nord-Norge får sin rettmessige plass i krigshistorien.

I disse dager har «Kongens nei» premiere, en flott og påkostet film om det tyske angrepet på Norge. Den føyer seg likevel inn i en tradisjon hvor lokale norske hendelser gjøres viktigere enn de i realiteten var. De virkelig viktige krigshandlingene i Norge som påvirket krigens utfall i Europa ser ikke ut til å nå verken filmlerretet eller TV-ruten i dramatisert form.
Det er neppe noen hendelse i Norge som har påvirket krigen i Europa mer en slaget i Ofotfjorden og kampene i Narvik i 1940. Det er underlig at denne viktigste delen av krigshistorien er underkommunisert og derfor ukjent for mange. Dette skyldes en gjennomgripende ignoranse og systematisk historieforvrengning. For eksempel avviste en profilert nyhetsjournalist i NRK under krigsjubileumsåret i 2015 et forslag til innslag om angrepet på Narvik med at: «Dette er uten interesse siden det er bare lokalhistorie.»

Den største norske krigshelten, general Fleischer, som ledet slaget om Narvik gjorde seg grundig upopulær 17. mai 1940, da han talte på radio fra Tromsø. Midt i en krig kritiserte han regjeringen for åpen mikrofon på radio:
«Som alle vet har vår forsvarsevne planmessig vært brutt ned i mange år. Vårt militære nederlag har vært forberedt også av oss selv. Det er bare merkelig at motstanden sydpå ikke straks brøt fullstendig sammen, men at den kunne fortsette så lenge som den gjorde.»
Ordene falt regjeringen tungt for brystet. Etter kapitulasjonen ble Fleischer kommandert til England, der han systematisk ble tilsidesatt og forbigått av den norske eksilregjeringen. Fleischer tok sitt eget liv i Canada i desember 1942. Men selv etter hans død fortsatte kontroversene. Etter krigen, nektet Arbeiderparti-regjeringen ham en begravelse på statens bekostning. Både kongen og representanter fra norsk samfunnsliv deltok, men ingen fra regjeringen. Det samme gjentok seg da monumentet over ham skulle avdukes i Harstad.

Utvilsomt er det en politisk agenda, som ligger til grunn for hvordan den norske krigshistorien har blitt og fortsatt formidles. Den politiske vridningen av krigshistorien kommer ikke minst til syne i behandlingen av partisanene i Nord Norge. De som spionerte på tyske krigsskip langs kysten av Nord Troms og i Finnmark og ga informasjoner til Sovjet, sørget for at millioner av tonnasje i konvoiene nådde fram til Murmansk. Dette bandt opp vel 350 000 tyske soldater i Nord Norge som ellers kunne settes inn på Østfronten. Sammen med store deler av sivilbefolkningen i nord fikk de stempel som «5. kolonister» av statsminister Gerhardsen i Kråkerøytalen i 1948. Først i 1983 ble de hedret av kong Olav ved minnesmerket i Kiberg. Men ingen fikk noen æresutmerkelser.
Asbjørn Sunde – «Osvald» - ble hedret for sin enorme sabotasjevirksomhet på Østlandet av presse og av kongen umiddelbart etter krigen. Gerhardsen, i sitt politiske spill mot kommunistene og Sovjet, ville «ha en spion», som han sa under den kalde krigen i 1951 til justisminister O.C. Gundersen. De fikk ram på Osvald 10 år seinere, med de spinkleste indisier og fabrikkerte «bevis». Som takk for sin krigsinnsats som overgikk Manus og Sønsteby enormt måtte han sone fengsel i 6 år.

Det skulle gå 70 år før "Osvaldgruppa" under ledelse av Asbjørn Sunde fikk oppreisning for sin krigsinnsats under 2. verdenskrig. Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) beklaget overfor de gjenlevende den urett og fortielsen som var blitt gjort overfor medlemmene av motstandsgruppa. De gjenlevende ble hedret med sølvfat og Deltagermedaljen.

En annen motstandsgruppe «Pellegruppa» var fortidd i mange år.
27. september møtte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen de to gjenlevende medlemmene av Pelle-gruppa og hedret innsatsen deres. I sin tale sa hun bla dette: "Pelle-gruppas innsats og – ikke minst – resultater er uomtvistelige. Senkningen av fem skip ved Akers mekaniske verksted i 1944 var en av de mest betydningsfulle sabotasjeaksjonene som ble utført, ikke bare i Norge, men i hele det okkuperte Europa, sier forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen."
Vi kan nevne ellers Thingstad-, Wærdahl-gruppa m.fl. som alle ble puttet i de systemtroe historikernes skuffer for å bli gjemt og glemt. Var det fordi motstanden i disse «historieløse» gruppene var ledet av kommunister?

General Fleischer, partisanene, Osvald- og , Pellegruppa ,Thingstad- og , Wærdahl-gruppa, fikk ingen ærerik omtale i vår krigshistorie av politiske grunner i nesten to generasjoner etter krigen. Da lager man heller ikke filmer av slike helter. I historisk perspektiv er krigen i Ofotfjorden, nord-norske spioner og motstandsfolks bidrag til å uskadeliggjøre den tyske slagskipsflåten som reduserte trusselen mot de livsviktige Murmansk-konvoiene, samt det russiske felttoget og tyskernes nedbrenning av Finnmark, de viktigste og mest betydningsfulle hendelsene på norsk jord under krigen.
De ser likevel ikke ut til å nå lerretet eller TV-ruta når nye filmer og serier skapes. Historien er dramatisk nok og det finnes mengder av stoff å ta av. Når kommer filmene om den virkelige krigen i Norge?