(Hans Petter Hansen - nr 41 - 2001) ”Langt opp i 80-årene tuslet en litt grå og stusselig utseende mann rundt i NRK-huset. Ingen visste med sikkerhet hva han drev med. Men det alle visste, men ikke snakket så ofte om, var at mannen var sendt av POT eller Forsvarets etterretningstjeneste. Mannen hadde uten tvil et navn, men det ville knapt ha hjulpet ham å presentere seg. NRK-folket hadde allerede gitt ham et: ”Hemmelige Halvorsen”. Jeg innrømmer at dette lyder som innledningen i en middels kriminalroman, men lenger er det faktisk ikke siden veien mellom myndighetene og presse og kringkasting var urovekkende kort i Norge. ”

Det er tidligere sjefredaktør i Dagens Næringsliv, nåværende adm. dir. i TV 2 , Kåre Valebrokk, som innledningsvis skriver dette i en petit-artikkel i Aftenposten. Ikke kan han huske at noen regjering har truet med noe som helst hvis pressen nektet å samarbeide med dem. Men ikke desto mindre, skriver han, finnes det mange forsøk fra skiftende regjeringers side på å styre norsk presse:

”Verst var det da den kalde krigen var på sitt kaldeste og norske sjefredaktører jevnlig hadde møter med utenriksministeren for å bli fortalt hva de kunne skrive og hva ikke kunne skrive i sine aviser. Det skjedde åpenlyst, og som den naturligste sak i verden da Hallvard Lange var utenriksminister, og jeg har mistanker om at det har skjedd også senere. Jeg gremmes ved tanken.”

Det er godt at Valebrokk gremmes over dette. Til det hører etter vårt skjønn (noe han i sin petit unnlater å nevne) ikke minst det faktum at den toneangivende presse og NRK i sin tid gikk god for ”Beredskapslovene av 1950”. De ble presset igjennom med hurtigtogsfart i Stortinget, mot bare 14 stemmer (11 kommunister, to Ap og en H). At de i sin helhet var rettet mot opprustnings- og NATO-motstandere, kommunister og andre venstreinnstilte, var klart for enhver. Det var UNNTAKSLOVER som i en ”gitt situasjon, benevnt med ”fare for krig” eller ”Norge i krig” skulle kunne tre i kraft ifølge vedtak fra den sittende regjering. Det åpnet så vel for opprettelse av interneringsleire som for opprettelse av ”Standrettdomstoler” med fullmakt til å avsi dødsdommer (som skulle fulllbyrdes innen 24 timer).

I sin petit minner Valebrokk om at det fra den kalde krigens dager finnes en rekke halvsovende avtaler mellom pressen og statsapparatet:
”Avtalene gjelder hva som skal skje i situasjoner hvor regjeringen mener det står om Norges sikerhet. I en av disse avtalene står det at midler i ”spesielle situasjoner skal tilføres en rådgivningsgruppe oppnevnt av statsministeren.” Med andre ord: Når det norske folk virkelig trenger å få vite hvordan sakene henger sammen, rykker en gruppe, utpekt av Kjell Mange Bondevik, inn på mitt kontor i TV 2, sannsynligvis for å fortelle meg hva jeg skal fortelle og hva jeg skal fortie. Annerledes kan det knapt forstås. Er det betryggende? Jeg synes ikke det.”

Etter å ha stilt spørsmålet om vi etter terrorangrepet på World Trade Center i New York, igjen kan komme dithen at den utøvende makt får en så sterk innflytelse på presse og kringkasting at den frie informasjonsflyten ender som så ofte før som slaktoffer i historien, og at dette er et brennaktuelt spørsmål å stille etter at store seriøse amerikanske aviser åpent har erklært seg villige til å etterkomme president Bush' ønske om å ”tøyle nyhetsstrømmen”, lurer Valebrokk på om hva som skal til for at Bondevik innkaller til et tilsvarende møte. Han tror ikke det er utenkelig.

Vi er ikke uenig med Valebrokk i det, og syns det er bra at han tar ”bladet fra munnen”. Dertil kommer det faktum at de grunnlovsstridige og udemokratiske ”Beredskapslover” fra 1950-årene enda ikke er fjernet fra norsk lovgivning. Også dette må fram i disse dager, i en tid da terroranslaget den 11. september brukes for hva det er verdt i det krigshysteri som USA pisker opp - side om side med terror-bombingen i Afghanistan!