(Hans Petter Hansen - nr 35 - 2001) 15. september, få dager etter terroranslagene mot bygningene i Washington og New York, som har kostet over 5000 menneskers liv, proklamerte USAs president, George W. Bush, at USA nå er i krig, og at landets motstandere har valgt sin egen ødeleggelse. To dager før hadde han sørget for oppbakking av sin krigsproklamasjon gjennom å presse fram et vedtak i NATOs faste råd i Brüssel som går ut på at artikkel 5 i ”Atlanterhavspakten av 1949” kan komme til anvendelse. Hva det i så fall vil innebære av risiko, ikke bare for USA, men for vårt og alle andre NATO-land - ja, for verdensfreden i det hele tatt - framgår klart av artikkelens ordlyd hvor det rett ut heter: ”Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep på dem alle.”

Men stemmer det hva Bush proklamerer at ”USA nå er i krig”? Det kan synes så etter at den amerikanske Kongressen fullt ut støtter en militær ”gjengjeldelsesaksjon” mot det talibansk-styrte Afghanistan - dersom det ikke straks utleverer den antatte hovedmannen bak terrorangrepene i Washington og New York, Osama bin Laden, som lenge har hatt tilhold i Afghanistan. Men som Aftenpostens Washington-korrespondent, Morten Fyhn, helt riktig bemerker: ”Så lenge fienden forblir usynlig og ukjent, befinner USA seg formelt ikke i krig. Allikevel opptrer presidenten og politikerne i Kongressen som om landet er satt på krigsfot.”

Hvorfor USAs styrende gjør det, er ikke så vanskelig å forstå. De utnytter de nærmest ufattelige og umenneskelige terroranslagene - som med rette har opprørt så mange verden over - i sitt kyniske og maktpolitiske verdensspill. De later som terrorangrepene er det verste som har hendt noensinne. ”Glemt” er USAs bruk av atomvåpen mot storbyene Nagasaki og Hiroshima høsten 1945 (før Japan rakk å kapitulere). ”Glemt” er USAs bruk av fosfor- og napalm-våpen under Vietnamkrigen. ”Glemt” er så mye annet. Ikke minst at USA ved inngangen til 1980-årene og like fram til 1990-årene ga stor og omfattende dollarbidrag og våpenstøtte til de afghanske muslimske ”hellige krigerne”. Dette for at de skulle nedkjempe et styresett (støttet av sovjetiske bistandsstyrker) som hadde noe så ”ugudelig” som likestilling mellom kvinne og mann og en utvikling henimot sosialisme som målsetting. Og som Aftenpostens korrespondent, Ulf Andenes, beskriver dette:

”USAs våpenhjelp med de slagkraftige Stinger-rakettene var avgjørende for å bringe seieren til de muslimske fundamentalistene. Det er til dels de samme folkene som i dag er blitt USAs fremste fiender i verden.”

Ja. USA næret en slange ved sitt bryst. Og det må jo være litt av en skjebnes ironi overfor de amerikanske bidragsytere til dagens ”talibanere” - som i de siste par årene har trukket til seg store grupper av ekstremister fra hele den islamske verden – heriblant Osama bin Laden. Ikke desto mindre har biskop Gunnar Stålsett helt rett når han gir uttrykk for sterk bekymring for de bombastiske utsagn president Bush har kommet med om at USA nå er i krig. Det er i følge ham en forskjell det er helt fundamentalt å holde fast ved, at det man står overfor er ikke krig, men internasjonal kriminalitet hvor de ansvarlige bak terroren må bringes for en internasjonal domstol og straffes:

- Denne tragedien dreier seg ikke om islam, og ikke om arabere. Det er ikke en krig mellom sivilisasjoner, eller mot religioner. Jeg er redd for at et hevnpreget opplegg som rammer et helt folk blindt – slik noen av utsagnene tyder på når det gjelder Afghanistan – vil fremme ekstremisme og gi næring til fundamentalismen. Hvis vi sier at terrorismen er identisk med krig, må vi spørre om det også må føres krig i Nord-Irland, i Spania, eller i Siri Lanka, for den saks skyld, sier Gunnar Stålsett.

Ikke desto mindre er det altså et sørgelig faktum at samtlige NATO-lands ledere, herunder ikke minst statsminister Stoltenberg og utenriksminister Jagland, ”helhjertet og reservasjonsløst” stiller seg bak president Bush' bombastiske USA-krigsutspill. Satt ut i livet vil dette føre helt galt av sted. Stilt overfor en så farlig situasjon er det all grunn til å minnes Nordahl Griegs ord og råd:

”Krig er forakt for liv – fred er å skape. Kast dine krefter inn – døden skal tape!”