(Hans Petter Hansen - nr 30 - 2001) Over 6000 mennesker her i landet, de aller fattigste, det være seg narkomane, rusmisbrukere og andre som ikke har noe sted å bo. Langt de fleste av dem finnes i de store byene; Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. På disse steder er man nå i ferd med å etablere lokale prosjekter for å komme de bostedsløse til unnsetning. Bak dette står Sosial- og helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet samt Statens Husbank som bebuder "et fireårig krafttak for de aller svakeste på boligfronten". Det trengs i alle høyeste grad.

I Oslo arbeider bydelen St. Hanshaugen/Ullevål (som har fått ansvaret for prosjektet) med å utvikle en "trappemodell" tilpasset behovet i tre deler: Et døgnovernattingssted, utvikling av et langvarig botilbud for de mest vanskeligstilte rusmisbrukere, og å utvikle et system for en oppfølging av konseptet. I Bergen ønsker man å utvikle boligtiltak til rusmisbrukere som ikke er under behandling. I Kristiansand vil kommunen prøve ut et tiltak for bostedsløse mellom 18 og 25 år med spesielt store problemer på boligmarkedet og å etablere et natthjem og et internat for ungdom. Stavanger på sin side vil etablere ett tilbud for kvinnelige og ett for mannlige rusmisbrukere som ikke klarer seg i ordinære boliger - mens Trondheim sier seg å ville satse på å utvikle "kommunale boligtiltak, nye arbeidsmetoder og kompetanseheving".

Som det framgår av ovenstående: Mye diffust. Men arbeidet med å komme de "som stiller aller svakest på boligfronten" til unnsetning, er da kommet i gang. Det sier vi oss glade for. Men hva så med alle de andre, de tusener på tusener av vanlige folk, ungdom og eldre, som befinner seg i køen av boligløse, ute av stand til betale dagens skyhøye innskudd og husleier? Hva vil myndighetene, dvs. regjeringen, Ap og stortingspartiene i det hele tatt, legge opp til av tiltak for å komme dagens boligtrengende til unnsetning? Det framgår det svært lite om i disse partiers valgprogrammer. Forklaringen på det kan ikke være annen enn at de ikke ønsker at søkelyset skal rettes mot dagens situasjon på boligfronten - med skremmende boligutgifter - der nær halvparten av nettoinntekten til en enslig beboer blir spist opp av rentene, dobbelt så mye som for bare fire år siden.

Høyre, som "suser fram på meningsmålingene", er minst av alle tjent med at det skal bli fokusert på boligsaken under valgkampen. For hva skjer ikke i det Høyre-styrte Oslo? Jo. Som det framgår av en reportasje i Dagsavisen: "Evelyn Hansen (81) trodde ikke sine egne øyne da hun åpnet brevet fra kommunen: Husleien for henne og de 44 andre beboerne i Trondheimsveien 33 dobles!"

I Trondheimsveien 33 bor for en stor del minstepensjonister, trygdede og uføre. I en årrekke har de fått støtte til leilighet gjennom rimelige husleier. Men nå er det stopp. Høyrestyret har satt opp husleia - eller varslet om at kraftige økninger vil komme - for alle sine 8150 utleieleiligheter. Fortvilelsen blant mange, som nå må ty til sosialkontorene med bønn om hjelp til å betale husleie, er deretter. Men hva betyr det vel for Høyre og andre partier, som er ute med sine valg-agn om "lavere skatter og avgifter" (bare ikke moms!) og som øyensynlig har klart å blende en god del med det?

I en slik situasjon er det all grunn til å minne om nær sagt alle partiers valglovnader etter den annen verdenskrigs slutt: Alles rett til en sosialt forsvarlig bolig til en sosialt forsvarlig pris. Det er en uoppfylt rett som NKP under valgkampen forplikter seg til trekke fram. Om og om igjen. For i denne, som i andre saker av usosial karakter, gjelder Øverlands ord: "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv".