(Hans Petter Hansen - nr 21 - 2001) Daværende statsminister Einar Gerhardsens innlegg på NATOs toppmøte i Paris desember 1957 ble i opinionen utlagt som Norges absolutte nei til lagring av atomvåpen i fredstid. Det var ikke den hele og fulle sannhet. Av boka ”Fryktens likevekt – Atombomben – Norge og verden 1945 1970”, skrevet av forskerne Rolf Tamnes og Kjetil Skogrand, går det fram at ”Norge forberedte seg på atomkrig” ved å stille norsk territorium til rådighet for atommakten USA. Om dette heter det bl. a. i boka:

”Bodø, Setermoen, Asker; Våler, Trøgstad, Nes og Flesland – på disse syv steder ble det bygget regjeringsgodkjente atomvåpenlagre. I tillegg kom fem lagre for konvensjonelle våpen som lett kunne omgjøres til å ta i mot atomvåpen. Det ble også lagt planer om å overføre atomvåpen til Andøya og Sola, selv om det ikke var lagre der.”

Allerede året etter Gerhardsens såkalte ”NEI” ble det gjort forberedelser til å ta imot atomvåpen. Det samme skjedde i NATO-landet Danmark. I boka gir de to forskerne, som har hatt tilgang til strengt hemmelige arkiver og har intervjuet en rekke personer, nye og avslørende opplysninger om Norges plass i USA/NATOs atomslagplaner:

Bodø fikk et lager for atombomber til norske jagerbombefly. Det ble ferdigstilt i 1963. Et anlegg for rakettvåpenet ”Honest John” ble etablert på Setermoen i Indre Troms. Det var et meget mobilt taktisk rakettsystem med en rekkevidde på rundt 20 kilometer. De fire ”luftvernbatterier” med Nike-raketter rundt Norges hovedstad – i Asker, Våler, Trøgstad og Nes ble også forberedt til utskytning av raketter med atomladninger. Allerede i 1957 ble de første Nike-raketter sendt til Norge fra USA.

At strategien bak det hele var norsk deltakelse i en eventuell atomkrig mellom USA og Norges nabostat i nordøst, Sovjetunionen, gir både ovenstående og det faktum at en øvelsesbombe av typen ”MD-6” ble utplassert på Flesland flystasjon til bruk under NATO-øvelser med fly, klare bevis på. Forskerne har også funnet opplysninger som tyder på at visse komponenter til atomvåpen, men ikke selve ladningene, var lagret på Flesland og Sola.

Utbyggingen av atomvåpenlagrene, betalt via USA/NATOs ”infrastrukturprogram”, ble godkjent av Gerhardsens regjering, og ”tatt til etterretning” i Stortingest utvidete utenrikskomité. Og som det heter i boka:

”Selv om det var skeptikere, både i regjeringen og i utenrikskomiteen, godkjente et flertall at atomvåpenlagrene skulle bygges. På den tid var det vanskelig å få penger fra USA/NATO med mindre tiltakene var knyttet til atomvåpen.”

Nok et bevis på at regjeringen Gerhardsen og de militære myndigheter så sent som ved inngangen til 1960-åra forberedte seg på norsk deltakelse i en eventuell atomkrig, er hva det berettes om i boka at norske fly i henhold til USA/NATOs detaljerte planer skulle angripe mål i Finland (som Sovjet hadde en militær bistandsavtale med), det være seg radarstasjoner, flyplasser og andre anlegg, dersom det kom til krise eller krig. Blant annet skulle fly fra Ørland bombe radarstasjoner ved Helsingfors ”om det ble nødvendig.”

Forfatterne, Rolf Tamnes og Kjetil Skogrand, konkluderer i boka med at Norge aldri brøt sine ensidig pålagte restriksjoner om ikke å ha atomvåpen i fredstid, men at ”på det praktiske plan var vi med i NATO-alliansens atomstrategi.”

Det kunne ha gått riktig galt. Moskva visste om at Norge av USA var utpekt som en spydodd i en eventuell ny verdenskrig – der USA, i motsetning til Sovjetunionen, hadde proklamert atomvåpen som et ”førsteslagsvåpen”. Advarslene fra sovjetisk side var utvetydige. De ble imidlertid fulgt opp konstruktivt – gjennom forslag om tiltak for om fredsskapende kontakt på så vel det nasjonale som internasjonale plan – forslag og tiltak som ble støttet av fredsinnstilte i vårt og ethvert annet land.

Det er bra at dette kommer fram i boka til de to forskerne – i en tid da USA nok en gang framstiller seg som en stat som sikrer freden (USAs hegemoni) gjennom et ”atomskjold”. Under ”den kalde krigen” utviste Norge en utrolig ettergivenhet for USAs atomkrigsplaner. Det må bare ikke skje igjen. Norges svar til hva USA står for i denne sak må være NEI, NEI og atter NEI!