(Hans Petter Hansen - nr 15 - 2001) ”Når historien om dagspressen i Norden skal skrives, vil fredag 6. april 2001 bli omtalt som en merkedag. Da kom avisa som yndet å kalle seg ”verdens eldste arbeideravis”, danske Aktuelt, ut med sin siste ordinære utgave.”

Det er Dagsavisens politiske kommentator, Mode Steinkjær som skriver dette. Ifølge ham går avisa inn etter at danske LO trakk tilbake et årlig driftstilskudd på 60 millioner kroner. Da var avisa nede i et opplag på 25 000, halvparten av det den hadde for ti år siden. Der gikk smertegrensen for både LO og den danske A-pressen, som satte avisas 130 år gamle historie til side. Det var nøyaktig det motsatte av det man gjorde i 1871, da man startet opp med sosialistorganet ”Socialisten” (det første navnet på avisa) under parolen ”la os se vores elendighet lige i øinene”. Det gjorde man jo også nå, men med en helt annen utgang enn for 130 år siden.

I sitt innlegg viser Steinkjær til at på første halvdel av 1900-tallet, da Aktuelt het Social-Demokraten, var den Danmarks største og mest betydningsfulle avis. Den hadde rødglødende skribenter som Martin Andersen Nexø, Gustav Bang, og andre kjente journalister og forfattere som bidragsytere. Ikke desto mindre; nå er det altså over og ut for avisa. 6. april 2001 var 150 journalister og andre ansatte uten arbeid og en avis med til dels stolte tradisjoner nedlagt. Hva er så forklaringen på det? Mye tyder på at Steinkjær har rett når han skriver:

”Når LO nå gir den nådestøtet, må det påpekes at Aktuelt gjennom stadige revitaliseringsforsøk har fridd til en helt annen lesertype enn avisas opprinnelige segment. En avis` eksistens er avhengig av at den utvikler seg i takt med tidsånden, men den må samtidig ta sine lesere på alvor. Det var der Aktuelt feilet da de snudde ryggen til et ”arbeiderløst” samfunn til fordel for en pengegrisk middelklasse de ikke maktet å kommunisere med. I og med ”lukningen” av Aktuelt som danskene så smukt beskriver det, har sosialdemokratene mistet en identifikasjon. Mer alvorlig er det at den danske pressen har mistet et alternativ og en gnagende kollektiv samvittighetsstemme i samfunnsdebatten. Selv om avisa ikke alltid har tjent hensiktene like godt de siste årene, har den satt politiske og sosiale spørsmål på dagordenen.”

Som kjent har også den viktige svenske avisa Arbetet med hovedsete i Malmø, blitt lagt ned - etter lang tids kamp og motstand fra de ansatte - med støtte fra store deler av den svenske fagbevegelse. Også her var det LO som til sist ”satte foten ned”. Det betyr at av de tre store avisene i Norden som har røtter i en sosialistisk parti- og fagbevegelse, er det nå bare den norske Dagsavisen igjen. Om dette siste skriver Steinkjær at ”Dagavisen har ikke lenger bånd til tidligere eiere og opererer nå som en levedyktig, uavhengig og radikal samfunnskritisk avis.”

Det er nok å ta munnen for full. Det er nok i denne forbindelse å vise til Dagsavisens ”dekning” av begivenhetene, krigshendingene på Balkan, som var og er under enhver kritikk. I 78 dager bedrev USA/NATO, med norsk flystøtte, bombing av bebodde jugoslaviske områder – med tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser deretter. Men aldri var Dagavisens ”utsendte” i stand til å fordømme eller kritisere bombingen. All skyld ble lagt på serberne, framfor alt på daværende president Slobodan Milosevic. Han er det som det gjelder å få ”avlevert” til Vesten og den NATO-orienterte ”krigforbryterdomstolen” i Haag, og ikke de ansvarlige bak den 78 dager lange bombingen av landet. Det er ikke mye ”radikalt” bak Dagsvisens dekning og ”forklaring” på det som har skjedd og som finner sted de ulike steder på Balkan. De er ofte ”helt bak mål”og rett ut løgnaktige. Dette i motsetning til f. eks. Aftenposten, som ikke er redd for å kalle en spade for spade – selv om det de beskriver er i USA og NATOs disfavør.

Hva gjelder ”avisdøden” så håper vi likevel at Dagsavisen (som har et fallende opplag) ikke går samme vei som Ap-avisene Fremtiden i Drammen, og Trondheimsavisa i Trondheim som ble nedlagt for kort tid siden.

At den offentlige pressestøtte betyr mye, for så vel landsdekkende som lokalaviser i vårt vidstrakte land er selvsagt. Også vi i Friheten er avhengig av en slik pressestøtte. Men det vi får er ikke tilstrekkelig til ukentlig utgivelse. Her er det at våre lesere kommer oss til unnsetting, uke etter uke, måned etter måned. Derfor og fordi vi bringer stoff av ”annet slag” enn andre, og tar våre lesere på alvor, er det at vi greier å holde Friheten økonomisk ”over vannet”. Det sier mange med oss seg både glade og takknemlige for!