(Hans Petter Hansen - nr 14 - 2001) To år etter at det ble nedsatt kommer det såkalte Stabel-utvalget (ledet av påtroppende høyesterettsdommer Ingse Stabel) med en flertallsinnstilling vedrørende ”tariff-forhandlingssystemet” – som av de mindre fagforbund blir oppfattet som et angrep mot streikeretten. At det stemmer, går klart fram av følgende:

1. Flertallet i utvalget vil gi Riksmeglingsmannen muligheter til å pålegge partene å sende ut meglingsforslag på uravstemning før de streiker (etter mønster fra det Margareth Thatcher i sin tid fikk drevet igjennom i Storbritannia) for å svekke fagbevegelsen).

2. Meglingsmannen skal også kunne sikre ja-flertall ved å koble avstemninger i forskjellige forbund.

3. Hovedorganisasjonene i det kommunale lønnsoppgjøret skal få makt til å binde enkeltforbund.

Så er da også reaksjonene fra ditto forbund deretter. Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund vedtok på sitt landsmøte for få dager siden en sterk fordømmelse av Stabel-utvalgets innstilling, og har fått følge av Transportarbeiderforbundet og Fellesorganisasjonen.

De er skuffet og forbannet over at LOs egne utvalgsmedlemmer, Kjell Bjørndalen og Morten Øye, går inn for en innstilling som i høy grad rammer de mindre forbunds rett til selv å avgjøre streik eller ikke streik. At dette er hensikten bak flertallsinnstillingen, er åpenbart. Så åpenbar at Aftenpostens økonomimedarbeider skriver rett ut:

”Ingen skal være i tvil om at det er de små forbund som skal rammes.” Og videre: ”Målet bak Stabel-utvalgets arbeid er å videreføre det inntektspolitiske samarbeid slik vi kjenner det fra 1990-årene. Moderate tillegg sikrer eksportbedriftenes konkurransekraft og næringslivet slipper dyre streiker. Men en slange i dette paradiset er de små forbundene som kanskje krever noe annet og mer enn de ”store og ansvarlige”. Om meglingsmannen kan putte stemmene fra disse små i sekken sammen med et solid ja-flertall fra de store, kan en rekke streiker unngås. Men de reduserer verdien av å tilhøre små fagforbund. Mange vil føle at de ikke har noen reell stemmerett.”

Det har de all grunn til å frykte dersom flertallsinnstillingen skulle opphøyes til ”lov”. At LOs representanter i utvalget stemmer sammen med NHOs viseadm. direktør Lars Christian Berge, for et anslag av slikt slag, er mer enn skammelig. Så vil også reaksjonene i tida som kommer bli deretter. I denne sak må medlemmer av såvel store som små forbund stå samlet – i kampen for STREIKERETTEN.

Stortingsvalget og Norges forhold til EU

Norges Kommunistiske Parti og dets ungdomsforbund var aktive i kampen mot norsk EEC/EU-medlemskap både i 1961, 1972 og 1994.

Vi er virksomme i Nei til EU; den breie alliansen mot norsk medlemskap i EU, EØS og Schengen. Nei til EU har fortsatt sitt arbeid etter Nei-seieren i 1994. Dette har vist seg helt nødvendig. Ja-sida har intensivert sin propaganda for fullt EU-medlemskap og har brukt EU-tilpasning innen EØS for dette målet. Nå sier de, med sterk støtte fra Arbeiderpartiet i regjering, at denne ”tilknytningsformen” ikke er god nok for landet.

Stortingsflertallet av de fleste fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, foruten Kristelig Folkeparti og Venste, har sørga for at Norge kom inn i EØS og Schengen-systemet. Høyre foreslår dessuten en grunnlovsbestemmelse om 2/3 flertall for ratifikasjon av en medlemskapsavtale, mot 3/4 som kreves ifølge §93 i dag.

Det er åpenbart at et stort antall av de nominerte ”på sikker plass” i haust går inn for EU-medlemskap. De er i utakt både med fol-kets votum i 1994, og med den aktuelle opinionen, der Nei-sida er sterkere enn noen gang etter 1994, både nord og sør i landet. NKP er blant de få partiene som enhetlig og klart går mot EU, EØS og Schengen. Å stemme NKP er en klar støtte til fortsatt motstand mot EU.