■ Vel 52 % av britene vil ut av EU. Morgenen den 24. juni ble det politiske og økonomiske establishment «sjokkert», ble det sagt da avstemningsresultatet ble endelig. Ansatte i et av imperialismens finanssenter – The City – i London gråt.

Noen lamslåtte og andre sinte over at demokratiet valgte som det gjorde. Hovedstrøms-media, toppolitikere og finansinstitusjoner hadde kjørt en elendighetskampanje i måneder for å skremme den britiske arbeiderklassen til lydighet. USAs president og utenriksminister advarte mot «Brexit», uten at de selvfølgelig ikke blandet seg inn i det forente kongedømmets inder anliggende. Selv Erna Solberg ble tilkalt for å fortelle at den norske «løsningen» med EØS var uakseptabelt for britene. De måtte bli i EU. Selv ledelsen i Labour og i den engelske fagbevegelsen anbefalte å bli i unionen. Det samme som sosialdemokratene i vårt land foran våre folkeavstemninger.

EEC-/EF-kampene i Norge 1972 og 1994 var en folkets kamp mot media, ledelsen i de store partiene og finanseliten. Som i Norge vendte flertallet i Storbritannia disse mektige pådriverne for å underkaste seg monopolenes og eneveldets «fellesskap».

NRK gjør jobben sin og overøser oss med hvilke problemer England står ovenfor. Det hersker en dyp usikkerhet over hele Europa om framtiden for unionen. Det heter at England står «utenfor» Europa. Englands demokratiske avgjørelse er en «fare» for at andre medlemsland Frankrike og Nederland skulle finne på lignende demokratiske eksperiment – nemlig å be direkte om folkets mening – for dermed å forlate dette fellesskapet. Det blir turbulens i finansmarkedet, pundet er allerede på historisk bunnivå, briter vil få vansker med arbeid i resten av EU, næringslivet får uforutsigbar framtid. Ikke rart at den politiske eliten og overklassen er nedslått. Men vinnerne jubler. For hva? Det unnlater NRK å finne ut av. I de timelange sendingene dagen derpå intervjues et fåtall av Brexit-tilhengere for hvorfor de stemte for engelsk utgang. De pådyttes uansett innvandrerskepsisen som hovedmotiv selv om den engelske arbeiderklasse i ti-år har rast mot det brusselske enevelde, det udemokratiske plutokratiet, arrogante EU-politikere og at kløften mellom de rike og fattige i Europa øker. Sikkert nok har migrasjonsproblemene spilt en stor rolle men det er en undervurdering av den vanlige mann og kvinne i øyriket å ikke tro at den skjendige behandlingen av Hellas, den enorme arbeidsledigheten i Sør-Europa, privatisering av felleseiendom og –tjenester og bankenes kyniske profittbegjær, har motivert til flertallet for brudd med EU. Tror man at kampene i Belgia og Frankrike mot «reformer» i arbeidslover som fører til sosial dumping, kutt i pensjoner, syketrygd og velferdsgoder har gått dem hus forbi.
Det bemerkelsesverdig er at britisk fagbevegelse og Labour syntes å ha lukket øynene for disse kampene og opprør i hjertet av EU og anbefalte fortsatt medlemskap. Den sosialdemokratiske lederen i partiet, Corbyn, som lenge seilte under falsk flagg mot NATO og EU står for fall. Labour må finne sin plass i britisk arbeiderklasse og må gå inn i klassekampen på rett side.

De «kloke» norske politikerne som Solberg, Stoltenberg og Jagland, sier med alvorlig mine at lederskapet i EU må endre seg. Det må blir mer samstemmig med EUs befolkning. De må «ta seg sammen» var blant annet statsministerens orakelsvar på hva som må skje.

Med EUs grunnlov – Romatraktaten – og andre tilleggslover kan ikke EU – uansett lederskap – bli noe annet enn det det er: Monopolkapitalens og pengemaktas Colloseum for generering av makt og penger. Med de fire frihetene om kapital. arbeidskraft, tjenester og varer vil arbeiderklassen alltid blir tapere i kampen for å bevare og å bedre sine levekår. Kanskje noe av sjokket til makteliten skyldes at de fornemmer at flertallet i England og Wales forstår dette og nå trosser deres planer.

Hva var det som svingte flertallet i folkeavstemninga i Storbritannia til fordel for Brexit? Ved siden av å se undergangen i de andre EU-land følte de selv på kroppen at de hadde fått nok av den løsslupne markedsøkonomien. Denne økonomien har utnyttet dem og tatt fra dem jobbene, som har ført til fattigdom og forfall i byer og gater og miniumslønninger som er tvunget på dem. Bestemt av den herskende politiske eliten som gir fullstendig blaffen i hvordan vanlige folk har det.
Det er i tradisjonelle Labour-bastioner at arbeidervelgerne har gått mann av huse for å stemme Leave. Derfor må denne delen av resultatet leses som en klasseprotest – mot det ikke-valgte og arrogante EU-byråkratiet, mot Cameron, men også mot Labours ledelse.

Tyngdepunktet for Leave var i de tradisjonelle industribyene i nord, i Labours kjerneområder
Undersøkelser gjort av «YouGov» viser at det er arbeiderklasseområdene som er mest mot EU. Det blåser et stort hull i Labour-ledelsens politikk med å støtte Brussel mot viljen til sin egen velgerbase.
De middelklassedominerte universitetsbyene er derimot for EU.
Det går et svært tydelig klasseskille tvers gjennom denne folkeavstemninga. 
I England var London den eneste regionen som stemte «Remain» (forbli). I de andre regionene ble det flertall for Leave (forlat) 58 % i Yorkshire og Humberside, 54 % i North West, 59 % i West Midlands, mer enn 50 % både i South East og South West.
Utenom den økonomiske overklassen var støtte til Remain størst blant unge under 24 år med hele 75 %.
Det ble klart flertall for Remain i både Skottland og Nord-Irland. Det har fått skottene til å reise spørsmålet om en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet. Og i republikken Irland sier Sinn Fein at dette reiser spørsmålet om et forent Irland med ny styrke.

En britisk utmelding av EU vil frata Washington USAs fremste trojanske hest innenfor unionen, og det vil forrykke balansen mellom London og Frankfurt som finansmetropoler. Men det vil også riste hele EU-systemet i sammenføyningene. Det er reist krav om folke-avstemninger både i Frankrike og Nederland, og i prinsippet kan nå alle medlemsland bestemme seg for at det er deres tur til å stemme over medlemskapet. Innad i EU vil en britisk utmelding bety at Tysklands dominerende rolle blir enda sterkere, og det er opplagt kilde til nye kriser.

Brexit-flertallet er uansett en voldsom mistillitserklæring mot EU-systemet og EU-kommisjonen. Men om de ikke-valgte presidentene og kommisærene vil ta det innover seg, er en helt annen sak. Brussel har god trening i å se bort fra hva flertallet av europeerne ønsker. De «tar seg ikke sammen» og følger Ernas råd.