Arroganse for fall

■ Friheten har ikke som mål å forsvare det som skjer men forsøke å forklare hvorfor det skjer. Russernes og Putins politiske og militære disposisjoner i inn- og utland skaper ikke mer entusiasme i vår redaksjon enn i andre avisers. Men vi tillater oss å slå ned på fortielse, eller forvrengninger i norske medier og hos våre politikere, om grunnene til det som skjer.

Vi leser og hører at Krim-krisen, russisk opprustning er trusler mot «verdensfreden» og « aggresjon mot Norge». Samtidig tildekkes, eller beskrives USAs og NATOS enorme ekspansjon mot russiske grenser etter krigen som «forsvarstiltak». Vi har en generalsekretær som er mer verbalt truende enn mannen i Kreml. Vi har en utenriksminister som i tide og utide proklamerer russerens «farlighet». Vi har en forsvarsminister som mener at all dialog med naboen i øst er umulig. Samtidig har vi en statsminister som forsikrer oss, når det trengs, at samarbeidet mellom Norge og Russland er bra. Vi er ikke bare arrogante, men usannferdige i omgang med virkeligheten. Historien har gitt norsk hybris en smekk for sin dobbeltholdning i f.eks. Vietnamkrigen, Apartheid i Sør- Afrika, krigene på Balkan, i Irak, Afghanistan og Libya. Nå avkles vi i Syria.

Med de store flyktningproblemene, særlig i nord, har norsk vulgærpropaganda mot Russland – vår største grensenabo og viktigste samarbeidspartner i Arktis – sørget for at kommunikasjonen i form og innhold er like tilfrosset som Nordpolen. Den norske boikotten av Russland har gjort en hver tilnærming østover til en storpolitisk, internasjonal sak hvor NATO og USA må få forrang.

I disse dager skulle vi hatt en rolig og tillitsfull dialog mellom norske og russiske migrasjonsmyndigheter om hvordan et samarbeid til det beste for flyktningene, og i samsvar med FNs retningslinjer, kunne etableres. Allerede i høst burde et bilateralt samarbeid vært på plass da strømmen til Storskog ble uoverkommelig for lokalsamfunnet. Rop om bistand fra ordførere i Kirkenes og for Finnmark Fylke ble rettet sørover. For døve ører. I isteden for å ta tak i utfordringene rottet man seg sammen i et «flyktningforlik» på Stortinget som konkluderte med avvisning og hurtig retur av menneskene som kom på sykkel over Tundraen. Ap og Frp var i skjønn forbrødring om det som ble døpt en «streng men, rettferdig» innvandringspolitikk. Nå har russiske myndigheter stoppet all transport av asylsøkere til Russland. Ingen samtaler er i gang. Desperasjonen øker på norsk hold. Den strenge men rettferdige innvandringspolitikken er bokstavelig lagt på is i det arktiske Storskog. Nye «horder» kan komme til sommeren. Hva da?

I mens fyrer generalsekretæren i NATO løs sine stereotypier om trusselen fra øst og krav om norsk opprustning mot faren på World Economic Forum, i Davos den 19. januar. Putins brudd på Folkeretten og manglende vilje til å forstå våre problemer, slås opp i media. Norsk virkelighetsforståelse som er forvrengt gjennom amerikanske briller, kreves delt av russiske myndigheter. Brende tvinges nå av en annen virkelighet til å skape et mildere klima for å få i stand nye samtaler og møter. Hjemme presses han av en opinion mot innvandring og Putin han selv har forført med sin antirussiske hatpropaganda. Han rir to hester i en umulig og uverdig stilling. I VG den 23. januar ber han opinionen tie. Den kritikk han har spredd rundt seg må ingen lenger framføre. Noen stemmer tier ikke. De avslører Brendes utenrikspolitiske opportunisme og dobbeltmoral.

Advokat Risnes, som har mange oppgaver for flyktningene, tar bladet fra munnen.Han er oppgitt over at regjeringen snur kappen etter vinden i saker som er så alvorlige som dette. Å be folk dempe sin kritikk av Russland nå bare fordi det passer regjeringen er ikke i tråd med hva våre norske verdier står for, historisk sett. Dette er dobbeltmoralsk av Brende og regjeringen. Han synes dette er nok en ansvarsfraskrivelse. Uttransportering til Russland har vi drevet med siden Sovjetunionen gikk i oppløsning. Russerne har vært lojale og enkle å samarbeide med, helt til nå. Problemet nå er at regjeringen ønsket å skape en spektakulær, politisk handling ved å ha massedeportasjoner med busser og hele Presse-Norge på slep. Nå kommer konsekvensene av det, og da peker regjeringen på alle andre, sier Risnes.
Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge, mener at Børge Brende og regjeringen tilpasser Russland-retorikken, akkurat slik det passer dem. Han betegner kursendringen for «merkelig». Han spør: Den norske regjeringen jo har innført sanksjoner mot Russland, og nå skal vi roe ned kritikken, fordi det passer dem best sånn? Og videre: Dette er en kynisk omtolkning av situasjonen i Russland. Med det gambler man med asylsøkernes sikkerhet for å gi et inntrykk av at man er beinhard mot asylstrømmen. Han reagerer særlig på hvordan Brende trekker frem «advokater og andre» som snakker ut om kritikkverdige forhold i Russland, som årsaken til at forholdet med Russland blir forsuret. De har bare beskrevet hvordan asylsystemet i Russland fungerer, gjennom det vi har dokumentert og erfart. Mye av det jeg selv har sagt om den kritikkverdige situasjonen i Russland, har jeg selv funnet på informasjonssider til regjeringen. Jeg håper ikke han mener vi ikke skal gi uttrykk for det vi ser som store mangler i det russiske asylsystemet, sier han.

Tybring Gjedde i Frp. går ut mot Brendes dobbeltspill og sier til Nettavisen: Jeg har full forståelse for Russlands reaksjon. Mange har den siste tida brukt kreftene sine på å skjelle ut Russland og han sikter spesielt til Arbeiderpartiet-leder Jonas Gahr Støre, Kristelig Folkeparti, Røde Kors og Advokatforeningen. Han vil ha tilbake en god kontakt med Russland, og at russerne igjen vil ta imot asylsøkere. Vi har egeninteresse av å behandle Russland som et sivilisert land. Hvem er så raskt ute med fordømmelse av Tybring Gjedde? SVs leder.

Når man ikke kjenner sin besøkelsestid blir arrogansen for uholdbar og står for fall.