NEDERLAG I AFGHANISTAN

(21 - 2012) Så er de på tur hjem. Tapre soldater fra Telemarksbataljonen og andre baser for krigsopplæring i NATOs tjeneste har utført sin ”misjon”, ”engasjement”, ”tilstedeværelse” og andre språkblomster for brutal krig i et fremmed land.

ETTER SYV ÅR har de norske politiske og militære ledere funnet ut at det afghanske folket kan klare seg selv. Vi har lært dem opp i vestlig krigføring og ”demokratiske” tenkning, flere kvinner får skolegang og færre går med shador, de har fått bygget noen lasaretter og brønner tilfeldig spredd ut over i landet. Vi har gjort nok og 10 norske er drept; men fått tapperhetsmedaljer og ærefulle begravelser. De hjemvendte er fulle av posttraumatiske lidelser og får ingen hjelp. Pårørende er fulle av tvil og sorg over krigens meningsløshet. Våre krigsministere har i de syv årene rost norsk innsats over evne uten en kritisk bisetning. Røster innen vår militære ledelse har allikevel stilt pinelige spørsmål om hva vi egentlig har gjort i landet, er innsatsen med tap av liv, materiell og penger verdt det hele?

DET ETISKE OG moralske fikenblad krigsminister Faremos dekket seg bak for å bedrive krig ble feid vekk da norske soldater for et par år siden sa at de opplevde å drepe mennesker var bedre enn orgasme og sex. De eksponerte seg med vikingvræl og hyllest til Valhall på YouTube før hver ”operasjon” mens de misjonerte. De ble tatt på fersken i å behandle krigsfanger nedverdigende og umenneskelig. Faremo skulle nå lære dem høvisk atferd, det ville hjelpe, for egentlig er norske elitesoldater mykere enn de amerikanske, selv om vår militære tenkning og menneskesyn er fullstendig dominert av de over there.

DEBATTEN OG SPØRSMÅLENE er reist med styrke etter at det nå utgis flere bøker av soldater som har deltatt i ” misjonen” en eller flere ganger. Også pårørende sier i fra. Ja selv generalmajor Robert Mood har åpent sådd tvil om berettigelsen av krigen og innsatsen i Afghanistan. ”Var det verdt det?”, spør han retorisk i Aftenposten for noen dager siden. De militære visste at krigen var tapt før den allerede startet. Adresseavisen i Trondheim som i alle år har heiet på de norske gutta spurte også seg selv i en leder nylig om hva vi egentlig hadde oppnådd og hva vi kunne gjort annerledes; men tenk nå overlater vi afghanerne til sin egen skjebne. Har det noe med rotter som forlater et synkende skip å gjøre? Vi ble noe beroliget av at det nok skal være noen hundre eksperter igjen som skal trene afghansk militære og politi til fortsatt krig. Politisk redaktør gir oss selv svarene for sikkerhets skyld. Det kunne hende at vi fant andre plausible svar selv. Siri Wahl Olsen sier vi har hjulpet til å jage Al Qaida og Bin Laden ut av hulene. Kampen mot terrorisme har lykkes. Dette besteborgerlige høyreorganet har ikke bare sovet, men vært i koma i timene, og ikke oppdaget at terrorister utdannes for fullt i Pakistan, Jemen, Qatar, Somalia m.fl. med økonomisk støtte fra Saudi Arabia og andre emirater. Jihadkrigerne er i Afghanistan i fullt monn og mange strømmer til fra mange deler av verden og vil kjempe videre i dette fattige landet. De og talibansoldatene vil om ikke lenge kjeppjage den korrupte Karzairegjeringen, dens armé og de humanistiske, utenlandske militære hjelperne. Her skal opprettes et dogmatisk islamsk kalifat. De færreste tror på fred mellom de stridende krigsherrene og en politisk løsning mellom Taliban og Karzais proselytter. Karzai uttalte i september 2011: «Vi kan ikke fortsette å snakke med selvmordsbombere. Derfor har vi sluttet å snakke om å snakke med Taliban inntil vi har en adresse... Fram til da vil vi snakke med våre brødre i Pakistan for å finne en løsning på problemene vi har.» Pakistan som største klekkeri for terrorister. Etter det har proses­sen stått stille. Klokken skrus fort tilbake om ikke til middelalderen så til bake til start før NATOS okkupasjon etter nederlaget.

NKP HAR ALLTID vært mot denne krigen mot ”terror”. Det har vært et påskudd for USA å skaffe seg geopolitisk fotfeste, militært brohode og kontroll over oljeledningene og ressursene i landet. Dessuten har Afghanistan grenser mot hovedfienden Iran. Dette har vært en imperialistisk krig, som i Irak, til fordel for amerikansk monopolkapital som går dårlig i guds eget land og må derfor ekspandere ut i verden for å sikre seg råvarer. Libya gikk greit med norsk hjelp. Nå står Syria for tur; også med norsk hjelp når det trengs bare det kalles en humanitær krig med velsignelse fra FN – om den kommer – for å redde sivile liv mot despoten Assad. Man må bare ikke tro at det er oppmarsjområde mot Iran som er i den skjulte agendaen.

EU OG NATOS ”fredsarbeid” er ikke annet enn å sikre kapitalismens basis og utvikling også i denne delen av verden. Demokrati og kvinners frigjøring er skuebrød for opinionen, selvfølgelig.

I DESEMBER 2012 møttes 90 land og FN i Bonn. På agendaen sto: overføring av sikkerhet til den afghanske regjeringen innen 2014, det internasjonale samfunnets forpliktelser ovenfor Afghanistan etter overtagelsen av den politiske prosessen mot en nasjonal forsoning og integrering av tidligere Talibansoldater. Her snakkes det om markedsøkonomi, privat business og tilrettelegging av private investeringer for den internasjonale storkapitalen deriblant tilrettelegging for direkte investerin­ger i afghansk gruvesektor. Man vet at Afghanistan har store mengder Litium, og i et Pentagonnotat er landet omtalt som «litiumets Saudi-Arabia».

EN POLITISK PROSESS må gi sanksjoner til Taliban som står for det motsatte av vestlige kulturverdier og en samfunnsmodell norske politikere vil pådytte landet. Skitt au. Samarbeid mellom kapital og islam/ Taliban er gammelt. Da Sovjet på 1980-tallet hjalp Afghanistans sosialistiske regjering for å bygge et sosialistisk demokrati, fikk USA, Pakistan og Kina heldigvis forhindret det nettopp med hjelp av Taliban.