REGJERING I FRI FLYT

(13 - 2013) Først var det bønder og småbrukere som fikk smake den rødgrønne regjeringens smålighet og mangel på krisehåndtering. Det er fortsatt brudd i jordbruksoppgjøret med store aksjoner i bygd og by hvor agrarene markerer sin avsky og totale mistillit til den sittende regjering.

Først loves gull og grønne skoger for framtidens matproduksjon og for en bærekraftig lønnsutvikling for jordbrukerne i en optimistisk jordbruksmelding; deretter gis det knapper og glansbilder i forhandlingene. NKP og Friheten har kalt dette falskspillet for manipulasjoner og bedrag, med rette.

Nå er det de ansatte i stat og kommune som får smake den samme smålighet og møter den samme inkompetanse til å løse vanskene fra den samme regjeringen. Det er brudd i forhandlingene på småpenger - 190 mill. kroner - for arbeidsgiveren og for lønnsmottakerne er det snakk om 3-4 kr. dagen i ”lønnsøkning”. For staten synes det å være viktigere med prinsipper om et ”moderat” oppgjør, vise fasthet og tilsynelatende økonomisk styring i et ellers kriserammet, kapitalistisk Europa. Man vil tydeligvis imponere med denne ”fastheten”: økonomene og finansinstitusjonene i Europa. Dette på bekostning av Norges egne, offentlige, underbetalte slitere som innen skole og helse. Derfor går LO Stat, UNIO, Fellesforbundet og YS Stat hardt ut mer på et prinsipielt grunnlag ved at gapet øker mellom private og offentlige ansatte, enn det som skjuler seg bak kravene om de små kronetillegg.

Frontfagene innen eksportindustrien som er mer konkurranseutsatt ovenfor bransjer i utlandet godtok sammen med statens forhandlere et tillegg på 4,2 %. I følge ”Aukrustmodellen” fra 50 år tilbake, skal de ansatte i stat og kommune tilpasse seg dettefrontfagenes oppgjør. Hvorfor en slik ordning i dag, kan få økonomer og samfunnsvitere si noe fornuftig om. De offentlige ansatte er tilbudt en ramme på 3,95 % i år. Alltid har disse gruppene kommet bak frontfagene og etterslepet aldri blitt skikkelig dekket. Det er på tide å finne en annen mer rettferdig modell å gå etter dersom man i det hele tatt skal ha en lest andre har framforhandlet og som de offentlige ansatte må tilpasse seg. Det er på tide at sliterne i stat og kommune fritt kan forhandle fram sine krav og ikke stå i skyggen av andres løsninger.

Statsminister Jens Stoltenberg har i lang tid formant til moderasjon foran dette lønnsoppgjøret. I sin tale på Fellesforbundets landsmøte i oktober, der en rekke av LOs topptillitsvalgte var samlet, tok Stoltenberg til orde for å gjøre årets lønnsoppgjør til et «solidaritetsoppgjør». Både arbeidstakere, arbeidsgivere og staten må bidra til å vise solidaritet med dem som risikerer jobbene på grunn av krisen i Europa, sa Stoltenberg da. Oppfordringen har blitt gjentatt flere ganger etter jul. I februar møtte Stoltenberg, finansminister Sigbjørn Johnsen, og andre regjeringsmedlemmer partene i arbeidslivet. For å hindre at bedrifter som rammes av vanskelige tider får problemer og må legges ned, er det viktig med ansvarlighet i lønnsoppgjøret denne våren, het det. På den måten kan vi få et solidarisk oppgjør, sa Stoltenberg etter møtet, og viste til den store usikkerheten i Europa. Denne avsporingen la allerede føringer på de forestående frie og åpne forhandlingene 2012. Denne irrelevansen for forhandlinger i et Norge med stor økonomisk vekst også for de kommende år, er med rette blitt avvist av motpartene.

Vi tror ikke at et budskap om at Norge kan ende opp med noe i nærheten av europeiske forhold er noe nordmenn kan forholde seg til. Norge er tross alt et land i vekst. Historisk sett har Arbeiderpartiet nådd gjennom med et budskap om at et moderat oppgjør kan gi økt kjøpekraft, og at dette kan hindre inflasjon. Men dette er det vanskelig å få gehør for i en tid der boligprisene stiger med 10–15 prosent hvert år. Dette gjør ikke budskapet noe troverdig.

”Det kan ikke være slik at statsministeren og regjeringen skal bruke oppgjøret i offentlig. sektor til å tette gapet til lave lønninger i Europa, samtidig som de sitter rolig og ser på at gapet mellom private og offentlig ansatte vokser i Norge”, har UNIOs Folkestad kjapt replisert. Vi hjelper da ikke spanjoler og grekere om avstanden øker i Norge.

Dette spillet til statsministeren ser vi som en provokasjon mot fagbevegelsen som vitterlig kjenner lønnsarbeidernes situasjon i Europa, og en manipulasjon med argumenter i et norsk lønnsoppgjør. Han hopper inn og ut av dobbeltrollen som forhandler og styresmakt.

Regjeringen sitter med den økonomiske makta, og vet det. En ”arbeiderregjering” som bruker maktspråket i jordbruks- og lønnsforhandlinger har mistet sin legitimitet. Dette er rein, gammeldags høyrepolitikk som lar lederlønnene mangedobles, finansfyrstene berike seg og boligspekulantene få fritt rom. Som lar det frie markedet rå på alle områder, mens fattigdommen øker, boligprisene går til himmels, skole, helse og infrastruktur forvitrer.

Denne regjeringen flyter mellom gavmildhet til kapitalkreftene og gjerrighet til den vanlige lønnsarbeider i landet. Det finnes ingen faste holdepunkter for en arbeidervennlig politikk og en klar maktstruktur som er i arbeiderklassens favør. Til og med SV sitter rolig i regjeringsbåten og ser på at rettigheter norsk fag- og arbeiderbevegelse har hardt tilkjempet seg i generasjoner går opp i liminga som bl.a. pensjons- og, sykelønnsordningen, helse og utdannelse. En regjering som til de grader flyter over sine bredder blir konturløs og helt ubrukelig. I mens flirer Erna under demningene iført våtdrakt og livbøye.