Tilgi dem ikke

(8 - 2012) Det bedrives i disse dager den mest tragiske og umenneskelige politikk rettet mot barn i landet vårt etter krigen. Over fire hundre og femti barn skal sendes ut fordi de er så uheldige å være født av foreldre som har status som ”ulovlige” innvandrere.

Mange av barna er til og med født i Norge. Men felles for alle er at de har vokst opp i Norge, går i barnehage eller skole, snakker perfekt norsk, er integrert i norsk kultur, har venner. Ja, jeg vil kalle dem de perfekte innvandrerne etter Frp´s beskrivelser som selv Carl I. Hagen og Liv Jensen burde klappe anerkjennende på skuldrene.

Vi har i de siste tre årene sendt 2434 asylbarn ut av landet. Vel 75 % med tvang. Politiet har kommet når som helst, i nattens mørke og revet dem og foreldrene ut av sengene, om dagen er de uten varsel tatt ut av klasserommene og barnehager og lekeplasser. De er ”brakt opp”, som det heter, av store, ukjente mennesker iført uniformer og bistre ansiktsuttrykk. Ja til og med hunder brukes i barnefangsten.

Asylbarna lider under voldsomme traumatiske tap. De mister trygge voksenpersoner i nærmiljøet, i skole og barnehager, de mister venner, de mister et språk og en kultur de er blitt vante med og som de sier de elsker. De mister etter hvert troen på en framtid og en stat som sier de tar vare på alle mennesker og holder medmenneskelighet og menneskerettigheter høyest av alt og som bruker dette som høyt oppskrytte eksportartikler til land med annet styresett og kultur vi ikke liker. Når barna blir voksne bør de forakte politikere som ikke tok vare på dem og som ellers deltar i kriger rundt i verden som i demokratiets navn dreper barn som i Jugoslavia, Afghanistan og Libya.

Som psykiater i førti år vet jeg hva disse politikeres handlinger gjør med barna. De får harde traumer med følger for resten av livet. Justisminister Faremo, skal få vite hva hun påfører dem:
1. Barna får akutte og sterke reaksjoner når de tas brutalt og med makt ut av sitt trygge miljø.
Alt er kaotisk. De forstår ikke hva som skjer.

- De får sjokk, akutt angst og panikk,
- De gråter, blir apatiske og får spisevegring og søvnforstyrrelse; mange får mareritt.
- Med tiden utvikles kontaktforstyrrelse, konsentrasjonsvansker, tilspasningsproblemer
- Utviklingen i språk og tenkning stopper opp.
2. Vi vet at denne type traumatiske endringer i et barns liv kan føre til varige psykiske lidelser som kronisk angst, alvorlige depresjoner, en del tilfelle av selvmord og dype og alvorlige personlighetsforstyrrelser. I verste fall alvorlige sinnslidelser.

Skal vi være bekjente av - i og utenfor vårt land - at vi påfører uskyldige barn varige lidelser? Nei!

Også mange fysisk og mentalt handikappede barn som er utviste, men som trengte omsorg og behandling, var blant de som plutselig fikk grunnen revet bort under seg og overlatt til sin egen skjebne. Ga vi dem den nødvendige omsorg og medisinske hjelp før de dro? Nei! Ikke en gang det ga vi dem!
En slik oppførsel fra en rødgrønn regjering er skammelig og vil ikke bli glemt. Vil ikke bli tilgitt. Det er valg om 1 ½ år.

En stats kvalitet og legitimitet kan bare vurderes ut fra hvordan vi behandler de svakeste. Uansett om de papirløse og ulovlige innvandrerne og deres barn bryter norsk lov, er denne gruppen den mest sårbare, underpriviligerte og hjelpeløse. Våre myndigheter behandler dem kaldt, hjerteløst og umenneskelig. Hva skal vi kalle et samfunn som bryter FN´s erklæring om human asylpolitikk og FN´s barnekonvensjon? En egoistisk og materiell, rik overflodsstat som preges av intoleranse og fremmedfrykt, men er åndelig fattig og totalt uinteressert i skjebnene de skaper for barna? Bruddene på asylbarnas rettigheter er rettsstaten Norge totalt uverdig. Vi er aleine i Europa om dette.

Vår justisminister er overhodet ikke opptatt hva som skjer med de barna hun utviser til en uviss skjebne og usikker framtid. Grete Faremo avslo å forske på skjebnen til returnerte asylsøkere i fjor. Det var ikke nødvendig, mente hun.
Barneombud Reidar Hjermann kaller avgjørelsen.” «et svik» og «utrolig dumt fordi vi ønsker en mest mulig human og effektiv asylpolitikk”. Vi må en gang lære av våre feil.
Politikere og en stat som vedtar lover skal stå ansvarlige for hvordan lovene praktiseres og følgene av det. Man kan ikke skjule seg bak formaliteter og prinsipper og toe sine hender for hva som skjer med ofrene. Asylbarnas lidelse er politikernes ansvar og må bli deres egen moralske lidelse. Ingen i regjering og storting – med hederlig unntak av Venstre - tar seg bryet verdt å følge opp barna der de har havnet. Selvfølgelig ikke. Ute av øye ute av sinn. Stoltenberg sover nok godt om natta. Han plages nok verken angst eller mareritt.
Vi har rett til å være forbannet og vi anklager de steinharde hjerter for totalt mangel på empati, medfølelse og moralsk mot. Dette er helt i utakt med den norske folkesjela når det gjelder å ta omsorg for barn.
Også rettsvesenet, UDI og UDE, spiller et uverdig spill. Domstolene skjeler til folkemeningen når det passer. Man skal ikke støte den allmenne rettsfølelsen, heter det. Den veier tungt. I domsavsigelser og i straffeutmålingen. For asylbarna derimot betyr den allmenne rettsfølelsen ingenting.

Det er få saker som har engasjert flertallet av det norske folk, partier, ordførere, ungdomsorganisasjoner, hjelpeorganisasjoner og framtredende representanter for den norske kirke, mer enn asylbarna. Alle sier: la asylbarna få bli! Biskopen i Trondheim har i tekst og i tale kalt regjeringens politikk kald, kynisk og skammelig.
Stoltenbergs regjering støter på det sterkeste den allmenne rettsfølelsen i denne saken. Hvorfor ikke å la rettsfølelsen komme barna til gode? Nei, rettens hensyn til det sunne folkedømmet ignoreres fullstendig her.
En mulla derimot som truer og spyr ut eder og galle over vår kultur og vårt samfunn settes med rette i fengsel, bl.a. fordi den allmenne rettsfølelse krever det. Etter mitt syn en sunn rettsfølelse. Men når det gjelder uskyldige, fredelige barn som er stolte av vår kultur og skryter av sitt oppholds- og for mange sitt fødeland, er den allmenne rettsfølelsen bare luft og ingenting. Snakket om rettsfølelser er nå en ren parodi.

Ved slike og mange andre manifestasjoner i landet, ved at flere organisasjoner og partier skaper storm mot regjeringens politikk kan vi vinne saken. Stoltenberg og Faremo kan virke hjerteløse, men når vi sier et klart nei i kor over hele landet er de neppe døvhørte. Stå på! Sammen er vi sterke!