HVOR GÅR SV?

(7 - 2012) Så har SV valgt en ny leder – Lysbakken. En ”æra” med bare verbale besvergelser om å fordele godene, miljøvern, skole og helse synes å ville fortsette.

Lysbakken er et ektefødt barn av Solheim og Halvorsen og viderefører en sosialisme uten sosialisme. Helt siden SV-samlingen i 1975 har dette sosialistiske partiet glidd vekk fra sine grunnprinsipper. Hvor er kampen mot kapitalismen, Norge ut av Nato, fredsarbeidet, likestilling og miljøvern? Intensjonene og programerklæringene er nok til stede og blir pusset blanke på partiets landsmøter, men regjeringstrangen har kjørt den praktiske gjennomføringen ut i intet. Man kan jo alltid si at UTEN SV ville alt ha sett verre ut. Og det sier ledelsen titt og ofte når man spør etter partiets praktiske resultater.

Det ligger til grunn en klassepolitikk for både SV og Ap og alle andre partier på Stortinget. Ingen av partiene representerer en sosialistisk politikk, men klatrer i et statsapparat som gjenspeiler kapitalismens kommando- og hierarkiske strukturer. Når man skal gjøre en analyse av en politikers feil, i dette tilfelle Lysbakkens i det uendelige beskrevet i media, må dette bli tatt med i beregningen og en kan ikke redusere analysen til personlige feil for da glemmer man lett de store sakene. Det ligger i hele den kapitalistiske samfunnsform å ta individuelle kjappe innesvinger ofte uten demokratisk behandling. Slik var Gerhardsen, Lie, Willoch, Solheim, Halvorsen m.fl. som brukte systemets muligheter til fordel for sine partiinteresser og medløpere. Nå skal alle departementene granskes av Stortingets Kontrollkomite om regler og lover er fulgt. Garantert vil flere skjeletter falle ut av skapene.

Egentlig handler det om hvilken klasse som står bak en regjering som sanksjonerer krig og okkupasjoner uten folkets samtykke, bare avtalt med en del partiledere, også SVs, over mobiltelefon. Våre krigstokter over Libya ble aldri diskutert av folkevalgte organer. Slike klare brudd på demokratiets forutsetninger for å få legitimitet fra folket skal ikke granskes men altså Lysbakkens formelle feil i saksbehandlingen av økonomisk støtte til små organisasjoner. Men kontrollapparatet er for en imperialistisk regjering og er mere opptatt av noe som ikke har skjedd enn det som skjer. Å sette Lysbakken i skammekroken skader ikke kapitalismen, men å sette vår deltakelse i kriger, våpensalg, utbytting av råstoffer i U-land og fattigdom i skammekroken ville få folk til å reagere mot kapitalismens diktatoriske vesen.
Man kan undres hvorfor "venstresiden” i SV ikke har brutt med Halvorsens og Lysbakkens proimperialistiske politikk. Kan en av årsakene være at ”venstresiden” selv er knyttet til posisjoner i både SV, LO og statsapparatet? Hvilken rolle spiller det at Rødt er uspiselig for arbeidsfolk i Norge tross i at borgerskapet iblant inviterer dem til fine debatter i NRK og andre medier? Hele SV som er i folden til en regjering som er medskyldig i krigsforbrytelser i regi av NATO kan aldri være noe annet enn en plass for karrieremennesker. Det viktigste er å opprettholde blandingsøkonomi, å gi kapitalismen et mer ”menneskelig” ansikt, ytre fraser om fattigdomspolitikk, miljøvern, likestilling og innvandringspolitikk uten gjennomslagskraft ovenfor et døvhørt og arrogant Ap. Taburetter er målet; ikke sosialismen – et samfunn av en helt annen kvalitativ karakter enn det bestående. Tanken om å gå i en sterk og meningsfylt opposisjon med andre venstrekrefter og fagbevegelsen gir SVs lederskap mareritt. Rødt håper på å overta de frustrerte til venstre i SV men i hvilken hensikt? Rødt har samme holdning til parlamentarismen og tørster etter å komme inn i den rødgrønne oasen. Om ”venstresiden” i SV går over til Rødt for å havne i folkevalgte organer, er man like lang fra sosialismen. Verken mer eller mindre opportunisme finnes i Rødt som i SV. Vi husker at Rødt for noen år tilbake hadde valgteknisk samarbeid med det halv-fascistiske Framskrittspartiet i en liten by på Sørlandet i Norge.

” Vi er SVs nye generasjon. Vi skal bygge på arven fra Kristin Halvorsen, men bringe fram mye nytt fram mot valget neste år. Jeg er veldig stolt av det laget jeg skal lede”, sa Lysbakken da han møtte pressen etter signingen på landsmøtet.

Friheten blander seg ikke inn i et annet partis anliggender. Det må få velge sine ledere etter beste evne. Vi tillater oss bare å sette lys på den politikken SVs ”nye generasjon” vil føre i framtiden. Hvor mye som er ”nytt” kan vi bare gjette oss til. Sikkert er det at alt nytt som ikke passer AP og SP blir over tid blir til gammel nytt som blir liggende i skuffen. De nye generasjonene etter 1970-tallet er fjernt fra det Sigurd Evensmo, Finn Gustavsen og Hanna Kvanmo sto for. Nemlig sosialistiske grunnideer, mot USA-imperialismen, Nato og kampen for fred og nedrustning. SV turde faktisk å kaste en AP regjering da det gjaldt å stå for sine verdier. I dag spør man seg hvor langt skal strikken tøyes for at SV skal si nei til nytt kompaniskap med AP? Svaret er klart: Strikken er røket for lengst, men SV har bundet seg bare mer fast til AP med grime og bissel. Den nye SV-lederen er historieløs i forhold til klassekampens utvikling nasjonalt og internasjonalt. Det blir han og SV straffet for. Folk som har glemt sin fortid har problemer med å takle nåtiden, for ikke å snakke om det som kommer.
Foto: Sosialistisk Venstreparti