MATPRISER OG MATBARONER

(Harald Øystein Reppesgaard - nr 21 - 2011) I vinter og utover våren gikk diskusjonene høyt om årsaken til at vi har en av de høyeste matprisene i Europa.

Landbruksministeren gikk i tottene på bla. ledelsen i Remakjeden for å plassere skylden for dette. Vi hadde også hatt et av de dårligste jordbruksoppgjør på flere år bak oss. Regjeringens nylige rapport - NOU 2011:4 om Mat, makt og avmakt som en følge av hurlumheien viser at vi betaler ca. 31 milliarder mer for maten enn i resten av Europa. Matkjedeutvalgets rapport viser at de samme varene som koster 1.000 kroner i en europeisk butikk, koster 1.540 kroner i Norge – til tross for at det altså er snakk om internasjonale merkevarer.

En av årsakene er at norske forbrukere er mindre prisbevisste, sies det. Nordmenn benytter seg primært lite av tilbud når de er i butikken. Bare 1 av 7 velger butikk ut fra hvilke tilbud butikken har. Vi velger det vi tror er lavpriskjeder, men uten å sammenlikne prisene. Men å skyve ansvaret på kundene er jo gamle triks for å dekke over produsenters og matkjedenes profitter. Aldri før har så mange eldre og småbarnsforeldre fulgt med i annonser og sammenlignet priser for å få de billigste varene som nå. Aldri før har så mange reist over grensen for å kjøpe billigere mat. I underlagsmaterialet til rapporten står det lite fakta om det. Man ”antar” bare at vi ikke er nok prisbevisste.

Mange av forklaringene på det høye kostnadsnivået på norske dagligvarer er så sammensatt av flere forhold som både reflekterer geografiske, demografiske, økonomiske og politiske betingelser. Men i rapporten har man også gjort sammenligninger der verken forskjeller i handelspolitikk eller variasjoner i produksjonskostnader mellom de nordiske land som skulle ha avgjørende betydning for forbrukerprisene. Allikevel så store forskjeller. Samtidig er forskjellene så store at profitten til matvarekjedene i Norge som følge av konkurransebegrensninger på industri- eller i dagligvare er udiskutable. Bruttomarginene er klart høyere i Norge enn i andre land både hos importør, detaljist og kjeder. Bruttomarginer er kostnader og profitt. For Norge, Sverige og Danmark er varer som mat og alkoholfri drikke 24 prosent lavere i Sverige og 5 prosent i Danmark selv om man tar bort valutaforskjeller. (2008)

At så godt som alle de store matkjedeeierne har blitt milliardærer trekker i den retning. Og Stein Erik Hagen, som ble rik på matvarer i Rimi, har kun tatt et steg i verdikjeden ved å bli storaksjonær i Orkla.
Det er ikke tvil om at Reitan og Hagen er med på ranet av norske forbrukere. Og helt uskyldige er de ikke.

Men nå slår dagligvarebransjen tilbake. En ny rapport som kommer i dag, viser at vi betaler drøyt 31 milliarder kroner mer for maten enn resten av Norden, ifølge Norsk institutt for landbruksøkonomi:
Men også tollbeskyttelser mot import fordyrer matvarene med 8 milliarder.
Høyt kostnadsnivå og lønninger koster 13 milliarder. Resten – 9,5 milliarder – er «uforklart». Det som er uforklarlig her er at norsk økonomisk elite ikke finner ut av hvor nesten 10 milliarder kroner går på veien fra jord til bord.
«Alle» er enige om at norske bønder og jordbrukssamvirket gjør norske matvarer som melk noe dyrere. Men det er ikke bønder og småbrukere som er blitt millionærer på matproduksjon.

Mye kan tyde på at halvparten av uavklart differanse – 5 milliarder - går til industrien. Om det gjenstår fire til fem milliarder kroner som i vesentlig grad ligger på dagligvareleddet – kjedene - er dette fortsatt en vesentlig sum, skriver Norsk institutt for landbruksøkonomi, ifølge Aftenposten.

Med andre ord: Du blir plyndret når du går i matbutikken, men det er mange som står bak plyndreriet.

Spørsmålet er om politikere og forbrukermyndigheter kan gjøre noe som helst med det. Jo det kan innføres priskontroll på basisvarer som matvarer, hygieneartikler, klær og sko. I stedet for å øke matmomsen i siste statsbudsjett kan den fjernes helt fra disse basisvarene.

Det å fjerne - halvere - tollen på matimport ville hjelpe mye uten av norske bønder og småbrukere skal få dårligere økonomi. En må heller bruke oljemilliardene til å gi disse gruppene få tilskuddsordninger som monner. Med denne rødgrønne regjeringen vil slike tiltak være utenkelige.