En samfunnsøkonomisk byrde

(Hans Petter Hansen - nr 3 - 2010) Alt for ofte får vi høre at norske arbeidere er noen forferdelige latsabber som hvis de ikke er opptatt med trygdesnylting eller å øke sykefraværet, sitter på ræva med tidenes dårligste arbeidsmoral, og det er gjerne kapitalistenes interesseorganisasjon, NHO, som kommer med disse påstandene. Ser en bort fra at norske arbeidere er blant de mest produktive i verden, så kan man vel kanskje gi NHO litt rett i sine påstander, men hvem er egentlig de til å kritisere uansett?

Har du noensinne tenkt over hvor mye penger det norske samfunn bruker på å holde seg med rikinger? Hvor mye av vårt samfunns rikdom som kun disponeres av et lite mindretall av landets befolkning? Og her sitter altså denne privilegerte gjengen med rikinger og kritiserer alle andre for å ta seg for godt til rette i Norge. Det er kvalmende å se, men kvalme kan man alltids leve med.

Men når en betydelig del av landets økonomiske ressurser er utenfor folkets kontroll har vi et problem. Er vi heldige brukes ressursene til hele landets interesse, og det finnes eksempler på såkalte “snille kapitalister” som gjør nettopp dette, men det er en ugjendrivelig kjensgjerning at de få mennesker som kontrollerer disse ressursene bruker dem til å tjene sine egne interesser, interesser som ofte går på tvers av folkets interesser. Gjør man opp et budsjett for hele det norske samfunn finner vi mange eksempler på at nettopp dette skjer, også nå i det såkalte klasseløse Norge. Selv om det norske samfunn, ja hele verden, i helhet taper penger på forurensing tjener noen få mennesker seg søkkrike på å forurense, det samme gjelder overfiske, utflagging og ikke minst privatisering av offentlige goder. I tillegg kastes vanvittige mengder penger bort på å sørge for kapitalistenes dekadente luksusliv. Hytter som overgår folk flests boliger i størrelse, privatfly, luksusbåter, monsterbiler (både i størrelse, pris og CO2-utslipp) og mange andre luksusartikler er ting det norske samfunn kaster bort på ressurser samtidig som hele den offentlige sektor råtner “fordi vi ikke har nok ressurser”. Samtidig som rikingene har mer rikdom på hendene enn noen gang før i Norges historie, må folk flest belage seg på høyere egenandeler, dårligere kollektivtilbud, høyere levekostnader og lavere pensjon, det er noe som ikke stemmer.

Som alternativ stiller jeg sosialismen, der samfunnets økonomiske ressurser kontrolleres demokratisk av folket og jeg planlegger hvordan vi hele tiden kan bruke de mest effektivt, der vi alle er rikinger og det økonomiske anarki med tilhørende kriser tilhører fortiden. Siden forurensing koster mer enn det smaker i Norge vil vi da lett kunne bygge en miljøvennlig økonomi, da dette er mest lønnsomt. Siden samfunnet tjener på det vil alle ha rett til gratis helsevesen, gratis utdanning, en god bolig og mange andre goder. Med en gang vi disponerer kapitalistenes rikdom, merverdien av det norske folks arbeide, vil vi ha råd til alt dette og mer til og likevel kunne senke skattene til et mer levelig nivå. Ingen vil lenger måtte behøve å ty til kriminalitet for å kunne finansiere sitt liv.

For å oppsummere, hva skal en høyt utdannet befolkning med kapitalister fortelle oss hvordan vi skal jobbe og hva vi skal jobbe med, det kan vi finne ut av selv.