• Hjem
  • Leder
  • Året 2001 ble ikke et ”framskrittets år”

(Hans Petter Hansen - nr 48 - 2001) Men som Nordahl Grieg sa det: ”Men hva er jern hvis ikke håpet er vårt vern?”



Årets 2001 som snart ligger bak oss, er ikke et år som vil bli husket som et ”framskrittets år” for mennesker verden over. Framfor alt ikke etter terror-handlingene i Wahington og New York 11. september – som fra amerikansk side straks ble utnyttet til en verdensomspennende hjernevask av dimensjoner. Under påberopelse av ”krig mot Osama bin Ladens terrorister med alle midler” startet USA, etter ordre fra president George W. Bush, opp sin nå snart tre måneders lange bombekrig mot Afghanistan, og som når dette skrives ennå ikke har tatt slutt. At den amerikanske krigføringen mot et fjell-landet Afghanistan, tusener av kilometer fra USAs eget territorium, har kostet enormt store ødeleggelser, med lidelser og død deretter, vet enhver. Ikke desto mindre får avisen VG seg til, under overskriften ”Seier i Afghanistan”, å skrive:

”Her var det overhodet ingen rom for tvil, nøling eller kompromiss. I dag står det like klart at dette (bombekrigen) var den riktige linjen. Talibans motstandere i Afghanistan og koalisjonen for øvrig har vunnet den viktige første runde i krigen mot terrorismen, nemlig frigjøringen av Afghanistan fra Taliban og al-Qaida.”

Ingen har som Friheten her hjemme, gang på gang, tatt avstand fra det talibanske skrekkvelde etter at Kabul og andre afghanske byer og landsbyer var erobret av taliban-styrkene i 1996. I denne forbindelse viste vi bl.a. til dekretet fra deres øverste ledelse hvor det het seg at det er forbudt for kvinner å delta i det yrkesaktive liv. Dersom de beveget seg utenfor hjemmets fire vegger, har de plikt til å ha ansikt og andre deler av kroppen fullstendig tildekket. Om menns plikter het det i dekretet at de heretter skal la skjegget sitt gro, og dessuten bære hvit turban på hodet, samt vende seg til Mekka og be sin bønn fem ganger daglig. Å se på fjernsyn eller videofilmer var forbudt. Og dersom en eller annen ble grepet og funnet skyldige i tyveri, risikerte de av hastig sammenkalt ”domstol” bestående av prester, å bli dømt til å få hugget av en hånd eller fot. Ennå verre skjebne gikk de i møte, det være seg kvinne eller mann, som av slike domstoler ble funnet skyldige i ”utroskap”. Straffen for noe slikt var dødsstraff gjennom steining!

Så skulle man tro at det i vestlige lands borgerlige og sosialdemokratiske aviser, samt i radio og TV, var blitt skreket opp om Taliban-regimets rå og umenneskelige framferd. Men nei. Og hvorfor ikke? Jo, fordi så vel det talibanske presteskapet Taliban, som Mujaheddin-ledelsen før dem, stod i ledtog med USA, Pakistan, Saudi-Arabia og andre Midt-Østen-land. Uten omfattende våpenforsyninger og en betydelig finansiell støtte herfra – først til Mujaheddin, så til det konkurrerende og i 1996 seirende Taliban – ville ikke Osama bin Laden, mannen som USA beskylder for å stå bak terrorhandlingene i USA 11. september, hatt muligheter til den slags operasjoner fra afghansk jord. I så fall hadde heller ikke USAs president, George W. Bush, hatt mulighet til ikke bare nok en gang å utprøve sine nyeste militærfly, samt bomber og raketter på fremmed jord, men også til nok en gang å måle NATO-landas underdanighet hva gjelder det USA for enhver tid står for. Og som kjent; uten unntaket har NATO-landas ledere ”stilt opp” for George W. Busch & Co. (De protesterer ikke en gang mot at USA sier opp den viktige ABM-avtalen som ble inngått for tretti år siden mellom USA og Sovjetunionen, og som forbyr oppbyggingen av ”rakettskjold” mot interkontinentale raketter).

Hvorfor USA, Pakistan, Saudi- Arabia og andre land ga betydelig støtte, først til Mujahedin, så til Taliban, burde det ikke for noen være tvil om. Først i 1992, hele tre år etter at de sovjetiske bistandsstyrker ble trukket tilbake, ble Muhammed Najibullahs progressive samlingsregjering styrtet, ikke av Kabul-befolkningen, men ved at hovedstaden ble omringet og hærtatt av de utenlandsk-betalte mujaheddinstyrkene. For å unngå fullstendig ødeleggelse av Kabul demisjonerte Najibullah-regjeringen høsten samme år. Selv søkte han tilflukt i et FN-bevoktet bygningskompleks. Her oppholdt han seg inntil han i 1996 (etter at Taliban hadde erobret regjeringsmakten fra Mujaheddin), i strid med Folkeretten, ble halt ut, skjendet og hengt. Men tro bare ikke at de fire årene under Mujaheddin var særlig bedre for det afghanske folk enn i årene under Taliban. Også da opplevde folk i de områder Mujaheddin hersket over, rystende brudd på menneskerettigheter. Men det ble ikke sett fokus på dette i vestlige media. Hvorfor er ikke vanskelig å forstå. Den slags passet rett og slett ikke inn i deres framstilling av Mujaheddin, og senere (etter at de var fordrevet fra Kabul) av Taliban som det afghanske folks ”frigjørere og beskyttere”, vel vitende om at noe helt annet var tilfelle.

Hva nå etter VGs påståtte USAseier i Afghanistan? Jo, det amerikanske bomberegnet over Afghanistan har så langt hjulpet Mujaheddin tilbake til makten i Kabul og andre steder. Denne gang under navnet ” Nord-alliansen”. En midlertidig koalisjons-” regjering”, diktert av de ulike ”krigsherrer” på et FN-regissert møte i Berlin nylig, er nå proklamert. Ligger det i dette beviset på riktigheten av VGs seiersutsagn? Nei, mener Aftenposten, som rett ut på lederplass skriver:

”De som trodde at ro og orden ville inntreffe i Afghanistan da russerne trakk seg ut for 13 år siden tok feil. Og de som måtte tro at det meste ville ordne seg nå, bare Taliban er fordrevet fra sine maktposisjoner bør ha lært av feiltakelsene og feilvurderingene fra 1989. Det er like mye og like nedslående lærdom å hente fra det mønstret som avtegner seg med skiftende allianser og grupperinger som begynner å slåss mot hverandre allerede før Taliban er fullstendig nedkjempet. De motsetninger som vi ser er av samme type som de som kastet Afghanistan ut i et blodig og kaotisk anarki tidlig på 90-tallet at tilstanden lignet mer på borgerkrig enn fred.”

Ingen dårlig beskrivelse av situasjonen i Afghanistan per i dag, ved inngangen til år 2002. Her, i dette golde fjell-landet er det altså at USA nå gjennom snart tre måneder har spilt rollen som ”verdengendarm” gjennom et bomberegn av dimensjoner. Det er i og for seg ingen ny rolle for USA. Ennå minnes folk verden over USAs atombombing av Nagasaki og Hiroshima like før den annen verdenskrigs slutt. Glemt er heller ikke USAs bombeinnsats under Korea-krigen 1950- 1953, og slett ikke USAs forsøk på å bombe Vietnams folk ”tilbake til steinalderen”under den årelange Vietnam-krigen. At USA nå igjen er opptatt av å vise sine ”militære muskler”vises ikke bare gjennom dets ”tilstedeværelse” i Afghanistan, men også, og ikke minst gjennom det faktum at president George W. Bush i disse dager har kunngjort at USA trekker seg fra ABM-avtalen om anti-ballistiske våpen som siden 1972 har vært det viktigste ledd i avtaleverket for atomnedrustning mellom USA og Russland. Det inneholder forbud mot oppbyggingen av ”rakettskjold” – noe Bush & Co tydeligvis velger å satse på, koste hva det koste vil. Ja, i sin tale ved militærakademiet The Citadel for få dager siden sa Bush rett ut at ”krigserfaringene fra Afghanistan vil han bruke til en storstilet omlegging av USAs militærvesen”. Til dette hører også hans nei til å undertegne en internasjonal avtale om kontroll med biologiske våpen.

Hva sier så regjeringen Bondevik til dette? De tier, som de tier til så mye annet av det som USA står for av negativ art verden over. Det gjelder ikke minst overfor USA indirekte støtte til okkupasjonsmakten Israels folkeforbryterske handlinger på palestinske ”selvstyrte områder” – der statsminister Ariel Sharons opplagte målsetting er å få fjernet Palestinas president Yasir Arafat. Så hører det også til bildet av norsk underdanighet overfor USA at Norge var ett av to land som stemte blankt til forslaget (som USA nedla veto mot) om å sende en mindre FN-kontingent til Israel for å vise så vel israelitter som palestinere sitt nøytrale nærvær.

Kan man av ovenstående trekke den slutning at etter alt som har skjedd av viktige foreteelser i det år som nå går mot slutten, at USA har styrket sin posisjon som ”verdensgendarm”, på det militære, økonomiske og på det politiske plan? Nei, det ville være feil å tro. For motkreftene vokser, og vil fortsette å vokse inn i det nye år. Ikke minst vises det gjennom den forholdsvis nye globale ”ATTAC”-bevegelsen som kjemper for en ny rettferdig verdensøkonomi, og som gjennom det intensiverer kampen mot fattigdommen verden over – som rammer nærmere to milliarder mennesker verden over, det være seg I- eller U-land. Ja, selv her i vårt eget rike Norge, fins det langt over 100 000 fattige, folk, barn, unge og eldre, som lever i usle og fattige kår.

I vissheten om alt dette, og hva som må til for å skape fred, frihet og bedre kår for enhver, ønsker vi Frihetens lesere, skribenter og givere, en riktig god jul og et for venstrekreftene framgangsrikt og godt nytt år!

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering