Sosialismen som vi kjemper for

Kommunistpartiet i det Føderative Russland, CPRF, avholdt sin 15. kongress 23.-25. februar med en avsluttende rundebordskonferanse om hva slags sosialisme vi vil kjempe for.

DET VAR GJESTER fra 95 partier. Kongressen hadde et sterkt oppgjør med ulike ideologiske strømninger i partiet som hadde dominert siden det ble gjenopprettet etter at det ble erklært ulovlig i 1993. Selvfølgelig vil man finne mange oppfatninger om et partis politiske plattform og gjennomføringen av denne men i CPRF var den sosialdemokratiske tenkningen framherskende i for mange år. Med årene har man tydelig forstått, med et viss ideologisk påtrykk fra andre kommunistiske partier – særlig det greske – at et kommunistisk parti må stå på helt grunnleggende prinsipper i klassekampen. Årene under Putinregimet og den grove kapitalistiske utviklingen i Russland måtte bekjempes med andre midler enn en opportunistisk tilpasning til dette samfunnet. CPRF har måttet bygge seg opp på følgende prinsipper:
1. PARTIET HAR tatt lærdom av de feil som ble begått under realsosialismen i Sovjet. Man må ha en reell sosialistisk plattform basert på maxismen-leninismen med fotfeste i folket og å bygge en ny moral og på intellektuell redelighet.
2. MAN MÅ i dagens situasjon bedrive en sterk kampanje mot antikommunismen og reaksjonære holdninger i folket.
3. DEN DEMOKRATISKE sentralismen må utvikles.
4. LENINS ANALYSE av kapitalismens utvikling til monopolkapitalisme – imperialismen – er mer aktuell for oss i dag en noensinne både i Russland og eller i verden.

I RUNDEBORDSKONFERANSEN DELTOK partier fra hele verden – for første gang Kina – i debatten om sosialismens framtid; hvordan skal den bygges og utvikles. Man må analysere årsakene til kontrarevolusjonen i Sovjet og de andre sosialistiske land i Øst-Europa. Og unngå de samme feilene. Man må samtidig kunne forsvare de enorme positive framskritt som ble gjort etter Oktoberrevolusjonen mener de greske kamerater i KKE som tok avstand fra Venstrepartiet i Europa (PEL) som i sin grunnholdning har tatt avstand fra hele Sovjetsystemet for å bli stuerene i EU. Sosialismen som vi kjemper for kan ikke vokse ut av den borgerlige parlamentarismen som PEL promoterer gjennom uttrykk som ”gradvis korreksjon”, ”økt demokratisering”, ”en humanistisk kapitalisme”. Det er bare gjennom en sosialistisk revolusjon med avskaffelse av det borgerlige samfunn som er veien å gå. Det er gjennom arbeiderklassens herredømme at en kan planlegge en produksjon som dekker folkenes behov og at privat eierskap til produksjonsmidlene blir fjernet.
VIDERE BLE DET hevdet, med unntak av det finske, spanske og franske, at det må til en sentral planøkonomi og derfor må EU demonteres.
UNDERTEGNEDE SOM REPRESENTERTE NKP slo fast at også den internasjonale klassekampen må styrkes. De imperialistiske land, anført av EU og USA og med NATOs militærmakt, truer alle land som ikke bøyer seg for deres vilje for å få kontroll med råstoffer og å utnyttes andre lands ressurser til egen fordel. Vi må støtte folk som opponere mot imperialisme og reaksjonære krefter i Irak, Afghanistan, i Nord- Afrika, i Palestina og nå sist i Syria.
DERFOR ER KAMPEN mot EU og NATO i fremste rekke i Norge for å bevare fred og sosial trygghet. Sosialisme kan ikke utvikles uten fred i verden.
KONFERANSEN VAR ENIG i at sosialismen må nødvendigvis ta ulike former og utvikles i ulike stadier i de ulike land. Hvert land må utvikle det sosialistiske demokratiet etter sine egne nasjonale, historiske og kulturelle forutsetninger. Sosialisme i Kina må være forskjellig fra den russiske og norske osv.
PARTIKONGRESSEN OG RUNDEBORDSKONFERANSEN var veldig oppløftende og lærerik. Ingen tvil om at sosialismen og de kommunistiske partiene er på frammarsj. CPRF er Ruslands nest største parti og det eneste reelle opposisjonsparti. Dette hører vi intet om i norske media. Heller ikke fra CPRFs viktige og skjellsettende kongress fant noen norsk journalist det bryet verdt å gjengi noe i våre media. Det var heller ikke forventet. Det norske folk kunne jo få øynene opp for at det finnes alternativer i norsk politikk mot de rødgrønne, mot Erna og Siv; ja mot hele det kapitalistiske systemet.