Kommunistenes forhold til religion er meget klar. I 1905 skrev Lenin sin kjente pamflett ”Om Religion” som bygger på den materialistiske historieoppfatning.

DEN ØKONOMISKE UNDERTRYKKELSEN av arbeiderklassen framkaller uunngåelig også andre former for undertrykkelse. Religion er en av formene for åndelig undertrykkelse. Det er alltid en kamp mellom materialismen og idealismen med troen på det overnaturlige og metafysiske. Uansett om det lanseres nye begreper i denne kampen – kristen sosialisme, sosialisme med det ”menneskelige ansikt” mm. – er det disse to motsetningene som er i dialektisk kamp. Skal en betrakte naturen, materien, det fysiske, den ytre verden som det primære og avgjørende eller det åndelige, psykiske som det sekundære – eller omvendt? Anvendt på samfunnsforholdene er det de materielle, økonomiske forhold som er det primære, tenkningen, ideologiene og religionene det sekundære.

DET ER ALTSÅ menneskenes materiell livssituasjon som skaper religionen. I hele verden hvor arbeiderklassen er utbyttet og undertrykt er det skapt ulike religioner som – uansett hva den kalles – er en utbyttende ideologier som gjør folk ufrie.

NÅR KOMMUNISTENE SIER at religion er en privatsak, betyr det ikke at det kommunistiske partiet forholder seg passivt til den. Engels gjorde det klart at sosialdemokratene de kalte seg den gang betrakter religionen som en privatsak i forhold til staten, men slett ikke i forhold til seg selv, ikke i forhold til marxismen, ikke i forhold til det marxistiske arbeiderpartiet.

DET ER PÅ denne bakgrunn at debatt om bruk av religiøse symboler og påkledning bør skje. I Europa er hissige debatter om muslimenes bruk av hijab, burka, shador, niqab m.m.i det offentlige rom preget av moralisme, fremmedskepsis og uvitenhet. Staten skal ikke påtvinge enkeltindivider sine vedtatte regler om tro. All statsreligion må avskaffes. Individet skal ikke påtvinge staten – fellesskapet – sine subjektive oppfatninger av trosbekjennelser.

DERSOM PÅKLEDNINGER MED røtter i tro og sakrament skal tillates må det baseres på frivillighet, ikke påtvunget av trosgrupperinger, prester, imamer eller ulike påbud. Heller kan ingen enkeltpersoner forlange at deres klesvei følges av alle. Når de kommunistiske partiene ser det som et mål å bryte forbindelsen mellom borgerskapet og organiseringen av religiøs propaganda og frigjøre oss fra de religiøse fordommene, må det skje gjennom et vitenskaplig opplysningsarbeid. Vi må være ytterst forsiktige når vi bekjemper religiøse fordommer. Krenker vi de religiøse følelsene i denne kampen kan vi gjøre stor skade. Vi må bruke opplysning og oppdragelse. Vanskelige og utrygge levekår og uvitenhet er de dypeste årsakene til religiøse fordommer. Det er dette vi egentlig bekjemper.

DERFOR KAN IKKE noen stat forby religiøse klesdrakter som er individets rett til å bære. Men opplysning og saklig debatt om slike klær må bunne ut i hva som er praktisk og nødvendig i samvær med andre mennesker. En heldekket muslimsk kvinnelig lærer kan vanskelig utføre en fullgod jobb da all kommunikasjon blir vanskelig, ja nesten umulig. Tjenesteuniformer er en identitet og gir legitimitet for å utføre kontroller og påbud. Sikkerhetsutstyr og verneklær er nødvendige for å sikre eget og andres liv og helse og kan neppe kombineres med burka. Offentlige og private arbeidsgivere må kunne kreve bekledninger av de ansatte som er helt avgjørende for å få utført et arbeid, særlig i de offentlige rom. Dette har ingen ting å gjøre med tvang mot egen tro og privat utøvelse av den. Det blir parodisk når en taxisjåfør stopper bilen uvarslet ved veikanten for å be og passasjeren ikke rekker fly eller tog. En psykolog med tildekket ansikt vil ikke få i stand en tillitsfull dialog. En rørlegger må gjerne bruke turban hvis det er hensiktsmessig.Vi har tro på at en saklig og konkret klargjøring av klesdraktens begrensninger vil føre til at muslimer og kristne ikke føler seg forfulgte og ubeskyttete når de ikke kan kle seg uaktet alle andre hensyn.

KONFLIKTENE SOM OPPSTÅR i debatter om kleskoder er ofte helt unødvendige. Dersom viljen er til stede for å akseptere andre og nye kulturer i samfunnet og ikke overskygges av rasehat, fordommer og offentlig press, kan man finne god og praktiske løsninger. Det forunderlige er at det faktisk er de troende som representerer tvang og press. De aksepterer lite av hverandres tro og kulturutøvelser. De beskylder i tide og utide den andre part for å være ”hedninger”, ”vantro” og ”kjettere”. Det lukter også så rart i den andres korridorer og det er fremmed musikk bak dørene. Det er utidig klokkeklang og skingrende bønnerop ute i verden.

DET ER ALTSÅ ikke materialistene med den vitenskaplige sosialismen som veileder og livssyn som forfølger troen og hvordan den eksponeres. Vår oppgave er å holde troen begrenset innenfor den private sfæren, at folk skal ha frihet til å kle seg etter eget ønske uten innblanding fra lover og regler. Vi krever derimot at private, religiøse kleskoder ikke påpresses andre og som brukes helt i strid med utøvelsen av spesielle yrker. Religion og klesdrakt er like gammel som menneskeheten selv og er ikke noe problem dersom de forblir private og ikke undertrykker noen.