SKOLEREFORMER -SKAPER DE GANGS MENNESKER?

■ Skole og utdanning er fast gjenganger i alle valgkamper. Heldigvis. Hele grunnlaget for vår eksistens i framtiden er avhengig av at vi har en godt utdannet befolkning.

Praktisk og teoretisk. Motsetningene mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet som har hatt sine undervisningsministere og det politiske ansvaret for skole og utdanning i generasjoner, er få og ofte oppkonstruerte. De har vekselvis designet og stresset lærere, elever og foreldre med nye «innovative» løsninger og svar på misnøyen som oppstår regelmessig. Regjeringene er opptatt at de «gjør» noe med elever som ikke lærer å lese og skrive. De tar «grep» for at skolen skal bli flinkere i å lære dem matematikk og engelsk. Man fortviler over at vel 33 % av ungdommene ikke gjennomfører videregående utdanning. Nye læreplaner, endringer i undervisningsopplegg, Bygningsmessige tilpasninger og forbedringer i klasserom skal gi bedre inspirasjon og motivasjon til trivsel i skolen. Reformene har vært utallige, innviklede og byråkratiske til fortvilelse for de som er testobjekter innen vårt undervisningsstell; på alle nivå. Uten bedring. Tvert om er norsk skole ikke god nok og i skyggen av den høytstående, offentlige finske. Bl.a. har man der ikke leflet med høyrekreftenes krav om privatisering av skoler og universiteter.

Nå har kloke politiske hoder i Arbeiderparti og SV rettet blikket mot «Heldagsskolen» som skal bl.a. inkludere ressurser og lærerkrefter fra SFO-ordningen i den vanlige skoletiden. Høyre er i mot. Lekser skal kunne gjøres unna innen skoledagen, slik at elevene skal få leke og utfolde seg fritt i fritiden. For svake elever med ressurssvake foreldre som ikke kan hjelpe barna nevneverdig med lekser, er tanken bra. Heldagsskolen skal i følge SV også fjerne forskjellene mellom elevene fra ulike sosiale lag. Vi ønsker ikke å gå inn på partienes syn på hvordan en slik heldagsskole skal fungere. Derimot bryr vi oss om innholdet i denne nye modellen. I skoledebatter har det vært utelukkende snakk om å satse på «nyttige» realfag som matematikk, fysikk data o.l. faktabaserte kunnskaper. Her har Høyre vært pådriver. Baktanken er at kunnskaper må designes etter næringslivets behov. Men uansett regjeringer har norsk undervisningspolitikk vært bestemt av hva slags fagfolk det private og offentlig næringsliv trenger, ikke hva unge mennesker ønsker og har behov for. De praktisk-etiske og humanistiske fag er sterkt nedgraderte. Allmenndannelse er et fremmedord.
En norsk forskergruppe som har sett på erfaringene fra mange land, konkluderer med at de «i nasjonal og internasjonal forskning ikke (finner) støtte til at heldagsskolen er egnet til å utjevne forskjeller mellom elever fra ulike sosiale lag, elever med ulik etnisk bakgrunn eller forskjeller mellom gutter og jenter». En evaluering av heldagsskoler i Danmark kommer til samme resultat.
Årsaken til at heldagsskolen ikke i seg selv bidrar til bedre resultater eller mindre forskjeller, er egentlig innlysende: Det er ikke lengden på skoledagen som avgjør om elevene trives og lærer, men innholdet og kvaliteten.

Og det er da politikerne må spørre seg selv: Hvis det allerede i dag er vanskelig å fylle en kortere skoledag med tilstrekkelig kvalitet, blant annet fordi vi mangler mange nok gode lærere, hjelper det da å gjøre skoledagen lengre?
Før nye satsinger kommer må de sørge for at dagens ambisjoner blir realisert. I dag har vi en forskjellsskole. Forskjellene i hva som brukes på skole fra kommune til kommune er enorme. Dette gapet i ressursbruk har direkte konsekvenser for kvaliteten på elevenes utdanning. Rydd opp i det, så kan vi være med å snakke om ytterligere prioriteringer.

Slik skole og undervisning fungerer i dag er det snakk om en «Høyreskole» der tidlig spesialisering tilpasset næringslivets skiftende behov er viktigst. Arbeiderpartiet har, om enn, noe motvilje latt dette skje. Eliten og fagidioten som bare kan sitt fag uten å skjele til samfunnsmessige forhold er en «god» elev. Denne gode elev gjør jobben, stiller ikke spørsmål eller kritikk og er lydig tjener for kapitalkreftene. Derfor har Høyre gått til angrep på fellesskolen og allmenndannelsen i skolen. Arbeiderpartiet gir etter. Utdanningsforbundet synes opptatt av allmenndannelsen mer enn en ny reform. Vi er enige. Høy allmenndannelse for alle er nødvendig for at folket skal kunne overta ledelsen på alle livets felter. Vi vil ha en skole som gir en allsidig personlighetsutvikling – et helt menneske. I det legger vi at elevene tilegner seg den moderne vitenskapens og teknikkens prinsipper og av kunsten og kulturen. Det forutsetter en enhet i undervisningen mellom teori og praksis, mellom undervisning og produktivt arbeid og kulturell virksomhet. Dette er det polytekniske prinsipp. Det er å forbinde læring med samfunnsnyttig og produktivt arbeid. Det skaper det tenkende og allsidige mennesket- ikke den ensporede fagidioten.

Kommunistene tillegger utdannelsen en overordnet betydning det ikke skal spares penger på. De skolereformene som er gjennomførte har tatt sikte på å spare penger gjennom sentralisering, nedleggelse av småskoler, underbemanning av lærere i klassene, kutt i spesialundervisning og reduksjon av skolepsykologer og helsesøstre.
Med utstrakt mobbing, frafall i den videregående skolen, høyt sykefravær av lærere, destruktive stressrelasjoner mellom lærere og elever; you nam it, skaper tapere. Ikke gagns mennesker. Ikke frie mennesker. Ikke byggende samfunnsbevisste mennesker.Det er det kampen står om; ikke nye reformer.