KRIGER-NORGES ANSVAR FORFLYKTNINGEKATASTROFER

■ Den pågående flyktningekatastrofen i Nord-Afrika og Midtøsten har, med god grunn, fått mye medieoppmerksomhet de siste ukene.

Store flyktningstrømmer fra flere land i regionen finner veien til den nordafrikanske kysten, først og fremst Libya, og sendes over Middelhavet av kyniske menneskesmuglere. Humanitære organisasjoner som arbeider i området har lenge understreket det skrikende behovet for hjelp til å håndtere katastrofen og politisk vilje til å se på dens bakenforliggende årsaker. Etter at over 1700 flyktninger har druknet bare i løpet av årets første fire måneder gikk politikere i Norge og EU med på at det var på tide å ta ansvar.

For det er vårt ansvar. Da FNs sikkerhetsråd 17. mars 2011 vedtok resolusjon 1973, som åpnet for bruk av «alle midler» for å sikre sivilbefolkningen i Libya, var plutselig «fredsnasjonen» Norge involvert i en militær intervensjon, med liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av denne. Seks norske F16-fly slapp nesten 600 bomber over Libya, flere av disse i tettbygde strøk. NATO-operasjonen, som de norske angrepene var en del av, bidro sterkt til Gaddafi-regimets fall i løpet av høsten 2011. Gjennom flystøtte og økonomisk bistand til landets opprørsgrupper ble resolusjonen brukt til å rettferdiggjøre et angrep på regimet, og NATO gikk i praksis inn i en borgerkrig på en av partenes side.

Flyktningestrømmen fra Nord-Afrika har etter USAs og NATOS overfall på Irak og krigen i Afghanistan, med norsk deltakelse, for å innføre demokrati og våre «verdier», har ført tusenvis av mennesker til Vesten for å finne fred og lykke. Siden år 2000 har krig og ødeleggelser i disse landene fjernet all mulighet for å finne fred og lykke i den delen av verden. Syria er under oppløsning med Vestens hjelp. Norske fagmilitære har gjentatte ganger understreket fiaskoen med krigspolitikken vi har vært delaktige i. Bombeaksjoner og drap er faktisk flere i dag enn for 10 år siden. Mange av de ungjentene og kvinnene som skulle befris fra burkaen og få skolegang, som var de rødgrønnes hederlige forsett for å delta i jævelskapen, er døde av bl.a. NATOS bomber og Nammos granater fra Raufoss. I samme periode har Norge lagt seg på en skammelig restriktiv flyktningpolitikk i strid med FNs resolusjoner både under de rødgrønne og de borgerlige. Man har til og med den beste samvittighet sendt syke, småbarn og traumatiserte foreldre tilbake til krigssonene vi har boltret oss. Mot FNs advarsler. Vi messer at nå er det sikkert å være der og sluker Frp’s meningsløse fraser om at det er best å hjelpe de ulykkelige der de er selv under teppebombingens, attentatenes, sultens og fortvilelsens himmel

Aps landsmøte, etter press fra grasrota, besluttet å ta i mot 10 000 kvoteflyktninger i de neste to år. SV, V og Krf. slutter seg til dette. Men hørte man noen selvkritiske kommentarer til årsaken til flyktningestrømmen? Til at krig og fordervelse også fra vår side har drevet folk ut i havet, i klørne på menneskesmuglere og endeløse køer i mottak i Italia? Hø og Frp. er kyniske bremseklosser mot å redde liv. Istedenfor å sende ti skip umiddelbart til Middelhavet for å fiske opp mennesker, skal denne reaksjonære regjeringen sende ett skip en gang i august for å bidra med noe. De vil ellers hjelpe dem «der de bor» - der det ikke er stein på stein tilbake å bo.

Det handler ikke om å gjøre en innsats fordi vi vil være snille. Det handler om å gjøre en innsats for å rydde opp i en situasjon vi har bidratt til å skape. Det handler om å ta konsekvensene av avgjørelsen om å bombe Libya, Irak og Afghanistan. Vi har en plikt til å bidra til tiltak, både her hjemme, i Middelhavet, og i konfliktområdene som har skapt flyktningstrømmene. Tiltakene må tilpasses flyktningenes behov, og ikke EUs rop om grensekontroll, og være innrettet mot både kortsiktige og langsiktige løsninger. Samtidig er det viktig å huske at dette er en situasjon skapt av militære aktører på begge sider av Middelhavet. Militære aktører må definitivt ikke være en del av løsningen. Hører dere i SV!