EBOLA-EPIDEMI ER FATTIGDOMSEPIDEMI

■ Lakmustesten på et samfunns velstand er først og fremst omsorgen for de svake og syke i et land. Utbrudd av smittsomme sykdommer som rammer hele befolkningsgruppe – epidemier og i flere land – pandemier, har sammenfallende årsaker som bakterien/virusets smittestyrke og befolkningens generelle helsetilstand.

De store epidemiene som har rammet den fattige del av verden, har gjort relativ liten skade i den rike del. HIV/AIDS-epidemiene har nok rammet den vestlige verden hardt men er bagateller i forhold til konsekvensene av smitten og sykdommen i Afrika. Det er over 30 millioner i verden som lever med HIV. To tredjedeler av disse bor i Afrika, sør for Sahara. I Botswana har forventet levealder sunket med over 30 år, nesten en halvering. Høye sykdomstall, arbeidsfravær og dødsfall fører til at mange fattige samfunn blir enda fattigere. Et viktig trekk ved fattigdom er at muligheten for forebygging, behandling og støtte ved sykdom er kraftig redusert. Det er stor forskjell i behandlingen av syke mennesker etter hvor de bor, og etter hva de tjener. Daglig opplever en stor del av verdens befolkning konsekvenser av det å være fattig. For mange handler det rett og slett om at de sulter. Det er ca. 6,7 milliarder mennesker i verden, og av disse regner en med at rundt 1 milliard mennesker er det FN definerer som absolutt fattige. Det vil si at de ikke har en inntekt som gjør at de klarer å skaffe seg den mengden mat et menneske trenger hver dag, eller for å oppfylle andre helt nødvendige behov.
Selv etter flere tiår med en positiv utvikling er forskjellen mellom forventet levealder i de fattigste utviklingslandene og her i nord mer enn 25 år - i underkant av 50 år mot over 75 år. Barnedødeligheten er 25 ganger så høy i sør. I flere land i det sørlige Afrika dør hvert femte barn før de når en alder av fem år. HIV/AIDS-epidemien undergraver den positive utviklingen og har blitt en sosial, økonomisk og humanitær katastrofe som truer politisk stabilitet og global sikkerhet. Tallet på antall smittede kan gå fra om lag 40 millioner i dag til mellom 80 og 110 millioner i 2015.

Skal vi lykkes i kampen mot fattigdom, må vi lykkes i kampen mot sykdom. Fattigdom leder til sykdom - men sykdom leder også til fattigdom. Det er en spiral som må brytes.
Malaria representerer om lag tre prosent av den globale sykdomsbyrden, med mer enn 99 prosent av byrden plassert i de fattigste landene. Kun $100 millioner brukes på forskning og forebygging. Ut fra denne type analyser og tilnærminger kan man dokumentere den såkalte 90/10-ubalansen: 10 prosent av forsknings- og forebyggingsutgiftene er rettet mot problemer som utgjør 90 prosent av sykdomsbyrden - eller omvendt: 90 prosent av forskningen er rettet inn mot 10 prosent av sykdomsbyrden. Hadde en slik ubalanse funnet sted i vesten, ville det vært grepet inn.
Ebolaepidemien i Afrika har først nå vakt redsel i den rike, vestlige verden fordi det titt om annen har vært smittede personer i enkelte land. Hva er virkeligheten?
Over 4000 mennesker har til nå mistet livet som følge av ebolaepidemien i Vest-Afrika. 2300 av ofrene var fra Liberia.

I USA har to sykepleiere som behandlet en liberisk ebolapasient blitt smittet. Tre andre amerikanere som ble smittet i Afrika, har overlevd etter eksperimentell behandling i USA.
I Spania er en sykepleier smittet etter å ha behandlet en misjonær som fikk viruset i Afrika og som nå er død.
I Tyskland døde en hjelpearbeider tirsdag. Han var en av tre ebola-pasienter som er brakt til landet.
 I Norge behandles en sykepleier for ebola etter at hun ble smittet i Sierra Leone, der hun jobbet for Leger Uten Grenser.

Ebolaepidemien ventes å ta flere menneskeliv. Det finnes ingen vaksine eller behandling for det dødelige viruset.
Mandag den den 20. oktober beskrev direktøren for Verdens helseorganisasjon (WHO), Margaret Chan, at epidemien er den mest alvorlige verden har sett i moderne tid.
Antallet nye ebolapasienter i Sierra Leone, Liberia og Guinea øker farlig fort, uttalte hun.Verden er ikke forberedt og klarer ikke å stå opp mot slike epidemier, sa Chan ifølge Businessweek. Jeg har aldri sett en helsetrussel true selve eksistensen til samfunn og regjeringer i land som allerede er veldige fattige, slik ebolaepidemien gjør.
Allerede for ti år siden kjente man til Ebolatrusselen i Afrika. Ingen tiltak ble gjort fra den rike verden for å forhindre en epidemi. Tvert om har utbyttingen fortsatt ufortrødent av det ressursrike landene der fattigdommen, sulten og et manglende helsevesen var kjennetegnet. Ingen satsing på utdannelse og oppbygging av et helsestell som kunne forbygge og til dels behandle.

Dette har vært uinteressant for den kapitalistiske verden. Så langt var Ebola-viruset ingen fare for oss. Når sykdommen ikke rammer de rike land er det uinteressant også for den private medisinindustrien å forske. De produserer ikke medisiner til en fattig befolkning som ikke kan betale for seg i dyre dommer.
Som Malaria, HIV er Ebola m.fl. sykdommer først og fremst fattigdomssykdommer i verdensmålestokk. Dette er sannerlig imperialismens sykdommer.