Gryende utålmodighet

1. mai 2014 har gått over i historien. Og nok en gang har vi fått bekreftet at dagen er en viktig kampdag for arbeiderklassen. Fra hele verden har det strømmet inn meldinger om massemønstringer. I Moskva samlet hoveddemonstrasjonen over 100.000 mennesker, mer enn noen gang siden sammenbruddet av Sovjetunionen. I Tyskland mønstret fagbevegelsen mellom 400.000 og 500.000 mennesker, og i Frankrike meldes om en tilsvarende storstilet mønstring. Selv i Ukraina mobiliserte kommunistpartiet titusenvis av sympatisører under sine faner.

Men det er fortsatt ingen selvfølgelighet at arbeiderklassen legitimt kan bruke dagen til å fremme rettferdige krav. NATO-landet Tyrkia er et eksempel på hvordan et vestlig "demokrati" forvalter friheten. I forkant av dagen forbød myndighetene for sikkerhets skyld demonstrasjoner i landets hovedstad. Men ikke nok med det: Man stolte tydeligvis ikke på at folk flest lydig underkastet seg forbudet og stilte med 40.000 politisoldater for å slå ned mulige demonstrasjoner. Det ble et blodig oppgjør mellom demonstranter og politi, et oppgjør hverken EU eller NATO - i demokratiets navn - bekymret seg stort om.

Men disse eksemplene viser at selv i et Europa der den progressive arbeider- og fagbevegelsen er sterkt presset av ekstreme høyrekrefter finnes det ressurser og kraft som kommer til uttrykk på arbeidernes kampdag. Det er et oppmuntrende tegn.

Også her til lands viste dagen at det er er håp på sikt. Rekordoppslutning om 1. mai-toget i hovedstaden med 9.000 deltakere, og tilsvarende økt oppslutning i en rekke andre byer og tettsteder viser en voksende uro over politikken til den mørkeblå regjeringa. Slik sett viste 1. mai-dagen at rekordoppslutningen om demonstrasjonene på kvinnedagen 8. mars ikke var noen tilfeldighet.

Kort tid etter et valg som ble en knock out-seier for landets mørkeblå krefter ser vi tegn på økende anger blant enkelte velgergrupper. Særlig har Frp fått føle det. Det hjelper ikke at Siv Jensen smiler profesjonelt og bedyrer at hun trives som fisken i vannet i Finansdepartementet. Meningsmålinger viser at det allerede tærer på kreftene. Seks måneder i regjeringsposisjon forteller at det lett straffer seg å praktisere opportunisme og reaksjonær høyrepolitikk den dagen man får makt og myndighet. For folk flest er slik politikk ikke god medisin.

Men selv om 1. mai i år må oppfattes som en liten takk for sist fra norsk arbeider- og fagbevegelse løser det ikke et eneste problem. Vi lever fortsatt i et samfunn som domineres av høyrekrefter og ulike fraksjoner av liberalister. Politiske røvere som har stjålet frihetsbegrepet og som har overbevist mange om at det er demokratisk å drive utbytting, at det er frihet å stjele fra de fattige og gi til de rike, at det er bevis på frihet og demokrati når en ekstrem rikmannsklubb bare betaler tiendedels promiller i formueskatt mens vanlige pensjonister uten all verdens private tilleggsytelser opplever skatteskjerpelse.

Det er greit nok i festlig lag sammen med tusenvis av kamerater å synge: "Seieren følger våre faner," men man står temmelig hjelpeløs tilbake på valen når man ikke vet hva de små seire skal brukers til, eller hvordan de skal følges opp.

Det er den triste realiteten etter årets hjemlige 1. mai. Norsk fag- og arbeiderbevegelse har ingen felles strategi for hvordan man skal opprettholde presset på regjeringen, eller hvilken politisk kurs man skal velge for å sikre at arbeiderklassen er villig til å gå i front mot høyrekreftene.

Vi er enig med LO-leder Gerd Kristiansen som vil at arbeiderbevegelsen skal gjenerobre "frihetsbegrepet" - at vi må bruke hver eneste dag til å belyse at høyrepolitikk og kapitalisme er en systematisk virksomhet som undergraver friheten for folk flest og utvider makta for de som allerede har mest fra før.

Men denne politikken kan bare lykkes ved å vise sosialismens alternativ til det bestående. Man kan ikke gjenerobre frihetsbegrepet ved å pynte på det kapitalistiske samfunnet. Det er ikke avgjørende hvor mange promiller en liten rikmannsklubb skal betale i skatt eller hvor mange milliarder i overskudd det skal anses som rimelig at storbankene skal drysse ut over sine aksjonærer.

Det dreier seg om å overføre GRUNNLEGGENDE rettigheter til folk flest og innføre en rettferdig fordelingspolitikk. Det er samfunnet som skal råde over ressursene i havet, det være seg fisk eller olje. Det er ikke Røkke eller en halvprivatisert statoildirektør med trang til å putte titalls av millioner i egen lomme. Det er småbrukerne i dette landet som skal honoreres for å produsere mat og medvirke til å sikre at distrikts-Norge skal være livskraftig. Det er tyveri når en liten håndfull kapitalister kan tjene seg søkkrik på å selge mat til folk. Likeledes er det et ran fra vanlige lønnstakere når spekulanter boltrer seg på boligmarkedet og prisene på boliger skrus opp til et nivå hinsides realverdien.

Men dette er grunnleggende spørsmål de sosialdemokratiske partiene, enten de kaller seg Arbeiderpartiet eller SV, vegrer seg mot å ta opp. Selv med regjeringsmakt og stortingsflertall i åtte år forble grunnleggende skjevheter urørt hva angår frihet og rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Likeledes var sosialisme et ikkeeksisterende begrep. Og slik vedvarer det i opposisjon. Vi ser - kort sagt - ingen vilje til å gripe fatt i samfunnets viktigste utfordringer.

Det er godt at LO-lederen pirker på frihetsbegrepet. Men det gjenstår å se om dette betyr at LO virkelig ønsker å gå i dybden og utfordre høyrekreftene, eller om vi nok en gang inviteres til en debatt om manikyre. 1. mai har vist at det er en gryende utålmodighet blant folk. Tiden vil vise om det er politisk vilje til å følge opp.

Christian Larssen