«BONDEKNØL»

Det var et utbredt skjellsord for få tiår siden fra urbane og siviliserte mennesker når en bonde og småbruker sa dem i mot. Eller når noen ikke var helt oppvakte, eller «på nett» det heter i våre dager, var de noen «bondeknøler». Bondestanden og småbrukerne har vært harselert over og blitt ærekrenket som ingen andre i fedrelandet. Deres dialekter og kultur har vært yndede objekter for parodier med enfoldigheten som ramme. I festtaler derimot er bonden norsk stolthet som sto oppreist mot danske- og svenskeveldet og opprettholdt gamle tradisjoner og verdier. Dette i motsetning til embetsstanden i byene som lå langflate for dansk og svensk adel.

Heldigvis har folk flest fått opp øynene for jordbrukernes store betydning for landets matforsyning, jordvern, kulturlandskap, distriktenes bosetting og arbeidsplasser. Raseringen av gårdsbruk gjennom tiår har fått gå stille og upåaktet hen til tross for utallige advarsler fra Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget. Folkets syn på bøndenes betydning og deres sosiale og yrkesmessige status har nok bedret seg. Bare de som virkelig er enfoldige knøler vil i dag bruke bonde som skjellsord. Verre er det at vår regjering behandler bøndene som brysomme, kravstore og egoistiske mennesker som ikke forstår sitt eget beste. Det har vært brudd både under rene Ap-regjeringer og under de rødgrønne (2012) på grunn av skambud til jordbrukerne. Nå følger bare en blå-brun Høyre/Frp-regjering samme lest.

Innledningen til årsberetninga til Sør-Trøndelag Bonde og Småbrukarlag 2013 åpner med å si:» Overraskelsen var vel at vi fikk en Landbruksminister fra Fremskrittspartiet. Frp har vel stått for den mest landbruksfiendtlige landbrukspolitikken i nyere tid….Landbruket er i en situasjon der det meste av det som er bygd opp gjennom de siste 60 åra er satt på spill…».

Med tiendeparten av det bondeorganisasjonene krevede,150 millioner, som endelig tilbud fra staten, måtte det bli brudd. Landbruksminister Sylvia Listhaug sa, som alle andre landbruksministere før henne, at dette var et svært godt tilbud. Når bøndene sa tvert nei reagerte hun med sinne og forakt og mente organisasjonen desinformerte publikum, de var utilbørlige i sin argumentasjon og forsto ikke at de nå var sikret en inntekt på over gjennomsnittet i Norge. Hun oppførte seg som en ekte Frp-er og viste med ord og holdning at hun ikke hadde mye til overs for bondens evne til å forstå sitt eget beste. Det som manglet var ordet «bondeknøl». Hun hadde ingen forståelse for deres påstand om at de strukturendringene som ligger i hennes jordbrukspolitikk vil føre til ensidig stordrift og industrijordbruk med undergang for de mindre enhetene. Hun er i så måte på linje med de siste års fiskeriministere fra Ap og Høyre som raserer fiskeflåten og privatiserer fiskekvotene med konsesjoner til «evig tid» for rike kapitaleiere (Røkke). De samler eierskapet til fiskeressursene til seg selv – i stordrift - uten mulighet for ungdom til å slippe til for bl.a. å drive et bærekraftig fjordfiske.

Konflikten er et faktum og bønder og småbrukere aksjonerer direkte og håndfast. Listhaug spiller uforstående.

Hva gjør piloter, lærere eller andre som ikke får rett betalt for jobben de gjør?  Svaret er både enkelt og akseptert. De går ut i streik, lammer infrastruktur og annet som er viktig for vårt moderne samfunn. Men hva gjør bonden når han ikke får en rettferdig pris for sine produkter? Han kan reise til Oslo, marsjere opp Karl Johan og holde frem noen plakater hvor det står: «Nei, nå var dere slemme Sylvi og Erna». Så må han skynde seg hjem for å rekke kveldsstellet i fjøset.

Det er ikke greit at stadig færre bønder kan leve av det de produserer og at produsentenes andel av prisen du betaler i butikken blir stadig mindre. 1985 fikk bonden i underkant av tre kroner for en liter melk, og i butikken kostet den cirka det dobbelte. Nå koster melka over 15 kroner per liter, men bonden får kun litt over fire kroner.

Bondens produktpriser er doblet, men prisen forbrukeren betaler er firedoblet. Med denne utviklingen skulle vi hatt åtte kroner per liter, men sånn det er i dag er vår inntjening faktisk halvert. Det er mulig å leve av yrket, bare bonden får rettferdig betalt.

Bonden får én fjerdedel av det melka koster i butikken. Matbaronene tar resten. I Canada sitter bonden igjen med to tredjedeler av melkeprisen. Hvorfor kan ikke vi i Norge få til det samme?

I NKPs prinsipprogram finner vi de samme holdninger til jordbruket som kommer fram i Bondeorganisasjonenes argumentasjon for å styrke matproduksjonen, matsikkerheten, miljøet og distriktene. Det står bl.a.:» For landets bosetting, selvforsyning, kultur og miljø har disse næringene (primærnæringene – jordbruk og fiske) stor betydning. Dessuten gir næringene flere sekundære arbeidsplasser i distriktene. En jordbrukspolitikk etter EU-tilpasningsmønster vil forsterke tendensen til overgang fra korndyrking til melke-og kjøttproduksjon på Østlandets flatbygder. Det vil føre til at industrielle driftsformer tar overhånd på bekostning av spredt bosetting og levende bygder…NKP vil bekjempe denne utviklingen».

Derfor støtter vi Bondelagets og Bonde-og Småbrukarlagets brudd med staten fullt ut. Deres kamp er vår kamp. Vi går inn for en ny «Hitra-aksjon» (1978) som var en aksjon der bønder på Hitra nektet å betale skatt som en protest mot de dårlige rammebetingelsene landbruket hadde fått over lengre tid. Aksjonen fikk stor nasjonal oppmerksomhet og førte til en bedring av norsk landbruk gjennom en opptrappingsplan.

Selv om Gud står oss fjernt vil vi allikevel si som i sangen: « Jeg er havren. Jeg har bjeller på, mer enn tyve, tror jeg på hvert strå. Bonden kaller dem for mine fold. Gud velsigne ham, den bondeknold».