Økende EØS-motstand i fagbevegelsen

LEDER

I sitt møte om fortsatt allmenngjøring 11.-12. oktober i fjor var det enighet om videreføring av allmengjøring av alle forskriftene med unntak for reiser. Tariffnemnda vedtok at bare reiser innad i Norge skulle allmenngjøres. Dermed oppheves en enstemmig dom i Høyesterett fra mars 2013. Vedtaket skjedde etter betydelig press fra ESA, organet som skal overvåke etterlevelsen av EØS-avtalen. Dette er første gang tariffnemnda gjør et vedtak som forverrer situasjonen for arbeidere.

Dette fikk Fellesforbundets Avdeling 5 til å endre sitt syn på EØS-avtalen, fra å være en støttespiller for avtalen til å kreve den oppsagt. I Avdeling 5 sitt enstemmige vedtak heter det blant annet at «Fellesforbundet Avdeling 5, Fellesforbundets største avdeling - krever EØS-avtalen oppsagt. NHO og Norsk Industri har med hjelp av ESA og Tariffnemdas vedtak om allmenngjøring av Verkstedoverenskomstens bestemmelser for dekning av reise, kost, losji, og 20% reisetillegg satt siste spikeren i kisten for frontfag, og EØS-avtalens oppslutning. De har ved hjelp av en tafatt regjering, tariffnemda og ESA overstyrt norsk Høyesterett i verftsdommen fra 2013.»

Avdeling 57 i Fellesforbundet har også vedtatt en uttalelse om EØS i etterkant av tariffnemndas vedtak. I uttalelsen heter det blant annet at «ESA viser med sin inngripen at de med bakgrunn i EU regler og EØS-avtalen, direkte kan påvirke norsk arbeidsliv og lønns- og arbeidsvilkår i Norge. Dermed presses fagbevegelsen fra skanse til skanse i kampen mot sosial dumping og grov utnyttelse av utenlandsk arbeidskraft. ESAs innblanding i norske allmenngjøringsvedtak, og den økte faren for sosial dumping dette forårsaker, er et klart brudd på de forutsetninger som både Fellesforbundets landsmøte og LO-kongressen har lagt til grunn for fortsatt støtte til EØS-avtalen. Vi deler synspunktene til de avdelinger i Fellesforbundet som har uttalt seg mot EØS avtalen, og krever at EØS-avtalen sies opp.»

Konsekvensene av tariffnemndas vedtak har ført til at avdelinger i Fellesforbundet nå står klart opp mot EØS-avtalen. Dette forårsaket uro både i Arbeiderpartiets ledelse og hos LO-leder Hans-Christian Gabrielsen. For vedtakene i Fellesforbundets avdelinger kan føre til at forbundet snur i sitt syn på EØS-avtalen når forbundet har landsmøte høsten 2019. Dersom det skjer vil det sannsynliggjøre et nei til EØS på LO-kongressen i 2021. Et slikt vedtak i forkant av stortingsvalget i 2021 vil bli svært problematisk for Arbeiderpartiet.

I kjente ordelag advares det mot «å sette EØS-avtalen i spill». Til VG sa LO-lederen at det stadig blir knyttet negative saker til EØS, som overskygger avtalens betydning for markedsadgang, næringsliv og arbeidsplasser. Gabrielsen har også pekt på NHO som den store synderen, og årsaken til økende EØS-motstand.

På et representantskapsmøte 28.8.1990, før forhandlingene om en EØS-avtale startet, vedtok LO 15 krav til en avtale. Torstein Eckhoff som var dr. juris og professor i rettsvitenskap ved Universitet i Oslo, og Tor Brostigen, gikk gjennom kravene da forhandlingene var avsluttet i 1992. Konklusjonen var at bare ett av de 15 kravene var innfridd. En ny gjennomgang av kravene ble foretatt av de Facto, kunnskapssenter for fagorganiserte, i 2012. Konklusjonen da var at det i beste fall kunne sies at to til tre av kravene var innfridd.

Vi vil også vise til at LO-kongressen både i 2013 og 2017 vedtok at «Norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler.» Og vi vil vise til at det er slått fast i flere rapporter at EØS-avtalen fremmer sosial dumping. Med dette som bakteppe blir det noe unnvikende over LO-lederens angrep på NHO, istedenfor å fokusere på at de fleste av LOs krav både fra 1990, og LO-kongressenes vedtak om forrang fra 2013 og 2017 ikke er ivaretatt.

Til Fri fagbevegelse sier Hadia Tajik at det å si opp EØS-avtalen ikke vil løse de problemene Fellesforbundets avdelinger er opptatt av. Arbeiderpartiets nestleder sier videre at «Det er regjeringa som må skrotes, ikke EØS-avtalen. For arbeidslivet vårt kan vi i mye større grad regulere selv.»

I et intervju med Klassekampen i oktober 2017 sier Tajik at «vi som er for EØS må være de fremste til å bruke det handlingsrommet det gir oss med nasjonale virkemiddel for å hindre at arbeidsfolk blir utnyttet.» Hun sa videre at man i EU nå nærmest har et rammeverk som sier at «Arbeidere i alle land- konkurrer».

Dersom der er slik som Tajik hevder at vi i mye større grad kan regulere arbeidslivet selv, er det et åpent spørsmål hvorfor det ikke skjedde i løpet av de åtte årene som de «rødgrønne» satt med makta. Tross tre tiltakspakker som de «rødgrønne» fikk vedtatt mot sosial dumping, både økte problemene i de mest utsatte bransjene, samt spredde seg til flere bransjer. Og vi ser et lavlønnspress i flere bransjer, noe som gir betydelig lavere lønnsutvikling enn det som ellers er vanlig i privat sektor.

Hun peker også på at vetoretten må brukes mer aktivt. I de 25 årene som har gått siden EØS-avtalen trådte i kraft, har Arbeiderpartiet kun én gang benyttet denne retten. Det var da et flertall på partiets landsmøte sørget for at Arbeiderpartiets toppledelse gikk på et nederlag, og det ble flertall for veto mot EUs tredje postdirektiv. I alle andre saker hvor fagbevegelsen har anbefalt veto mot et EU-direktiv, har Arbeiderpartiet alliert seg med Høyre og Frp på Stortinget for å hindre bruken av norsk veto. Tajiks argumentasjon står ikke til troende. Vi aner en nervøs partiledelse i Arbeiderpartiet som ser et EØS-opprør er under oppbygging i fagbevegelsen.

Alternativet til EØS er en handelsavtale, noe som også avdeling 57 i Fellesforbundet argumenterer for på en god måte i sin uttalelse: «Skremselspropaganda har alt for lenge blitt brukt for å kvele alle innvendinger mot negative virkninger av EØS avtalen. For oss i Fellesforbundet er likeverdige konkurranseforhold og velfungerende handelsavtaler som sikrer eksportmuligheter viktig, men at EØS avtalen er eneste alternativ for å sikre dette stemmer ikke. WTO regelverk og den fremdeles gyldige handelsavtale med EU, selv om denne må reforhandles, representerer gode alternativ. Norge stiller på ingen måte med dårlige kort i slike forhandlinger. Vi har viktige varer EU trenger, og vi representerer et kjøpekraftig marked for eksport fra EU. Og hvorfor skulle EU som forfekter frihandel bygge nye tollmurer mot Norge i strid med internasjonalt regelverk?»