Lokale helter redder oss

Harald Ø. Reppesgaard: I de siste ti år har man gått til en storstilt nedlegging av lokalsykehus og helsesentra for å spare penger. Begrunnelsen for sentraliseringen har vært å få samlet kompetanse og ressursene på noen få steder slik at tilbudene skulle bli mer effektive og «solide». Det meningsløse er at alle utredninger som er bestilt av rødgrønne styresmakter dokumenterte at småstedene i landet heller skulle få bedre tilbud, ikke mindre, enn før. Ved å fjerne lokale ressurser skal ressursene kunne bli brukt bedre dersom de ligger 200 km. Borte. Logikken er at du går bedre med en sko enn to.

Denne politikken har vært en gavepakke til den blå-brune regjeringen som ser det mulig å sentralisere flere offentlige tjenester i effektivitetens navn. Det heter seg at å fjerne halvparten av politidistriktene gir bedre trygghet til Utkant-Norge. En sentralisering av brann- og redningstjenesten skal gi bedre sikkerhet mot katastrofer. En enda mer sentralisering av kommunikasjonssystemet gir bedre dekning på øyer og i fjellet. Det som livet har lært oss at mest mulig nærhet til der sykdom og fare er, gir raskest og best resultat. Er ulykken ute trengs ingen hjernekirurg eller avanserte transportmidler i første omgang, men mennesker som kan sine saker for å redde liv og beskytte helse der og da i løpet av minutter.

Den liberale markedstenkningen fordreier oppfatningen om hva som er best for oss. Stort og sentralt er best. Lite er smått og er utilstrekkelig. Det koster for mye å opprettholde en god beredskap på småsykehusene, beholde brannstasjonene i kommunene og redningstjenesten som raskt når ut i ytterkantene. Man vurderer den livsviktige tryggheten disse gir opp i mot budsjetter og bunnlinjer som om man produserte biler eller flesk.

Vi er fullstendig klar over at samordningen mellom etatene har sviktet i viktige saker som f.eks. 22. juli-tragedien. Det skyldtes ikke at tjenestene var lokale men at kommunikasjonen mellom dem og de store sentra ikke holdt mål. Man hadde ikke nok redningshelikoptre på Østlandet, det var sommer- og ferietid hos Oslopoliti, man kontaktet ikke militære, mobilnettet fungerte ikke m.m. Dette skyldtes elendig sentral planlegging og manglende ansvar i Storting og regjering, ikke i den lokale forvaltningens beredskap.

Det bør være en solid erfaring å ta med seg når man skal videreutvikle helse- og redningstjenesten i landet å se til Vestlandet og Trøndelag. Brannene i Lærdal, i Flatanger, på Frøya og flodbølgen i Namdalseid er et lærestykke hvordan de lokale kreftene kan ta ansvar og hvordan redningsressursene finner hverandre. Lokalsykehuset i Lærdal (bildet) - som skulle legges ned -tok hånd om vel 400 mennesker som akutthjelp. Politi, brannvesen og lokale frivillige i Sivilforsvaret var straks på plass og reduserte skadene, ja berget hus og liv, før de store ressursene kom fra sentrale steder. De profesjonelle og frivillige heltene i kommunene og i nabokommunene reddet oss. Det er folk som kjenner naturen, værforholdene og menneskene lokal der katastrofene oppstår. Det er ikke eksperter som sitter i sine sentra langt fra skadestedet og studerer sine karter.
Statsministeren, kongen og dronningen har vært flinke til å rose de heltene og arbeidet som ble utført av småsamfunnene. Det ble lovet hjelp til gjenreisning og ny utvikling av stedene. Det gjenstår å se. Løfter om penger fra regjeringene av ulik farge har ikke vært omsatt i praksis. De sliter ennå på Østlandet etter de store flomkatastrofene de siste 4 år med å få erstatning og tilskudd til å bygge opp lokalsamfunnet. Jeg tror Lærdal og Flatanger skal vente i flere år før pengene kommer. Rop om penger får heller nevene rundt pengeboka til å knytte seg enn at den åpnes når budsjetter og lønnsomhet først skal ha fokus. New Public Management er dessverre også i slike situasjoner et spøkelse som lurer bak en hver uttrykt godvilje og sympati fra politikere, banker og forsikringsselskap i medier. De lokale heltenes arbeid som trygger våre liv og er de som redder oss veies i kroner og ører.

Den beste hjelpen lokalsamfunnene kan få er å ta vare på heltene og heller ruste opp de lokale ressursene med økonomi og kompetanse enn å fjerne dem. Dersom økonomien er så knager så bruk poster over forsvarsbudsjettet som i dag brukes til drap på sivile og skaper enorme tragedier i andre lokalsamfunn i den del av den arabiske verden vi sammen med NATO og EU ikke liker.