11.11. klokka 11

LEDER

11.11. klokka 11 er det hundre år siden krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger ble avsluttet. Da hadde 1. verdenskrig rast fra 28. juli 1914. I løpet av krigen ble 70 millioner soldater mobilisert, de langt fleste europeere. Det antas at over 16 millioner soldater og sivile mistet livet. Langt flere ble såret, mange for livet.

Det skulle ikke gå mange år før opptaktene til en ny storkrig ble tydelige. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland pekte klart i denne retningen. I denne situasjonen var det Sovjetunionen som tok gjentatte initiativ for å sikre freden gjennom avtaler med Frankrike og Storbritannia, med brodd mot Tyskland.

Sovjetunionens politikk ble møtt med motvilje, også i Norge. I boka «Norge-Sovjetunionen, Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-1940» skriver Egil Danielsen om dette. Han skriver at utenriksminister Halvdan Koht viste motvilje mot sovjet-regjeringens forsøk på å legge til rette et kollektivt sikkerhetssystem mot Hitler-Tyskland. Danielsen skriver også at Koht så Sovjetunionens forslag mer som «et forsøk fra en stormakts side på å innringe en annen stat, enn et forsøk på å holde Hitler-Tyskland og fascismen i tømme.» I 1936 er Koht på besøk i Sovjetunionen. Den sovjetiske utenrikskommisæren Maksim Litvinov viste da til at landet fryktet Tysklands ekspansive politikk, og at de sovjetiske myndighetene oppfattet at Hitler hadde planer om å gjøre seg til herre over hele Europa. Dette var et syn som Koht ikke delte. Likevel hadde Koht sympati for Litvinovs nedrustnings- og avspenningsforslag.

Seinere skulle Koht komme til å dele sovjet-regjeringens syn på Chamberlains politikk overfor Italia og Tyskland. Hensikten med Chamberlains politikk var, mente både Koht og sovjet-regjeringen, å få Tyskland til å rette sine aggresjonsplaner mot Sovjetunionen.
At Sovjetunionen fredsforsøk gang på gang ble avvist, bidro selvsagt til sovjetisk mistro mot Vesten. Tar vi med at 14 land intervenerte Russland etter oktoberrevolusjonen, er det all grunn til å tro at også det bidro til økt sovjetisk mistenksomhet mot vestlige land.
Etter 2. verdenskrig ble Sovjetunionens allierte i Øst-Europa på mange måter landets sikkerhetsbelte mot Vesten. Avstanden til viktige sovjetiske byer ble betydelig lengre ved et tenkt vestlig angrep. Dette har blitt endret etter Sovjetunionens demontering, og nedleggelsen av Warszawapakten.

Selv om Sovjetunionens siste statsleder Gorbatsjov ikke fikk skriftlige garantier om at NATO skulle ekspandere østover, så er det klart at de sovjetiske lederne fikk muntlige forsikringer. I Aftenposten 7.2.18 skriver professor i Russland-studier Pål Kolstø om dette. I debattinnlegget viser han til CIA-direktør Robert Gates som skriver at «Gorbachev and others were led to believe that NATO eatward expansion would not happen.»

Det er viktig å kjenne til historien for å forstå Russlands syn på, og bekymring over, NATOs militære opptrapping og ekspansjon østover. Norske politikere avfeier at NATO har ekspansive planer mot Russland. De evner ikke, eller ønsker ikke å se at militærøvelsen Trident Juncture kan møte bekymring i Russland. En øvelse som er den største på norsk jord siden 1980-tallet. For å forstå den russiske reaksjonen er det også viktig å ha i tankene NATO-lands brudd på folkeretten ved angrepet på Irak i 2003, som for øvrig ble basert på løgn, og de folkerettsstridige krigene på Balkan og i Afghanistan, samt bombeangrepene i Libya med formål regimeskifte. Disse erfaringene, sammen med tidligere erfaringer, er nødvendigvis med på å underbygge Russlands skepsis til Vesten.
Nordmannen Knut Werswick deltok i 1. verdenskrig. Han skrev senere boka «Fra menneske til soldat». I 1931 selger han familiegården og reiser rundt som foredragsholder med basis i sin bok. I 1932 er han i Tyskland og besøker en klinikk for tyske veteraner. «14 år etter krigens slutt ligger soldatvrakene der. Uten munn og nese. Eller fullstendig uten ansikt. De ligger der i stille hat over å leve. Hvorfor fikk de ikke dø? Restene av to brødre ligger og holder hverandre i hendene. Det har de gjort i 14 år. Hvor lenge skal de ligge slik? 15 år? 18? 20?» (fra boka Vanviddet på Vestfronten). Dette er et eksempel på at krigens umenneskelighet varer år etter at krigshandlingene har opphørt.

Veien til fred går gjennom tillitsskapende dialog hvor nedrustning og samarbeid står sentralt. Nå synes det som vi skaper et fiendebilde, slik at opprustning skal få oppslutning i befolkningen. Det kan være på sin plass å vise til følgende sitat; «En ordre har gjort disse menneskene til våre fiender. En ordre ville kunne forvandle dem til våre venner». Fredsarbeidet, som demonstrasjonene mot Trident Juncture er en del av, må fortsette.