DET MELDES OM «KRISE» I 2014 - HVA SÅ?

AT ØKONOMENES KUNNSKAPER for å forutse framtiden i de kapitalistiske utviklingstrendene ikke rekker lenger enn til nesa, er åpenbar.

DET HAR ALLTID vært min uærbødige påstand at den økonomiske vitenskap er noe av det mest uvitenskapelige vi har. Den er basert på kapitalismens grunnleggende forutsetning av at verden i all fremtid vil bygge på finansiell spekulasjon og at en gruppe mennesker med økonomisk makt vil for alltid utbytte andre grupper. All samfunnsøkonomi er basert på spekulasjoner og psykologiske strategier for at markedet skal gi «vinnere» og «tapere». Ekspertenes «analyser» for hvordan dette slår ut for den nasjonale økonomien er til enhver tid bare antakelser og spådommer som i beste fall kan ha en kjerne av realiteter i seg i 4-6 mndr. Neppe lenger. En uventet krig eller oppstand i et land med tilsynelatende stabilt styre kan kullkaste det hele. Lokale endringer i verdenspolitikken - et statsministerskifte i Afrika, til ubehag for finanskretser i USA og EU - skaper kaos på børsene når medias rykter og spekulasjoner om de verste konsekvenser for menneskerettigheter, får lov til florere. Rykter skapt av store konserner om fusjoner og oppkjøp av andre monopoler får valutakurser og aksjepostene til å svinge som jo-joer. Svindeltransaksjoner til store og mektige, internasjonale banker fikk nasjonale økonomier til å vakle. Dette er noe vi forventet at våre eksperter måtte innse ville skje p.gr.a. den globale spekulasjonsøkonomien. Men da banker i USA, England, Irland og Island gikk konkurs satt norske og andre lands økonomer og måpte. De hadde ingen forklaringer eller råd å gi. Likeledes da økonomien i Sør-Europa havnet på sotteseng. Hvorfor lærte ikke våre politikere å ta de nødvendige forbehold og å bruke sunn skepsis når økonomenes ukritiske, euforiske spådommer om norsk økonomi ble omtalt i massemedia ? Vokser trær inn i himmelen? Vi vet at kapitalismens katedraler - børsene - er fintfølende organer som reagerer på alt fra borgerkriger og terror i verden til en noe uventet liten nedgang i ledighetstallene i LA. Kan man en gang lære at den ustabile, kapitalistiske økonomien, spesielt i sin imperialistiske fase, ikke kan garantere menneskene stabile levevilkår noen gang. Ingen framtredende norske økonomer tør si denne sannheten. At den kapitalistiske, økonomiske vitenskap ikke er mere troverdig vitenskap en astrologi og healing.

DET VAR SAMSTEMMIGHET blant våre økonomiske bedrevitere for kort tid siden at Norge til tross for den internasjonale finanskrisa «gikk så det suste». Rentenivået kan holdes lavt, arbeidsledigheten er på et bunnivå, oljefondet økte mer enn beregnet og lønnsøkningene kunne forventes fortsette inn i 2014. Noen pessimister snakket om noen gråskyer i horisonten som vi måtte akte oss for, men ikke mer. Ingen større forbehold. Norske økonomer serverer daglig sine profesjonelle syn på utviklingen i form av selvfølgeligheter i media som vi skal tro på. Dagbladet og VG som for få måneder siden doserte på sine førstesider at Norge var et «Annerledesland» og kunne ha fortsatt vekst i industrien og økt forbruk til neste år, skrur nå ned forventningene. De økonomiske guruene mener noe annet nå enn under jubeldagene bare for få måneder siden. Vi må regne med tøffere økonomisk klima neste år, heter det. Sjefsøkonom i Nordea, Steinar Juel, sier at noe lavere virksomhet i oljerelatert sektor og noe fall i boligprisene vil være årsaken. Hva så? Dette er overflatisk pjatt fra en ekspert. Vi trenger å vite svar på: Hva når den internasjonale krisen vil ramme oss for fullt før eller siden? Når og hvordan vil den komme til syne? Svarene bør vi få fra økonomene som jo har studert kapitalismens natur i årevis på høyskoler og universiteter. Vi bør få gode, kvalifiserte svar på hvordan økonomien i landet bør organiseres framover og anvendes og ikke avspises med at det avhenger av «konjunkturene», oljeprisene og markedene. Dette vet vi fra før. Men hva skal Norge leve av om 5-10-20 år? Hva skal man investere i og bruke pengene til i et generasjonsperspektiv, er det avgjørende for oss. Kan det tenkes at planøkonomi som ser ut over kortsiktige profitthensyn og akutt forbruk, kan ha fordeler framfor den nåværende kapitalistiske jo-jo-økonomien?

VÅRE ØKONOMISKE VITENSKAPSMENN tar ikke en gang planøkonomi og sosialisme i sin munn. Våre politikere er fascinerte av marked og de frie krefters spill i vår økonomiske hverdag. De tenker fra dag til dag og bedriver brannslokking innenfor helse- og omsorgssektoren, utdanning, og samferdsel for å unngå skandaler ovenfor opinionen. Den langsiktige politikken i Norge forsvant med Gro Harlems Brundtlands interesse for Margareth Thatchers ideer på 1970-80-tallet.
FASITEN FOR NORSK økonomisk tenkning, når en liten dupp i vår velstand anes i de nærmeste månedene, slås opp med krigstyper i uken som var i Dagbladet og VG. Rådene for norsk framtidsøkonomi fra våre fremste økonomer er: Betal ned gjeld, spar, sats på obligasjoner, behold jobben din (!). Ja måtte nå disse rådene slås opp med skremmende krigstyper; hvorfor ikke ett ord om vårt økonomiske system som skaper virkelig alvorlige kriser for alle vanlige mennesker? Et system hvor kløften mellom rik og fattig øker dramatisk, og ødelegger samfunnsmodellen vi alle skryter av; men som få vil berge!