guder og snyltere

Fattigdommen sprer seg i våre utviklede land. Stadig flere settes utenfor mulighetene til å brødfø seg selv og sine. Familier kastes ut av sine boliger og må ty til utdeling av mat på fattighuset for å overleve. Mange lever på gata i ytterste uverdighet,og tråkkes på av alle, mens våre politikere forfekter den eneste løsning: Det må "skapes" flere arbeidsplasser. Er det virkelig slik? 

Birgit Skjæret

HER JEG BORI Bulgaria ser jeg dem hele tiden. Romfolk og andre lutfattige som lever av det de kan finne i søppelkassene. Noen er så sultne at de kaster seg over matrester som velfødde dyr snur seg vekk fra, men de fleste gjør et verdigfullt arbeid i å sortere avfall og bringe det videre til gjenvinning for småpenger. Hver eneste plastflaske tråkker de flate og stabler de pent i sekker, som de enten bærer på skuldrene eller frakter i sine ombygde barnevogner. Til pass for dem, sies det, da de ikke gidder å jobbe.

DET SNILLE BESTELANDET Norge gir millioner til romfolket i Romanina, og mange er de som ergres over at deres skattekroner går til disse late snyltere. Går virkelig disse pengene til romfolket, er det noen som spør. Joda, her satses det på å investere i arbeidsplasser, sier politikerne og er salig fornøyd med seg selv i sine bobler hvor økonomiske problemer aldri inntreffer. Hvilken mulighet tror de romfolket har blant de utallige arbeidsløse i Europa? De stiller neppe først i køen.

DET ER GANSKE merkelig hvordan den enkle folkesjela slenger om seg med ord som snylting og latskap for de som faktisk jobber den hele dag, om det så er tigging, trekkspill eller andre måter for å skaffe mat i magen. De aller elendigste på de nederste trinn på stigen blir de som deler forakten mellom seg og delvis tvinges til å skylde på hverandre. Sjelden eller aldri hender det at at milliardærene får samme negative omtale.

DE HAR JO jobbet for det de eier, sier folk, og de må virkelig ha jobbet, for her gjelder tilsynelatende hverken normalarbeidsdag eller overtid, for deres enkelte arbeidsdag må jo bestå av uker og kanskje måneder, skal man dømme etter inntekten. Men hva er det egentlig de gjør? Her må jeg tenke på min eks samboer som spilte Monopol og Risk med en slik innlevelse at han vant både kapitalmakta og verdensherredømmet hver eneste gang gjengen var samlet rundt spillebordet. Hadde det enda vært rene penger, så hadde vel også han skaffet mange arbeidsplasser i sine monopolhoteller.

"ARBEIDET ER UENDELIG" var en uttalelse jeg bet meg merke i på mitt aller første seminar med norske kommunister. Denne påstand har jeg ikke fått realitetssjekket i våre skrifter, men det har gitt meg litt å tenke på. Rotløs ungdom som trenger voksenkontakt, gamle og syke som trenger praktisk hjelp og noen å snakke med, utmark som trengs å blir ryddet, dyr som trengs å bli passet på - ja er ikke egentlig oppgavene uendelige? Er det kanskje viljen til betaling for utført arbeid som bestemmer om det er jobb eller ikke?

FOR NOEN ÅR siden var jeg med i en organisasjon for de som av flere grunner hadde fallt utenfor vanlig arbeidsliv. Vi holdt åpent et kontor hvor enhver kunne henvende seg og få hjelp til å vite om sine rettigheter og følge til sosialkontoret om de ønsket. Husleia ble betalt ved kakesalg på torget hver lørdag, og hvor byens sosialklienter leverte de nydeligste kaker til utlodning. Hverken uvær eller rusproblemer satte noen stopper for denne virksomheten. Først når kommunen blandet seg inn, gikk det hele over styr. Man hadde ikke lov til å jobbe når man mottok stønader. Man skulle være heldags arbeidssøker.

"VI MÅ LÆRE dem å stå opp om morran!" har Erna mang en gang uttrykt. Gjør de ikke det? Alle disse som nedlegger et ubetalt arbeid, enten det er i frivillighetsorganisasjoner, på gatemarkedet eller som heltids hjemmearbeider? Noe som man næremest er forpliktet til å ta avstand fra om man tilhører venstresiden. Pass av egne barn og sunn matlagning uten bruk av dagens halvfabrikata er blitt uhørt å snakke om. Da er det mye mer ærbart å sitte bak et skrivebrod å bedrive konsulentvirksomhet i markedet, enten det gjelder varesalg eller flytting av menneskeskjebner. Nødvendig arbeid eller ikke, det er lønnsslippen som bestemmer om et menneske arbeider eller snylter, slik det blir oss fortalt, mer eller mindre direkte.

MAN KAN FORESTILLE seg et flykrasj i ødemarka eller et skipbrudd på en øde øy. Hvem vil det være mest bruk for, snekkeren, fiskeren, kokken, sykepleieren eller en aksjemegler med stresskoffert? Ville de alle satt seg ned for å dø i vente på "Den som skaper arbeidsplasser"? "Så enkelt er det ikke" har jeg ofte blitt fortalt og det er jo sant, men likevel etterlyser jeg en mer grunnleggende analyse av de åpenlyse behov og den iboende arbeidsvilje som finnes i folket, og som kan omsettes i en jamnere fordeling av plikter og rettigheter i en teknologisk framskreden verden. Alle har noe å bidra med.

SELV OM VI fortsatt befinner oss i den kapitalistiske produksjonsmåtens hengemyr, trenger vi en bedre planlegging. En plan som ikke må overlates til utpekte guder, hverken den usynlige i himmelen eller de guder som har tilegnet seg plasser, skip og andre gigantiske eiendommer og av den grunn mener seg rett til å styre livet til millioner av eiendomsløse. Det er folkene i fellesskap som har den eneste rett til å bestemme over eget liv.