(8 - 2017) 1. mai er her, arbeiderbevegelsens egen dag. Dagen hvor fagbevegelsen viser sin styrke, og det tradisjonelle borgerskapet velger å klippe gresset, dersom de da ikke har funnet fridagen egnet til å infisere det politiske budskapet.
Men likevel finnes uttrykk for klassekamp og solidaritet med de undertrykte hjemme og ute.

Det er bare ikke like lett å være klassebevisst hele året, for vi er alle en del av det undertrykkende systemet i mye av det vi konsumerer til daglig.
Nå som kvinnedagen er over, så må jeg få lov til gi litt ære også til det andre kjønn. Det var som verftsarbeider i 1982, hvor min gruppe hadde fått tildelt et loftsrom til verktøykasser, regntøy og annet nødvendig arbeidsutstyr. Det var guttene som ryddet og vasket, og de viste meg stolt resultatet etterpå, hvor jeg i all utakknemlighet forlangte veggutsmykningen fjernet omgående. Totalt uforstålig for de som av ren respekt for meg som kvinne, hadde gitt avkall på de sedvanlige avkledde damer og hengt opp en plakat av glade ungdommer isteden. Lykkelige sammen i en rød bil, hver med hver
sin Coca Cola. Den gang oppfordret til å boikottes av sørafrikanske arbeidere.

Mye kan sies om Coca-Cola konsernet, og det var ikke første gangen, og heller ikke den siste, hvor de har profittert på undertrykkende imperialisme og rasisme, men akkurat den tidens apartheid burde fått et hvert noenlunde bevisst menneske til å avstå fra sprudledrikken i sympati med de 4500 svarte arbeidere som arbeidet under de verste kår, segregert, dårlig betalt og internert under elendige boforhold. Boikottaksjonen var lite kjent i Norge, til forsvar for mine arbeidskamerater, men den spredde seg spesielt blant universitetsmiljøet i USA, og i 1986 måtte konsernet krype til korset og bedre forholdene noe for sine produksjonsarbeidere i denne skammens tid.

Nå er det synlige apartheid er avskaffet, og da kan vi vel nyte vår Cola med god samvittighet, tenker vel de fleste, men hvordan står det egentlig til med de fundamentale arbeiderrettigheter ute i verden? Sannheten er at den faglige kampen er viktigere enn noengang, nå da storkapitalen forsøker å underminere fagbevegelsen med sine planlagte frihandelsavtaler. Coca-Cola ikke minst, er på hugget og benytter seg av ulovligheter og utspekulerte advokater for å knuse arbeidernes rettmessige krav. Nå sist i 2015 ved å motarbeide en nystartet og lovlig registret fagforening i Jakarta. Medlemmer blir trakkasert og fagforeningslederen har blitt suspendert. Det samme skjedde på Java, hvor fagforeningen holdt sitt første møte i februar dette år, og hvor den valgte lederen ble forflyttet tre dager etter og senere avskjediget. Overgrepene mot de indonesiske arbeiderne utføres av det australske tapperiet Coca Cola Amantil, men saken er godt kjent av konsernledelsen, uten at de viser vilje til å gjøre noe med det. Men det gjør organisasjonen «Uniting Food, Farm and Hotel Workers Worlwide».

IUF er et internasjonal fagforbund og består av mer enn 400 organisasjoner i 126 land. Fokus er spesielt rettet mot kvinner og deres modige klassekamp. På kvinnedagen ble det organisert et møte mellom arbeiderkvinner i 12 land, med krav om betaling til å leve av, likelønn mellom kjønnene og rent vann og bedre hygieniske forhold. IUF driver dessuten en aktiv kamp på nettet, og sakene er mange. Hotellarbeidere på Filipinene og i Pakistan, indiske teplantasjearbeidere, australske bryggeriarbeidere, aktivister i Egypt med flere. De er alle utsatt for overgrep, men blir solidarisk støttet av de millioner som underskriver klagebrev til bedriftenes ledelse, og det gir resultater.
Nå nylig ble en kvinnelig fagforeningsaktivist reddet fra psykiatrisk innesperrelse i Uzbekistan, og endelig ble meieriarbeidernes kamp mot det franskeide Lactalis/Parmalat i Australia kåret med hell. Det var et godt eksempel på arbeidersolidaritet fra de ansattes side, da deres rettmessige lønnskrav ble møtt med det å gi nyansatte 20% mindre begynnerlønn. Det ble derfor sit down streik, hvor bedriftsledelsen da stengte av vannet, og det i 40 varmegrader. Deretter svarte bedriften med lock out, men ved hjelp den verdensomspennede underskriftskampanje i regi av IUF, gikk meieriarbeiderene til slutt seirende ut av konflikten.

Men de indonesiske arbeiderne slåss fortsatt mot Coca Cola-giganten for sin rett til å organisere seg uten å bli trakassert og oppsagt. Det er en menneskerett som vi i den progressive bevegelsen, må sette på sakskartet. Ikke bare 1. mai, men også resten av året, må vi følge med på den internasjonale arbeiderbevegelsens klassekamp og bidra med det vi kan. En boikott av den avhengighetsskapende leskedrikken vil nok ikke slå an, men vi får huske i våre svake øyeblikk, at hver slurk har en bismak av imperialistisk undertrykkelse..
Til lykke med dagen.