(5 - 17) «Fiskeripolitikk for fremtida» var tema for «Filosofisk samtale» på Vertshuset Skarven i Tromsø lørdag 18. februar.

Å oppnå samfunnsøkonomisk lønnsomhet og verdiskaping, samt å fremme sysselsetting og bosetting i kystdistriktene, er overordnet mål for norske fiskerier slik målet er beskrevet i formålsparagrafene i deltakerloven og havressursloven.
Havressursloven §2 slår fast et fisken i havet tilhører «fellesskapet i Norge», men staten som eiendomsforvalter har i praksis via lovstridig snikprivatisering overført fiskerettighetene til finanskapitalen (storbanker) og store privateide selskaper, konkluderte Torbjørn Trondsen i sitt innledningsforedrag.

Arrangøren opplyste at professor Trondsen & Co ved Norges Fiskerihøyskole er de eneste som tar norsk fiskerilovgivning på alvor. Trondsen opplyste at to regjeringsoppnevnte utvalg (Eidesen og Mathiesen) i 2016 leverte nye privatiseringsframstøt i torskefiskeriene. Sist ute var et utvalg ledet av lagmann Arild O Eidesen i Tromsø om «Et fremtidsrettet kvotesystem» (NOU 2016:26) som omhandler torskefiskeriene i Nord-Norge.
Utvalgene konkluderer med at statens oppgave er å sørge for bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringen ved å privatisere kvotesystemet (høstingsretten) på bekostning av fellesskapets (kystens) utnyttelse. Samt at lovens bestemmelse om sysselsetting og bosetting på kysten må vike for behovet for samfunnsøkonomisk lønnsomhet (dvs. behovet for full mobilitet av arbeidskraft).
Utvalgenes konklusjon bryter med formålsparagrafene i både deltaker- og havressursloven, men er helt i tråd med nyklassisistisk bedriftsøkonomisk teori, påpekte Trondsen. Den juridiske og sosiale samfunnskontrakt (demokratiet) skal tilpasses markedskreftene (Guds usynlige hånd) og bedriftenes økonomiske profittinteresser.

Trondsen understreket at «denne økonomiske teorien» lenge har dominert det fiskeriøkonomiske miljøet i Norge under ideologisk ledelse av professor Røgnvaldur Hanneson. På flere forskningsinstitutter, inkludert Nofima i Tromsø, har Hannesons etterfølgere utført en betydelig del av utredningsoppdragene for utvalgene.
Vi skal merke oss at norsk fiskerilovgivning ikke etterspør «bedriftsøkonomisk lønnsom

het», eller sier noe om «samfunnsøkonomisk lønnsomhet» for Norge som helhet. Derimot er loven tydelig på at lønnsomhet i kystsamfunnene skal fremmes, og slik medvirke til sysselsetting og bosetting på kysten.
I dag «vurderer markedet» kvoteverdien til å være 16 milliarder kroner. En firedobling siden 2007. Kvotene er pantsatt i banker, og fiskere må i banken for å kjøpe retten (kvoter) til å fiske på kreditt. Det er i praksis finansbusinessen som eier høstingsretten, ikke det norske folk i fellesskap. Høstingsretten er blitt et spekulasjonsmarked for finansnæringa på linje med boligmarkedet.

I praksis er fiskerettigheten i Norge oligarkisert (slik statlige sovjetiske verdier ble under Jeltsin), selv om det norske folk fortsatt på papiret eier fiskeressursen. Og lagmann (!) Eidesen medgir lovbrudd: «Når hensynet til lønnsomhet og hensynet til kystsamfunnene har stått i motsetning til hverandre, har man i norsk forvaltningspraksis valgt å la lønnsomheten i næringen være førende». (Eidesen-utvalget 2016, side 24/25).
Altså har forvaltningen tatt seg til rette. Og normalt er forvaltningspraksis jussens måte å akseptere lovbrudd på. Forvaltningspraksis er en viktig rettskilde, som det heter. F.eks. foreslår Mathiesen-utvalget at trålere som systematisk har brutt sine leveringsforpliktelser, skal premieres ved å bli fritatt for denne samfunnsplikten ved å måtte gi fra seg en liten del av kvota (ti prosent?) - som «straff».

Utvalgenes økonomiske analysebegrep (f.eks. bedriftsøkonomisk versus samfunnsøkonomisk) gjenspeiler retningen i fiskeripolitikken. Verdiskapingen av hvert kilo fisk som landes er ikke vurdert av utvalgene. Heller ikke fangstmetode som gir høyest verdiskaping er med i utvalgenes beregninger. Og utvalgene berører overhodet ikke klimapolitikk og «det grønne skiftet». Er det