Stans regjeringas fiskeripolitikk

■ Kystfolket er kokførrbainna på Aspaker. Fiskeriministeren ligger ned med storkapitalen og sviker fiskeren og kystfolket. Aspaker argumenterer som en aksjonær: «Vi må ha mer lønnsomhet».

Vi må holde trøkket oppe. Vi vil kjempe en lang kamp. Og nå står et av slagene. Vinner vi ikke, betyr det katastrofe for kysten. Sjømatmeldinga vil bety kroken på døra for mange kystsamfunn, sa Hermann Hansen, leder for Gjenreis Kyst-Norge, på markeringa i Tromsø 20. November.

Arrangementet var planlagt som en fakkelmarkering på Torget, men på grunn av ufyselig vær ble markeringa/møtet flyttet inn i Fagforbundets lokaler.

Arne Luther, tidligere regiondirektør i Fiskeridirektoratet i Troms, innledet med å knytte fiskeriene til nordnorsk eksistens. Fisk er nest viktigste næring i Norge. Uten fiskerier hadde landet vært fattig. Vi har et evigvarende gullskjerp i Barentshavet, når skreien siger inn mot kysten hvert år.

Kollaps i Barentshavet betyr elendighet på kysten, og trålernæringa er ansvarlig for kollapsene, sa Luther, og kalte tråleren et drapsvåpen. Sånn rundt 1990 måtte kystflåten ta kollapsen som trålerflåten var skyld i. Trålerne gikk fri. Kystfolket måtte unngjelde. Og storkapitalen gjorde sitt inntog.

Storkapitalen erobret Nord-Norge. Fikk gratis kvoter mot å garantere leveringsplikt til industrien på land. Storkapitalen tok hele trålerflåten, ja 40-50-fotinger med. Den strukturerte (kjøpte kvoter/fiskerettigheter), og 70/80 storbåter endte med 30/40.

I dag disponerer Røkke 40 000 tonn fisk. Storkapitalen eier enorme fiskerettigheter, den bygger frysetrålere, og omgår leveringsplikten. Alle som ikke overholder leveringsplikten skal selvfølgelig legge kvota igjen på kaia, sa Luther og spurte: Skal kysten ha bosetting, eller skal Aker og Røkke overta hele gullskjerpet?

Stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes (SV), understreket i sin appell at situasjonen er alvorlig. Fylkesnes siterte FNs spesialrådgiver for matsikkerhet: Privatisering av fiskeressursene er den største trussel verden står overfor. Over hele verden gjør store selskaper og strukturkvoter enorm skade på fiskeressurser og kystsamfunn. Bestander utryddes eller ligger dårlig an.
I Norge rår en tro på at sjarken er kystromantikk og gammeldags. Det gjelder å ligge med stortrålere langt til havs, være på børs og gå med slips. Det er visstnok bare Aker, Røkke og Nergård-konsernet som skaper verdi og lønnsomhet.

I det ellers superliberale Japan er organisering av fiskeriene kooperativ. Landets moderne kystfiskerier går med overskudd, er ressurseffektive, miljøvennlige og gir bedre fiskekvalitet, sa Fylkesnes.

Aspaker og Stortinget tror at kysten er et hinder for fremskrittet. Ved å fjerne alle politiske reguleringer (f.eks. leveringsplikt) vil alt gå bra, tenker Aspaker. Fylkesnes kunne avsløre at stortingsflertallet ikke er hekta på å fremme kystkultur. F.eks. vil nye fiskerihavner ikke få statlig støtte.

Fylkesnes konkluderte med at Sjømatmeldinga er Røkkes strategi nedfelt i et statlig dokument. Vi må synliggjøre kampen. En kamp mellom kystsamfunn og kapitalmiljøer (noen få superrike). Og vi kan ikke tape kampen, avsluttet Fylkesnes.
Natur og Ungdom (NU) trakk fram at kystfiskeflåten har fire ganger mindre klimautslipp enn trålerne. God klimapolitikk er derfor å la fisken komme kystsamfunnene til gode.
NU har flere ganger spurt Aspaker om hvem fiskerinæringa skal være lønnsom for, men Aspaker svarer ikke. Taperne på sjømatmeldinga er hvert fall kysten, miljøet og klimaet.
Tidligere leder i Kystfiskarlaget Paul Jensen er glad for at så mange ser alvoret i sjømatmeldinga. Aspaker går veldig langt med å ville regionalisere leveringsplikten, fjerne bearbeidingsplikten og sette ned en kommisjon med sikte på å avvikle aktivitetsplikten.

Fiskerinæringa går godt i dag, både på land og sjø, sa Jensen. Det er ingen problem med å ta ut overskudd. Fiskere har legelønninger, og bidrar med gode skatteinntekter i kommunene.

Aspaker prøver å skape en krise. Høyrekreftene mangler i dag en krise som påskudd for mer strukturering og privatisering. Høyreprosjektet er å samle mest mulig rikdom på færrest mulig hender. Høyre benytter prokuratorknep for å hevde de rikes rett til kvotene. For kun rikfolk (investorer) skaper verdier. Høyredemagogien må stoppes, sa Jensen.

Geir Iversen, leder for Senterpartiet i Finnmark, var neste appellant ut. I hans hjemkommune Hasvik ligger ressursene rett utafor stuedøra, men befolkningsutviklingen er negativ. Fra 1800 innbyggere i 1974 til under 1000 i dag.

Problemet er at fiskerettighetene (kvota) er blitt en etterspurt handelsvare i privat eie. Før fikk fiskeren kvota gratis, men måtte levere den tilbake når han sluttet som fisker. Selvfølgelig må trålerne som ikke overholder leveringsplikten også gi fra seg kvota, understreket Iversen.

Ikke alle blir professorer eller stortingsrepresentanter, men vil klare seg selv (!). Ungdom i dag har ikke sjans på kvote. Arbeidsløs ungdom i Finnmark sliter med narkotika og psykiske problem. Selvfølelsen tas fra dem som nektes en fremtid i fiskeriene.

Vi må hente trålerkvotene tilbake, understreket Iversen. Stortinget har svin på skogen. Vekslende regjeringer har undergravet grunnloven, deltakerloven og havressursloven. Stortinget har ikke fulgt norsk lov.

Loven er tydelig: Det er ulovlig å selge kvoter. Likevel er fiskerettigheter (kvoter) blitt en handelsvare. Har noen kontroll med hva Stortinget har gjort? Er noe loggført? Alle som bryter loven må ta ansvar og sone sin straff, men Stortinget går fri.

Vi har fått en adel i Norge. Noen tjener vanvittig mye penger på at loven ikke blir fulgt. Ungdom på narkotika skulle ha hatt disse kvotene, sa Iversen og avsluttet med å understreke at gjeldende lover må overholdes.

Sofie Osland fra Tromsø Nei til EU sa at dette er krigserklæring mot Nord-Norge. Sjømatmeldinga er skreddersydd for Røkke og kvotebaronene. I hennes oppvekstkommune Kjøllefjord er leveringsplikten illusorisk. Kystkommuner gir etter for press fra fiskerikapitalistene, med tro på at evigvarende ressurser kan kompenseres med penger som kjøper de rike fri fra leveringsplikten.

Vi må jobbe på bred politisk front for å stoppe ranet av kysten. I 1994 var fiskerettigheter viktig for Norges nei til EU. Det som er norsk lov, må bli politisk mulig. For fortsatt tilhører fisken i havet folket i fellesskap. Vi kan kanskje kjøpe kvotene tilbake, men det koster penger. Vi kan gjøre revolusjon, det vil koste blod, avsluttet Osland.

Neste appellant var Geir Jørgensen i Nordland Rødt. Vi må på barrikadene. Selvfølgelig må fisken på land for å skape arbeidsplasser, bosetting og liv og røre på kysten. Vi er i dag på vei tilbake til et fåmannsvelde, der rikdom er samlet hos noen få, og der fattigdom rår blant «folk flest».

Vi har et godt lov- og regelverk i dag, bare det brukes på riktig vis. På 1930-tallet gjorde råfiskloven slutt på væreierveldet. Den gang bestemte fiskekjøperen egenhendig prisen på fisk. I dag sikrer loven lønnsomhet i alle ledd, men Aspaker vil ha den vekk.

Vesterål-samfunnet Melbu er i dag avhengig av en trålerflåte som kan levere ferskt trålerråstoff. Jevnlig kommer trålere med fisk til Melbu. To gaffel-trucker er i sving på fryselageret.

Aldri før har så mye fisk vært landet i Melbu, og aldri har så mange vært permitterte. Det er et sug i markedet for fersk fisk, men fiskeindustrien får ikke tilgang til den. Vi aksepterer ikke slik behandling av fagfolk, og Rødt i Nordland vil ta opp situasjonen i Stamsund og Melbu med Fylket. Vi er rause folk, men nå er det nok.

Ruth Beck (MDG) fra innlandsbygda Målselv holdt en flammende appell for bosetting i Nord-Norge. Vi har bodd her lengre tid enn nasjonalstaten. Vi har drevet Pomorhandel, vi bygde Bergen og hanseatene. Vi er ryggraden i landet. Fiskeren, ikke Marshall-hjelpa, gjenreiste Norge etter krigen.

På 90-tallet tok bedriftsøkonomer og New Public Management (NPM) over politisk styring. Norge skulle ikke bygges som samfunn, men drives som butikk.
Stortinget har vedtatt bosetting i hele landet. Legges et fiskebruk ned, vil butikken, postkontoret, skolen følge på rekke og rad. Folk vil flytte og kysten blir lagt øde.

Politisk metafysikk [virkelighetsfjerne fantasier] styrer Norge i dag. Sentralisering skal gi oss «nærpoliti». Og «nærsykehus» skal erstatte nedlagte lokalsykehus.
Distriktstøtten fjernes. Det kuttes i drift av ferger og kaier og infrastruktur som er nødvendig for et lokalt næringsliv.

Nei, vi må rotte oss sammen og vise hvem vi er. Vi nekter å godta dette mer. Ryker fiskeriene, så ryker resten. Samfunnskontrakten brytes. Vi nekter å «pynte brura» og selge våre rettigheter for judaspenger til storkapitalen.

Vi setter oss på bakbeina, og gjør oss så jævlig som mulig. Vi finner styggen med skjegget i oss sjøl, oppfordret en engasjert Ruth Beck.

Margrete Wikan i Troms bonde- og småbrukerlag var siste appellant. Vi er få fiskebønder igjen, men dette dreier seg om ressursforvaltning i et større perspektiv. Hvem skal eie og forvalte ressursene?

Å satse på storkapitalen vitner om arroganse og mangel på bakkekontakt. Vi må satse på lokalt eierskap og lokal matproduksjon, sa Wikan.

Avslutningsvis opplyste lederen i Gjenreis Kyst-Norge at neste lørdag (28.11.15) kl. 12 er det en markering i Svolvær. Helga deretter i Mehamn og senere også en markering i Melbu.