(5 - 17) Regjeringen har revidert sin strategi mot arbeidslivskriminalitet og lagt til en rekke nye tiltak.

ID-kontroll: Flere forbedringer i registreringen av utlendinger i Norge, Kost og losji: Arbeids- og sosialdepartementet skal kartlegge tilknytningsformer og hvordan bedriftenes praksis er i forhold til reise, kost og losji, Renhold: Det skal utredes om godkjenningsordningen for renholdsbedrifter skal innstrammes, Nytt tjenesteregister: Det skal utredes om det skal opprettes et nytt register for utenlandske tjenesteytere i Norge, og endelig en rekke nye politistillinger: Politidirektoratet skal etablere en fast næringslivskontakt i de distriktene som idag ikke har slike.
Her er det mye kostbar kosmetikk som minner stygt om ‘å henge tunga ut av vinduet’. Tror virkelig de tre glade damene på bildet at en internasjonal velorganisert mafia ikke finner omveier i denne overfladiske liksomstrategien? Og sammen med LO-sjefens minimalistiske kritikk i en ellers rosende og applauderende omtale etter ukas møte mellom regjeringen og partene i arbeidslivet, der man drøftet situasjonen i norsk arbeidsliv på bakgrunn av regjeringens ‘reviderte strategi’ for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. For det er faktisk slått fast av Arbeidsdepartementets egne underetater, som med doble antall tilsyn har avdekket et omfang og kreativitet i arbeidslivskriminaliteten i stadig og økende vekst, at dette er i ferd med å bli et overordnet nasjonalt problem, noe som er blant grunnene til denne reviderte strategien.

Allmengjøringsordningen
Og LO-leder Gerd Kristiansens kritikk, ja – den er litt vanskelig å få tak på. Hun uttaler at «Det som ligger her er bra. Det som ikke ligger der, er ikke like bra. Det som ikke ligger der, er å ta i bruk Allmengjøringsordningen på en bedre måte, gjøre den mer tilgjengelig og dempe dokumentasjonskravet.»
‘Det som ikke ligger der, Allmengjøringsordningen’. Er altså ikke like bra? Vel, vi skal ikke være vrange – hun mener sannsynligvis at det ikke er like bra at nettopp Allmengjøringsordningen ikke ligger i regjeringens reviderte strategi, og det er vi jo enige i, så vips! – skulle altså historiens hittil styggeste og mest omfattende organiserte kriminalitet være en saga blott. Vi vet så alt for vel at det ikke er slik det foregår.
For Allmengjøringsordningen er jo faktisk også en ganske uvirksom strategi for å stoppe sosialdumping i arbeidslivet. Ganske enkelt fordi en slik ordning er forholdsvis lett å omgå for drevne arbeidslivskriminelle. Har vi f.eks. aldri hørt om norske bedrifter som etter Allmengjøringsordningen betaler den timeprisen som er tariffestet i vedkommende bransje, men ettersom arbeidstakeren ikke er tilsatt i bedriften, men i et bemanningsbyrå, er det de som mottar utbetalingen, og så skummer dette byrået toppen av lønna og utbetaler en skamlønn til arbeideren.

En ’elegant’ løsning
Men Sysselsettingsloven har helt fra 1947 sagt klart at arbeidskontoret/bemanningsbyrået skal være nøytralt og ikke ta vederlag for sine tjenester av den arbeidssøkende, og dette er like klart gjentatt i den nye Sysselsettingsloven av 2000, så hvordan kan dette foregå uten politianmeldelser? Jo, ganske enkelt ved at vedkommende arbeidssøker altså og slett ikke er ansatt i den norske bedriften som søker etter arbeidere, og hvor han utfører sitt arbeid, men i bemanningsbyrået. Det er altså dette byrået som utbetaler arbeideren lønn – f.eks. etter pris- og lønnsnivå i vedkommende arbeiders hjemland hvor selvsagt også bemanningsbyrået holder til, mens de sender faktura etter den norske Allmengjøringsordningens bestemmelser til den norske bedriften. Elegant, ikke sant? Synes Gerd Kristiansen dette er en sikring mot sosial dumping?

Lønnsdannelse og lønnsutjevning
Arbeidsgiver og arbeidstaker har med sine hovedorganisasjoner – NHO og LO, alltid hatt hvert sitt prinsipp for lønnsdannelse og lønnsutjevning. NHO har sverget til lavlønnsbestemmelser, mens LO har ment at lønnsledelse i enkelte sterke bransjer og forbund vil virke som en katalysator slik at svakere bransjer og forbund løftes til samme nivå. LO på sin side er naturlig nok og helt korrekt redd for at en lavlønnsprofil ikke så mye vil sikre alle en viss inntekt, men at alle lønnsnivåer høyere enn lavlønnen vil bli trukket nedover mot nedre grense. At NHO frykter smitteeffekten ved lønnsledende bransjer og forbund i LO, slik at det generelle lønnsnivået styrkes på landsbasis, er også forståelig. Men det er slik lønnskampen og forhandlingsstrategiene på arbeidslivet arena har foregått mellom partene i alle år – etter de skrevne reglene som kom med Hovedavtalen i 1935. Men det var før avlønningsproblemene med fremmedarbeiders inntog i landet oppsto, og som førte med seg et langt alvorligere problem – sosial dumping, et fenomen vi imidlertid kjenner så altfor godt fra klassekampens aller første år.

Et arbeidsliv styrt av kriminelle elementer
Det var da partene ble enige om en mellomløsning – Allmengjøringsregelen som bestemte at alle som arbeidet i samme bransje, skulle ha like lønnsbetingelser. Og trodde dermed at problemet med sosial dumping var løst én gang for alle. Noe som definitivt ikke stemmer – reglen var ufullstendig, den gjaldt ikke for alle bransjer. Og den var enkel å lure seg unna! Med andre ord – selv om den var ‘fullkommen’, ville den ikke virke etter hensikten fordi vårt arbeidsliv i mange bransjer i dag er styrt av kriminelle elementer stort sett fra utlandet, men innenfor EU/EØS-området, og som sitter med overnasjonal godkjent makt og juksemetoder ingen nasjonale ‘liksomstrategier’ mot sosial dumping kan hamle opp med.
Gerd Kristiansen savner altså en mer seriøs bruk av denne Allmengjøringsordningen, og gjerne en utvidelse av denne. Det hun ikke har forstått, er at det finnes ingen seriøsitet når det dreier seg om lønnskamp – spesielt ikke når den ene parten er en utlending som i utgangspunktet kommer hit for ‘snylte’ på våre velferdsgoder, og dessuten er ansatt i et utenlandsk bemanningsbyrå.

Arbeiderbevegelsens løsninger
Derfor er disse reviderte strategiene slett ikke vel og bra – det finnes nemlig to andre virkemidler som sammen ville sette en effektiv stopper for all sosial dumping så lenge vi knesetter dem som en del av norsk lov og i Arbeidsmiljøloven. Begge virkemidlene har vært en hovedsak i all arbeiderbevegelses- og fagforeningskamp helt tilbake til slutten av 1800-tallet – arbeidsformidling skal være en statlig oppgave slik det var fra 1700-tallet og helt fram til år 2000 da Jens Stoltenberg avviklet offentlig arbeidsformidling med en Sysselsettingslov som tillot privat arbeidsformidling. Og vårt medlemskap i EØS gjør denne loven også gyldig i hele EU-området – dvs, det var vel EØS-medlemskapet som tvang fram den nye loven med privatiseringen. Og veien som gjorde det tilforlatelig, gikk gjennom det tidligere vikarbyrået som hadde en viss aksept fordi det tok seg av tilfeldige og raske behov for midlertidig hjelp.
Statens Arbeidsformidlingskontorer var spredd ut over hele landet, og hovedregelen i alle ansettelsesforhold var fast ansettelse på heltid, med deltid bare der arbeidstakerne selv ønsket det, f.eks. på grunn av svangerskap, sykdom og funksjonshemming, osv. Selv i slike tilfeller skulle deltid gis under skjerpet avgjørelse.
Offentlige arbeidsformidling ville bety at utenlandske arbeidssøkere måtte henvende seg enten direkte til en arbeidsgiver underlagt Arbeidsmiljøloven, eller til et offentlig Arbeidskontor med et bredere tilbud så vel geografisk som bransjemessig. Arbeidssøkeren ville også lettere kunne komme i kontakt med fagforening og stå som medlem i fagbevegelsen, og han/hun ville motta tarifflønn etter gjeldende regler. Det er vel ikke nødvendig å påpeke at disse to løsningene ville kunne gjeninnføres med et pennestrøk av en regjering og et Storting dersom en løsning av ‘sosial dumping’-problemet virkelig var det essensielle. Som kjent er en lovbestemmelse sanksjonert av Norges Storting et forhold partene i arbeidslivet bare har å forholde seg til – enten de vil eller ikke. Sånn er det med den saken, at all forhandlingspraksis i arbeidslivet foregår konsekvent og udiskutabelt innenfor rammene av Stortingets lover og bestemmelser, og eventuelle brudd på Arbeidsmiljølov og andre lover skal som alle andre brudd på lovlighet, behandles av en domstol – f.eks. Arbeidsretten.

Ideologiske strategier
Det er for øvrig en merkverdighet at partier som Høyre og Frp på ytterste borgerlige flanke, som alltid har vært de aller fremste kritikere av byråkrati og lovbestemmelser i hytt og vær, nå har innført et arbeidslivssystem der nettopp byråkrati, lover og regler er i galopperende og ukontrollert vekst, og hvor strategier må debatteres, forhandles og fornyes hvert eneste år – i takt med en ustyrlig utvikling av sosial dumping. Man får en aldri så liten mistanke om at det dreier seg om ideologiske strategier heller enn om praktiske løsninger på foreliggende problemer i arbeidslivet. For det er ingen tvil om at begge de omtalte forholdene sammen med resultatet av dem – sosial dumping, er tilstander som arbeidsgiverne tjener rått på, mens de tilsatte og fagbevegelsen står igjen som tapere med stø kurs for 1800-tallets arbeidssøker med lua i handa utenfor fabrikkporten.

Privat arbeidsformidling = kriminell virksomhet
Det er på høy tid at LO og LO-ledelsen får øynene opp for at arbeidsformidling i Stoltenbergs, Høyres og Frp’s utgave er internasjonal utøvelse av massiv kriminalitet, at den er verdensomspennende og regionalt organisert som ingen mafia- eller oligarkivirksomhet vi har sett tidligere i nyere historie, og at revideringspirk i nasjonale systemer og strategier blir som å skvette vann på den garantert vannavstøtende gåsa. Den eneste kuren og beskyttelsen mot denne kriminaliteten, er gjenoppretting av offentlig arbeidsformidling og vår Arbeidsmiljølov sammen med vår nasjonale råderett. Da faller den svært problematiske Allmengjøringsregelen bort av seg selv – sammen med det kriminelle monsteret ‘sosial dumping’.

Et ledelsesproblem i arbeiderbevegelsen
Dette betyr at ikke bare LO og LO-ledelsen må få øynene opp, men også LOs politiske partner – det sosialdemokratiske Arbeiderpartiets ledelse. Jeg snakker hele tiden om ledelsen av dette landets arbeiderbevegelse, for jeg tror at arbeidsfolket selv allerede er på vei ut av sitt stabile småborgerlige sideleie, og er i ferd med å gni etterkrigstidens tornerosesøvn ut av øynene.
Kan Jonas Gahr Støre og Gerd Kristiansen forstå dette? Vil de være med på å styrke arbeiderklassen i den klassekampen som vi nå helt sikkert ser en begynnelse på, og som vil komme til å vare i flere generasjoner framover. For aldri har kapitalismen vært sterkere og i sin monopol- og sentraliseringsform mer internasjonal og global enn i dag, derfor må også arbeiderklassen svare med en tilsvarende forening av sine krefter – mer enn noen gang etter Marx’ eget postulat i sitt manifest – ‘Arbeidere i alle land…’. Og det gjelder faktisk ikke bare sosialister, men også sosialdemokrater.