(4 - 2017) Rapport fra Vietnam: Om arbeidet med Vietnams vei til sosialisme, frigjøringskamp, å løse folks behov og utvikle basis for en sosialistisk markedsmodell.

De tyske DKP-kommunistene Günter Pohl og Manfred Idler var invitert av Vietnams kommunistiske parti (VKP) og det revolusjonære folkepartiet i Laos. De to fra DKPs partiledelse deltok på internasjonalt møte for arbeider -og kommunist-partiene. Rapportens del 1 er fra Vietnam, del 2 fra Laos kommer senere. Del av et offisielt program var besøk i vennskapsforeningen, Vietnam-Tyskland, der begge ble mottatt hjertelig uten at tolken var med. Også her sto vennskapet, mellom DDR og Vietnam i sentrum, men støtte til det vietnamesiske fra folk i Vest-Tyskland, BRD, har også satt dype spor i Vietnam.
Tilbud og etterspørsel regulerer priser på de fleste produktene i Vietnam. Foto: Manfred Idler.
`Hanoi tar imot oss med trykkende varme og grå himmel. På turen til hotellet hjelper politiet med å finne fram i trafikk-kaoset i hovedstaden. Det er som et under klarer at vi får fri bane gjennom mopedsvermene. Å ha en priviligert posisjon er vi ikke vant med. Men vi forstår at æresmottakelsen ikke bare gjelder oss som enkelt-personer, men innsatsen og solidariteten fra tyske kommunister i DDR og BRD til støtte for Vietnams lange kamp for nasjonal frigjøring,
41 år i etterkant er skader og følger av krigen ikke synlig i bybildet,. Men i alle samtaler vi har i Hanoi de neste dagene er de der som en grunntone filtret inn i sørsmålet: Hvor ville landet med sine 90 millioner mennesker stått idag om det ikke ble tvunget til å forsvare seg mot fremmede makter, som sto for forferdelige brutaliteten over flere ti-år?
Organisert motstand mot Japans okkupanter startet alt i 1941. I september 1945 så det ut som om Vietnam var frigjort og Ho Chi Minh proklamerte den demokratiske republikken Vietnam. Men i 1946 sendte ex-kolonimakten Frankrike inn tropper for å gjenopprette sitt herredømme. Det førte til en kolonikrig i 8 år til de vietnamesiske frigjøringskreftene fikk overtaket i 1954. Under Genéve-konferansen i juli 1954 ble Vietnam delt langs 17. breddegrad; Frie valg skulle bane vei til gjenforening av nord og sør, men `frie valg` er kun aktuelt for imperialismen om resultatet `stemmer`.
USA etablerte en marionette-regjering som fikk folkelig motstand. Den nasjonale frigjørings-fronten organiserte geriljakrig mot Saigon-regjeringen og fikk raskt kontroll over store deler av Sør-Vietnam. I 1965 startet USA sin permanente teppe-bombing av Nord-Vietnam. Fra da av grep også den nordvietnamesiske arméen inn i kampene i sør.
Da Vietnams frigjøringsfront i 1968 fikk en avgjørende moralsk seier i Tet-offensiven, økte forståelsen i USA av at krigen ikke kunne vinnes, også under inntrykk av masseprotester i hele verden på samme tid. Likevel varte lidelsene i Vietnam i 7 år til 1. mai 1975 da krigen endte med Saigon-regjeringens kapitulasjon. I 1976 var Vietnam gjenforent som `Den sosialistiske republikken Vietnam`.
I Hanoi besøker vi internasjonal avdeling i VKPs sentralkomite og kamerat Tran Dac Loi, nestleder i avdelingen, som vi først treffer foran en stor Ho-chi-Minh-statue. Først ber han gi våre vurderinger av aktuelle spørsmål i Tyskland. Så takker han for DKP-hjelp og støtte til Vietnam. Han vektlegger at `de tyske kommunistene står fast på marxismen-leninismen og ønsker DKP velkommen til VKPs 22. kongress`.
Tran redegjør så for VKPs syn på verdensutviklingen. Han vektlegger `stadig tilbakevende kriser i kapitalismen som stiller menneskeheten overfor store utfordringer. Intervensjoner, særlig fra USA, hindrer en fredelig utvikling. Folket mister dermed tillit til systemet i flere kapitalistiske land. Utbredt misnøye kanaliseres i høyre-populisme. Men samtidig, og trass i normalisering av forbindelser mellom USA og Vietnam, har ikke USA gitt opp forsøket på `regime-skifte` i Vietnam. Derfor legger også VKP stor vekt på det verdensomspennende samarbeidet med kommunist -og arbeider-partiene.
Farene som truer freden i regionen er en annen utfordring. Med Kinas krav på 90 % av `Øst-havet`, i Kina kalt `Sør-Kina-havet`, har det oppstått en farlig situasjon, som truer Vietnams økonomiske havrettssone. Spørsmålet må løses i tråd med folkeretten og i forhandlinger med Kinas statsledelse, organisert via ulike kanaler. Ifølge Tran henger ikke Kinas politikk i hop, for vi har også god grunn til å rose Beijing: `De kinesiske lederne har ført en god politikk for sitt eget folk. Nabolandets innsats for en multi-polar verden er positiv for Asia. Når kinesiske ledere forsvarer folkeretten i regionen mot USA, er vi glad for det`.
Økonomien utviklet seg bra etter at landet forlot metoder, importert fra Sovjetunionen. Før de gikk over til nytt økonomisk system , inspirert av Lenins NEP-politikk primo 1920-tallet, kalt `Doi Moi`, må Vietnam importere 1 million tonn næringsmidler, men er idag eksportør av ris og bønner. Landet hadde da en inflasjon på 800 % før kollapsen. Industriproduksjonen var av dårlig kvalitet. Levealderen har økt avgjørende, som har stabilisert det politiske systemet, men kamp mot korrupsjon forblir en viktig oppgave.
Istedet for sosialisme tales idag om `markedsøkonomi med sosialistisk orientering`. Likevel er `åpen dør-politikk` til private investorer også en kamp. Sosialistiske faktorer må forsterkes litt etter litt`, sier Tran. Han framhever tradisjonelt gode forbindelser med Cuba og nevner årlige erfarings -og ide-utveslinger med Cubas Kommunistiske Parti. Cuba er svært opptatt av `Doi Moi-politikken`. Vietnam har støttet Cuba finansielt og med know-how i risdyrking. Samtalen preges av enighet i mange spørsmål. Vi takket kamerat Tran Dac Loi for samtalene, men ser ham igjen 2 dager senere som møteleder med integritet under det 18. internasjonale møtet mellom kommunist -og arbeider-partiene.
Kamerat Pham Van Linh, nestleder for VPKs kommisjon for propaganda og dannelse, åpner sitt foredrag ved hjelp av noen tall. Da VKP innledet sin `åpen dør-politikk` i 1986, var pr capita-inntekten for vietnamesere svært lav. I år 2000 lå den på 2000 US-dollars og vil stige til 3000 – 3500 fram til 2020. Da er den verste nøden overvunnet, men 8 % lever ennå under fattigdomsgrensen for landet. Her er Vietnam-krigens sår ennå ikke overvunnet. Økonomisk vekst årlig lå mellom 1986 - 2002 på 7,5 %, fra 2003 til 2011 mellom 6-7 % og er akkurat nå på 5,9 %. Høyteknologi er viktig faktor her. Men økonomisk utvikling må skje i samsvar med krav til miljøvern, et svært viktig spørsmål for Vietnam med sin lange kystlinje. VPK har en del erfaringer: Folket er hovedfaktor og roten til alle aktiviteter, folkets interesser må sette målene for politikken. Utenrikspolitikken ledes av grunnsetningen om gjensidig respekt. Det fører til at landet forblir trofast overfor gamle venner, og tar samtidig kontakter i alle land.
I analysen av Lenins NEP-politikk er de kommet til at markedet er del av veien til sosialisme. Kamerat Pham sier `det gjelder det å utnytte markedets positive sider. Doi Moi-politikken er en bro vi må bruke for å gå via kapitalisme til sosialisme`. VPK har 4,5 millioner medlemmer nå. Det stilles høye krav til nye medlemmer, særlig når det gjelder utdanning. Og ungdommen teller mye. Med nye erfaringer og spørsmål takker vi for oss hos en svært god samtalepartner.
Vi møter kamerat professor Dr Nguyen Van Thao i VPKs teori-råd. Han legger fram partiets politiske grunnlinjer, vedtatt på VPKs 21. kongress for 5 år siden: Det dreier seg om moderat utvikling av markedsøkonomi med sosialistisk orientering, statsbygging og etablering av retts-statlige strukturer. Utenriks er det primære målet for statens politikk etablering av omfattende vennskapelige forbindelser til flest mulig land.
Denne utviklingen skal skje på grunnlag av teoriene til Marx, Engels og Lenin og ideene til Ho Chi Minh. Og han forklarer at `en arbeidsgruppe i Ho-Chi-Minh-akademiet jobber med aktuelle retningslinjer i utvikling av produktivkreftene i dag. `Marx var alltid opptatt av å gå inn i sin tid`, sier kamerat Nguyen.
`Doi-Moi-politikken. innledet i 1986, ble svaret på mislykket økonomi-organisering i de sosialistiske land da, først og fremst Sovjetunionen. Når det kun eksisterte statlige bedrifter, ga det ikke motivasjon for utvikling og oppmuntring til bedre innsats. Vi lærte da å godta ulike eie-former, Joint Ventures med staten, kooperativer og kollektivbruk og bedrifter som befant seg helt på private hender. Det er enkelt: I Joint Ventures blir alltid spørsmålet: Hvem forvalter statlig andel av kapitalen? Staten kan ikke være dommer og spiller samtidig. Og de private handlet etter mottoet: `Det som ikke er forbudt, er tillatt`. Vi klarte å tiltrekke uten-landske investorer. Over 100 lover er endret for å oppnå det. Juridiske rammer er nødvendig for å utvikle markedsøkonomien korrekt`, ifølge Nguyen.
Omlag 1000 bedrifter av tidligere over 10 000 er ennå i statlig eie. Professor Nguyen mener tallet fortsatt er for høyt: `Vi beholder bare de viktigste statlige bedriftene i sentrale bransjer`. Vi spør:`Hvilke bedrifter?: `Basis-leveranser til befolkningen av strøm og vann må sikres og derfor kontrolleres av staten`. - `Blir det klassekamp når antallet privatbedrifter øker?` Svar: `Den sosialistiske faktoren som må beholdes er staten. Den representerer ikke bare arbeider-klassen, men hele befolkningen. Å tilfredsstille deres behov er statens oppgave`.
Naturligvis øker forskjeller selv om 75 % av vietnameserne levde under fattigdoms-grensen i 1986 mot 8 % idag. Det som er viktig nå er å utvikle varenes markedsfaktorer. Markedet er i dag bestemmende for prisene. Det er ikke som i kapitalismen at de bestemmes av bedriftene eller som i Vietnam for 30 år siden, av staten. Kun i de sentrale bransjene; energi, vann og drivstoff kontrolleres prisene av staten. Selv utdanning og helse er delprivatisert, men her er det slik at den private sektorene subsidierer den statlige.
Neste samtale går inn på rystende sider ved 30-årskrigen, da vietnameserne kjempet og led. Det er umulig å angi tall på skadene USA-krigføringen påførte liv og eie. I denne terrorkrigen brukte US-amerikanske styrker fra 1961 også kjemiske våpen som er internasjonalt fordømt.
I foajeen til VAVA, organisasjonen for Agent Orange / Dioxin-ofrene i Vietnam, får vi se et kart med røde blod-dråpe-flekker på spesielt rammete områder. Fram til 1971 ble 80 000 liter gift sprøytet ut, først og fremst over Sør-Vietnam, men også i nord og grense-områdene mot Laos og Kampuchea. Nguyen Van Rinh, VAVA-leder og pensjonert general, sier at 4,8 - 5 millioner mennesker ble forgiftet av Dioxin. 3 millioner plages ennå av ettervirkninger eller har dødd av denne giften. Plager fra giften rammer allerede nå den fjerde generasjonen.
Om lag 100 millioner dollar er brukt til nå for å rense i områder som ble rammet, men likevel er fortsatt 58 landsbyer forgiftet. Det koster mye å yte syketrygder til ofrene. USA har først fra 2012 i nevneverdig grad vært villig til å mildne følgene av disse forbrytelsene mot menneskeheten.
Bedrifter som produserte kjemiske våpnene, har til idag nektet å ta ansvar for ofrene. `Komite 33`, en nasjonal komité med ansvar for å ta seg av følgene av USAs kjemiske krigføring søker juridiske åpninger for å gjøre dem ansvarlig, men undersøker samtidig naturskade-omfanget og bekymrer seg mest for ofrene.
Kamerat Nguyen takker for solidariteten fra forbundet for Dioxin-ofre og hjelpen de fram til nå har fått fra Tyskland. Han ber oss om ikke å senke oppmerksomheten i sakene rundt `Agent Orange` og om hjelp til å arrestere tyske firmaer som bidro til produksjon av giften. Kamerat Nguyen uttrykker håp om hjelp fra tyske vitenskapsfolk til å kunne påvise giften i kroppen og dermed kunne behandle ledelsene raskere`.
Kilde: Unsere Zeit, vietnambreakingnews.com