Gnisten som tenner de flammende hjerter

Det begynte med forsvaret av noe trær i en park i Istanbul og fortsatte med opprør mot politiets brutale metoder. Så kom den tyrkiske fagbevegelsen på banen. Hvorfor, spørres det.

Birgit Skjæret

ET LAND I økonomisk vekst og velstand? Er vi blitt så individualistiske i vårt vestlige samfunn at vi ikke lenger har forståelsen av hva solidaritet er for noe? Det å vise sin sympati sine medmennesker? Det å vite at man ikke bare lever i sin egen boble, enten det er seg selv, familien, egeninteresser i fagforbundet eller landet som sådan. Er vi blitt så ensporet individualistiske at vi ikke oppfatter at solidaritetstanken ikke er død over alt.

ANGÅENDE OPPRØRET SOM raskt spredde seg over hele Tyrkia, viste våre TV-skjermer forsker Pinar Tank som forteller at det tyrkiske folket valgte Erdogan for hans lovnader om økonomiske reformer og tilnærming til EU. Joda , han stoppet inflasjonen, og satte seg ved bordet sammen med EU-eliten og de vestlige media klappet takten. Også her på berget ble Tyrkia tatt inn i varmen, og forventningene var store til utvidelse av demokrati og menneskerettigheter. Nu går alt så meget bedre, og slik har det vært siden Tayip Erdogan trådde inn på matta i 2003, og våre media har puttet 70 millioner mennesker i samme sekken som det AKP-dominerte parlamentet.

RIKTIGNOK HAR DE partiene som har sete i parlamentet proklamert sitt ja til EU, men det virker ikke til å dominere hverken politikken eller velgerne. Motstanden i folket er nå 59% i følge meningsmålinger, noe som slår beina under medias omtale av et folk som bare venter på inngangsbilletten til EU. Jeg tillater meg å betvile også Erdogans hensikter, da det helt fra første stund var tydelig hva denne mannen og hans partifeller egentlig ønsket. Et islamsk Tyrkia. Han var en motsats til den anti-imperialistiske kemalismen, og dermed ble han Europas kjæledyr.

DETTE SKULLE KOSTE det kollektivt baserte Tyrkia dyrt, da Europas krav var salg av statlig felleseiendom til privatkapitalistiske interesser. Medaljens bakside for å stoppe den galopperende inflasjonen. Det er IMF og Verdensbanken som trekker i alle tråder og de er sultne på mer makt og eiendom. Dermed så ble den statlige jernbanen, kystnæringen og Europas beste flyselskap Turkish Airlines satset i Erdogans pokerspill med de europeiske kapitalister. Femten tusen kommunister påpekte dette i Istanbul 2005, mens Allah pøste ut regn, lyn og torden over dem, noe som ikke fikk en eneste en til å forlate plassen.

DEN DEMOKRATISK VALGTE Erdogan, sies det. Egentlig var både han og partiet bannlyst for statsfiendtlig propaganda. Mannen som ytret seg imot den kemalistiske grunnloven og ble forbudt å stille til valg i 2002. Men partiet skiftet navn fra Dydspartiet (Fazilet Partisi) til Rettferd- og Velstandspartiet (Adalet ve Kalkinma Partisi), gikk så til valg og fikk flertall i parlamentet. Dermed oppløste de bandet på Erdogan og forlangte omvalg i hans hjemkommune. Slik var det at demokratiforkjemperen fikk sin statsministerpost og ble en medspiller til vestlig imperialisme og krig.

KRIGSSPILLET TOK SEG opp i 2003 da regjeringen ble trukket mellom USAs krav og det tyrkiske folkets massive motstand mot forberedelser til krig i Irak. Det brutale resultatet er nå kjent historie, men det er likevel verd å nevne folkets engasjement. Hele 94% var i mot krigen og arrangerte underskriftskampanjer og gatedemonstrasjoner over hele landet. Til og med en ellers politisk sovende turistby kunne stille opp med en anselig protestaksjon. Dette sier noe om den tyrkiske folkesjela, og dette gjentar seg nå i dag. Regjeringens uforbeholdne støtte til opprørerne i Syria har under 12% støtte i den tyrkiske befolkningen. Det snakkes det ikke om i våre media.

JEG KAN HA lyst til å nevne en enkelt hendelse hvor en gatekafe ga gratis middag og drikke til en gruppe dyrevernere på nasjonaldagen. To dager etter la vi igjen våre penger på nabokafeen, og når møtet var slutt gikk to av oss til den andre og beklaget. «Helt i orden» sa den gavmilde verten «Det er bare hyggelig at naboen også tjener penger.» En enkelt hendelse, men likevel et bilde den solidaritet som vi vi egosentriske individualister tydeligvis har glemt. Også det at kjøpmenn gjerne snur hodet vekk når fattige forsyner seg av litt frukt og grønnsaker uten å betale. Det at ingen sulter i Tyrkia kan delvis skyldes den frodige naturen, men like mye folkets generelle gavmildhet. En god muslim deler med andre, noe som også er nerven i de muslimske høytider. «Vi har enda ikke kommet langt nok i å etterstrebe den europeiske individualisme» uttalte engang den tidligere statsminister Bulent Ecevit. La oss håpe at de aldri kommer dit. Det at den tyrkiske fagbevegelsen streiker i solidaritet med folkets opprør, er et tegn på et videre syn enn bare egeninteresser.

DET SIES AT AKP har 50% oppslutning i folket. Det kan sikkert stemme selv om det har blitt hvisket i krokene om stemmekjøp og imamenes forslag til stemmegivning i islamsk ånd, spesielt blant det lavt utdannede bondefolket i innlandet. På den andre siden finnes det moderne folket, moderate i sin tro eller kanskje ikke spesielt muslimske i det hele tatt, da «islam» prentes inn på ID-kortene uten personens medvirkning. Noe de fleste bare lar skje med en skuldertrekning. En venn av meg i TKP måtte gå hele veien til departementsnivå for å få sitt «Yok» (Intet) i papirene. En liten privat revolusjon, men svært så prinsipiell. De fleste moderne tyrkere sier som så: «Religion skal være en privatsak, ikke et statlig anliggende». Her er Erdogan på kollisjonskurs med stadig flere og bidrar til økt oppslutning om Kemal Atatyrks sekulære ide.

KEMALISMEN ER IKKE helt stueren for norske sosialister. Vi liker ikke den nasjonalistiske trenden, militarismen og behandlingen av kurdiske separatister. Likevel, er det her de sterke anti-imperialister befinner seg, og er det noe verden trenger i dag, så er det en massiv motvekt til NATO-landenes krigsmaskineri og deres nære venner i Gulf-statene, de mest undertrykkende og udemokratiske regimer som finnes. Hva enn Erdogan har måtte brumme mot Israel, de er likevel på samme parti. På samme parti som resten av imperialist-statene som sprer død og ødeleggelse i Midtøsten, og sender millioner på flukt fra krigens redsler. Hva betyr vel innskrenkning av demokratiet og grove brudd på ytringsfriheten. Arabisk vår? Det blir neppe noen støtte til opprørere her. Vesten har allerede valgt side.

DET TYRKISKE FOLKET er kjent for sin vennlighet. De bør også krediteres for sine varme hjerter for alt levende, og den som prøvde å meie trærne i Gezi-parken, tente den gnisten som skulle til for å få bålet til å flamme opp. En lenge oppdemmet misnøye i mot EU, salg av tyrkisk statseiendom og ikke minst krigstoktene mot deres nabofolk. Det tohodete trollet Erdogan bør ta med seg sitt reaksjonære parti og gå. Dette kan bli en het anti-imperialistisk sommer, og kanskje vil det tyrkiske folke-opprøret være den spydspissen som trengs for å vise vei videre.