Jonas Gahr Støre vil gi det norske arvesølvet til utenlandsk kapital. Hvordan havnet vi i en situasjon der arvesølvet vårt har blitt ranet og overført til et EU-basert børssystem?

Skrevet av Bjarne Berg Wig, Fagbokforfatter.

Kraftsystemet i Norge er 100% reint og 100% nedbetalt av folket. Vi produserer kraft til en snittpris på 12 øre (NVE). Likevel må vi gjennom et børssystem (NordPool) «by» på kraft basert på europeisk kostnadsnivå. Å produsere kraft i fastlands Europa er primært er basert på petroleum (olje, gass og kull) og dermed kostbart. I tillegg kommer CO2 avgift.

Hydro-direktør Eivind Kallevik skriver i et debattinnlegg:

Til tross for at vi bruker nær 100 prosent vann- og vindkraft, må vi likevel betale en høy CO2-kostnad gjennom kraftprisen. Det er fordi Norge er tilknyttet det europeiske kraftmarkedet. Med dagens CO2- pris på 84 euro pr. tonn, gir dette en effekt i norsk kraftpris på 47 øre/kWh[1]

Det norske folk og den kraftforedlende industrien – skal altså betale kraft basert på olje og olje gass og kull vi ikke bruker. Og på CO2 som andre slipper ut. På sikt vil dette true industrien og dermed lokalsamfunn og mange tusen arbeidsplasser. Det norske folket er krystallklart mot denne galskapen.

• Men hvorfor klarer vi ikke å stoppe den?

For å forstå dette dilemmaet, må vi se på utvikling av den politiske eliten og demokratiet de siste tiårene.

Stortinget består av politikere der flertallet er medlemmer av Europabevegelsen[2] en bevegelse med mål om Norge som «fullverdig medlem av EU»[3]. Les denne setningen en gang til: Flertallet på Stortinget ønsker det folket har sagt nei til to ganger.

I tillegg til å dele de samme synspunkter på verden, ligner politikerne mer og mer på hverandre. De har ofte liten eller ingen yrkeserfaring. De omgir seg med en hærskare av rådgivere (ofte med samme bakgrunn). Denne norske politiske eliten har en livsreise som ofte starter med et idealistisk engasjement i ungdomspartiene, gjennom karriere i partiene, gjennom stortingskomiteene. Og deres karriere ender opp i toppjobber i offentlige og private virksomheter, i FN systemet, i «Det Humanitærpolitiske kompleks», eller i jobber knyttet til World Economic Forum (Claus Swab) eller i EU tilknyttede virksomheter. Avsløringene om ulike politikeres mislighold med bostøtte og andre ordninger, viste at de har utviklet en kultur vi ikke var vant til i Norge. De fortsetter med å bevilge seg gode lønninger og privilegier langt fra det vanlige folk har. For å gjøre denne politiske livsreisen minst mulig smertefull og mest mulig «meningsfull», lønner det seg å tilpasse seg meningsdannelsen som kommer fra miljøer som World Economic Forum[4], en klubb av de rikeste menneskene og selskapene i verden, og der globalismen og markedsliberalismen er opplest og vedtatt som en slags verdensreligion[5]. Vår egen kongefamilie er for øvrig godt representert blant disse «global leaders».

Dette nettverket av verdens rikeste, av kompromitterte politikere (som Clintons), «velgjørere» som Bill Gates, og adelige rester av føydalismen, har dannet et formelt nettverk med et politisk program for framtidens «stakeholder kapitalisme» og «det grønne skiftet».

Jonas Gahr Støre er et typisk eksemplar på denne eliten. Han kommer fra beste vestkant, har gått fra å være koffertbærer for Gro Harlem Brundtland på statsministerens kontor, til FN, til forskning og utredning, til leder av Røde Kors, til utenriksminister, til leder av Arbeiderpartiet og nå norsk styremedlem i International Crisis Group. En typisk «global leader» som nå advarer oss mot «tøffere tider». Professor Terje Tvedt har skrevet om denne politiske elitens meningsdannelse[6]. Om hvordan staten gjennom å bevilge mer enn 100 milliarder til det han kaller «Det humanitærpolitiske kompleks» har endret seg historisk. Tvedt skriver «Fra en situasjon der staten hadde hatt mer enn nok med seg selv i hundrevis av år, driver den norske stat nå, ved slutten av det internasjonale gjennombrudd, utviklingsarbeid i mer enn 100 land. I samme periode bevilget staten godt over 100 milliarder til politikkfeltets virksomhet i Norge, mot null kroner i resten av det moderne Norges historie». Dette er noe helt nytt i Norge.

I gamle dager var Arbeiderpartiet en stor medlemsorganisasjon, men har partiet gått fra å være en folkebevegelse til å bli et kontorfellesskap av karrierepolitikere og deres etter hvert mange. Og som regel halvstuderte rådgivere[7]. Dette gjelder neste alle partier og en forklaring er den offentlige støtten. Ap hadde i 2018 inntekter på 110 millioner, hvorav en forsvinnende liten del kom fra medlemmene.

For å forstå kraftranet må vi erkjenne dette:

• Vår politiske elite i nesten alle partier, har gradvis utviklet en sosial tilværelse og en livsreise som er fjernt fra vanlige folk.
• De er nesten samstemt i tilpasning til EU og den markedsorienterte globalismen.
• Deres karriere er knyttet til å være tilhøre et nettverk av «global leaders».

Italienerne har i årtier kalt dette fenomenet «casta politica» den politiske kasten. Nå har Norge også kommet dit.

Folket har stemt klart nei til medlemskap i den europeiske unionen to ganger. Ikke fordi vi vil isolere oss, men for å forsvare den nasjonale selvstendigheten. Likevel må Stortinget ratifisere hundrevis av lover som er vedtatt av ikke folkevalgte i Brussel. EØS avtalen framstilles helt feilaktig som en handelsavtale, men er i realiteten en innlemming i EU.

Den politiske eliten fikk siste ord, likevel. Og hvem var koffertbærer?