Kampen for likelønn er ikke fullført

I fjor falt likelønnsdagen på 16. november. Datoen er basert på at gjennomsnittlig månedslønn for kvinner er 87,6 prosent av menns månedslønn i 2019 (87,5 prosent i 2020). Fra denne datoen jobber kvinnene gratis resten av året. SSB (Statistisk sentralbyrå) skriver at det er store forskjeller i lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Alder har stor betydning. En sammenligning mellom menn og kvinner i 2019 som var 25 år viser at kvinnene tjener 95,4 prosent av menn. For aldersgruppen 55 år i 2019 tjener kvinnene 83,7 prosent av hva menn gjør. En oversikt for 358 yrker, basert på tall fra SSB, viser at det er et fåtall av yrker hvor det er tilnærmet likelønn. Og enda færre hvor kvinnene har høyere gjennomsnittlig månedslønn enn menn.

Tanken om likelønn er absolutt ikke av nyere dato, noe en kommentar fra en lønningsliste datert 4. august 1855 viser. I 1850-åra pågikk det anleggsarbeid på Støa kanal. 66 personer, 65 menn og en kvinne, alle svenske, arbeidet der. «Att No. 66 Stina Olsdotter fott tillgodo njuta en så hög dagspenning, kan anses möjligen for høg, men då Qvinnspersonen är Rikligt arbetsfør och uträttar sina gøromål lika med Karlarne, anser jag vara Rättvist att hon äfven får åtnjuta Samma afløning».

Begrunnelsen for likelønn ved anlegget på Støa kanal ble gitt for snart 166 år siden. Fremdeles er ikke kampen for likelønn fullført.

Arbeiderkongressen i Paris

Kampen for likelønn har en lang historie. I juli 1889 gikk Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris, som kanskje er mest kjent for vedtaket om lovfestet åttetimersdag og at 1. mai skulle være arbeidernes internasjonale kampdag, inn for prinsippet om lik lønn for samme arbeid. I vedtaket het det at «Arbeiderne skal betrakte arbeiderskene som likeberettigede medkjempere og strebe etter å gjennomføre prinsippet: Lik lønn for samme arbeid.» På den tida var forskjellen i lønn for kvinner og menn stor. I boka Arbeidsfolk forteller, fra Papirindustrien beretter en dame at hun som ung begynte ved Tinfos Papirfabrikk i 1901, da i pakkpresseriet. «Det var en kar og jeg som pakket masseballene, og det var et fælt slit. (…). Arbeidet var tungt og nattskiftet var grusomt. Kvinnfolka var billigere enn mannfolka, og pakkeren som jeg arbeidet sammen med, hadde dobbelt så høy lønn som jeg, og vel så det.»

Kristiania Arbejdersamfund krever likelønn

Kristiania Arbejdersamfund var tidligere ute med kravet om likelønn enn arbeiderkongressen i Paris. I januar samme år talte redaktøren i avisa Social-demokraten, Carl Jeppesen, på et møte som Norsk Kvindesagsforening hadde tatt initiativ til. Det var 300 tilhørere på møtet, omtrent like mange kvinner som menn. Jeppesen sa at «Den første betingelse for kvindens frihed og lykke er fuld økonomisk uavhengighed. Som de midler hvorved denne kan opnaaes skal paapekes», lanserte han tre forslag:

1). at der i opdragelsen lægges vægt paa den økonomiske uavhengigheds betydning for mennesket

2). at kvinderne organiserer sig i fagforeninger for solidarisk med de mandlige arbejderes fagforening at arbejde hen til at skaffe kvinderne den samme løn for det samme arbejde som mændene

3). at der ved staten ogsaa oprettes fagskoler med fri adgang ogsaa for kvinderne til at utdanne sig som dygtige haandværkere. De organiserte arbejderes indflytelse paa saadanne fagskoler bær være sikret for at hindre, at de optræder konkurrerende.

Fyrstikkarbeiderstreiken

Fyrstikkarbeiderstreiken på de to fyrstikkfabrikkene Grønvold og Bryn, som startet på Bryn i siste halvdel av oktober 1889, er en milepel i norsk arbeiderbevegelse. Mellom 360 og 370 kvinner sluttet seg til streiken. Arbeidet var helsefarlig og lønna var lav. Kravet var kun ett øre mer pr. gross, samt bedre sanitære forhold. Bedre sanitære forhold betød vann, såpe og håndklær i tilstrekkelig mengde. Noen dager etter at streiken var et faktum, ble Grønvold Fyrstikarbeideres Fællesforening stiftet.

Like kjent er det ikke at kvinnene hadde streiket to ganger tidligere. Sommeren 1886 streiket de mot lønnsnedslag på omtrent 15 øre dagen. Bedriftsledelsen hevdet at lønnsnedslaget var nødvendig for at bedriften skulle overleve i konkurransen fra utlandet. Denne påstanden var årsaken til at streiken opphørte. To år seinere hadde arbeiderne mistet troen på ledelsens argument, og gikk på nytt ut i streik. Ingen av disse to streikene førte fram. Det gjorde derimot streiken i 1889 til en viss grad. Lærdommen fra streiken var at det var helt nødvendig med organisering. Carl Jeppesen tok initiativ til å sammenkalle møter. Det ble nedsatt en streikekomité med tre jenter fra hver av de to fabrikkene. Jeppesen og legen Oscar Nissen satt også i komiteen. Edvard Bull skriver i Arbeiderbevegelsens historie i Norge at «forholdene på fyrstikkfabrikkene ble bedre» og peker i historieverket på at det mest skyldtes ny produksjonsteknikk. Streiken hadde blitt møtt med stor sympati. Bjørnstjerne Bjørnson var en tydelig støttespiller for de streikende. At denne sympatien og støtten var viktig kommer tydelig fram i en resolusjon. «Nu begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker vi også … Modigere, selvstendigere og med et nytt syn på livet går vi ut av kampen.»

Tobakkarbeiderforbundet

Arbeidet med å etablere Tobakkarbeiderforbundet i 1894 skulle ikke føre fram. I januar året før kom et fellesmøte mellom bestående foreninger for tobakksarbeidere fram til forbundets formål. Ifølge beslutningen på møtet var formålet å samle alle mannlige og kvinnelige tobakksarbeidere i et forbund. Et annet punkt under formålet var «At faa indført Minimumsløn, som skal være lig for lige Arbeider saavel for kvindelige som mandlige Arbeidere, og i det hele søge Lønnen hævet saa høit som muligt efter Tidsforholdene.» Forbundet ble ikke en realitet før 1. januar 1910.

I 1910, 21 år etter Kristiania Arbejdersamfund og Arbeiderkongressen i Paris krevde likelønn, og 17 år etter fellesmøtet mellom bestående foreninger for tobakksarbeidere med beslutning om det samme, viser den inngåtte tariffavtalen mellom Norsk Tobakkarbeiderforbund og arbeidskjøperne at lite hadde skjedd på området. Menn over 19 år skulle få 3 kroner dagen, mens kvinner over 18 år skulle få 1 krone og 50 øre pr. dag. Arbeiderne nådde topplønn etter fire år, men lønnsforskjellene mellom kvinner og menn bestod. Ja den faktisk økte. Dette skjedde ved at mennene fikk en årlig lønnsforhøyelse på 25 øre pr. arbeidsdag til 4 kroner, mens kvinnene fikk en årlig lønnsforhøyelse på 20 øre pr. arbeidsdag til 2 kroner og 10 øre. Selv om forskjellen i kvinnelønna nå var noe mindre enn 50 prosent, var avstanden i daglønna økt med 40 øre. 

Stemmeretten

Synet på kvinnenes plass i arbeidslivet hang utvilsomt også sammen med synet på kvinner og stemmerett. Det ble først vedtatt allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg (i 1910) og stortingsvalg (i 1913). Menn fikk allmenn stemmerett i 1898. Noen unntak var det dog både for menn og kvinner.

Anna Rogstad, som skulle bli Norges første kvinne på Stortinget, var en kraftfull forkjemper for at kvinnene skulle få stemmerett. I et foredrag som hun holdt flere steder sa hun: «Alle disse har stemmerett såfremt de ikke er idioter, vanvittige eller forbrytere. Men hvorfor har så ikke vi, som til punkt og prikke oppfyller lovens fordring, hvorfor har ikke vi stemmerett? Fordi vi er kvinner. Fordi vi er født kvinner, (…) skal vi ikke regnes med blant landets borgere, men utstøtes og regnes like med vanvittige og forbrytere! En så himmelropende urett skulle man vente hvert ærlig, rettenkende menneske i vårt samfunn ville reise seg imot. Det var å vente at man ikke torde hvile før denne urett mot medmennesker var hevet og utslettet. Der ligger (…) en forakt for vårt kjønn, en skjærende hån i denne lovbestemmelse. (…) Vårt fedrelands lov krenker oss, håner oss.»

Likelønn i staten

På slutten av 1850-tallet, bare noen få år etter at telegrafverket var etablert, fikk telegrafdirektøren Stortingets godkjennelse til at 2–4 kvinner, som en prøveordning, kunne få opplæring til yrket. Ordningen ble ansett som vellykket og ble gjort endelig, skriver Gro Hagemann i boka Kjønn og industrialisering. Stortinget vedtok en egen lønnstariff for kvinnelige telegrafister. Bakgrunnen for telegrafdirektørens ønske om å ansette kvinner var at det var vanskelig å få tak i menn som ønsket å gå inn i yrket. Overfor Stortinget argumenterte direktøren med at kvinner var billigere enn menn, men også at det var mange kvinner i landet med god utdannelse.

Selv om begynnerlønna for de kvinnelige telegrafistene var 80 prosent av mennenes begynnerlønn, sakket de akterut, og kunne etter mange år i yrket tjene under halvparten av sine mannlige kolleger. Dette ble selvsagt oppfattet som urettferdig. En annen opplagt urettferdighet var mangelen på avansementsmuligheter. Hagemann skriver at både lærerinner og telegrafistinner formulerte det selvsagte spørsmålet «Hvorfor skal vi ha dårligere lønn når vi har samme utdanning og utfører samme arbeid som våre mannlige kolleger?» Seieren skulle komme i 1920 med innføring av likelønn i stat og skolevesen, selv om både mannlige telegrafister og mannlige lærere motarbeidet innføringen av likelønn.

Men det var tydeligvis en seier med bismak. For ble den fullt ut etterlevd? I 1972 ble det nedsatt et utvalg som skulle se på kvinneyrkers lønnsplassering i offentlig virksomhet. Utvalget konkluderte med at det var store lønnsforskjeller mellom yrkene, og at forskjellene hadde sammenheng med hvilket kjønn som dominerte yrkesgruppen.

I en analyse av lønnsforskjeller i staten for årene 1987–1994 så Erling Barth og Hang Yin på lønnsutviklingen. Når det ble kontrollert for kvalifikasjoner som utdanningslengde, yrkeserfaring og ansiennitet samt deltid og etat, var timelønnsforskjellen mellom kvinner og menn om lag 8 prosent. En sammenligning av kvinner og menn i samme stilling i samme virksomhet viste en gjennomsnittlig lønnsforskjell på under 1 prosent.

Kvinnearbeid og kvinnelønninger

Norske Kvinneorganisasjoners Samarbeidsnemnd, som 20 kvinneorganisasjoner var tilsluttet, anmodet i september 1947 regjeringen om å sette ned en komité for å se på ulike forhold i forbindelse med lønnsforholdene for kvinnene i arbeidslivet. Samarbeidsnemnda var spesielt opptatt av å få utredet spørsmålet om «samme lønn for kvinner som menn for samme eller tilsvarende kvalifisert arbeid.» I anmodningen het det blant annet: «En kan ikke forstå innholdet av de ymse internasjonale organisasjoners grunnlover, manifest og prinsipper annerledes enn at medlemskap i disse organisasjoner gjør det til en plikt og oppgave for Staten å sørge for menn og kvinners fulle likestilling som samfunnsborgere. Denne likestilling er helt illusorisk så lenge den ikke er gjennomført på det økonomiske område. Politiske rettigheter blir bare fullstendige når de følges av økonomiske rettigheter.» De skrev også at «Det mangler ennå meget på at kvinnene får det fulle utbytte av sitt arbeid, særlig i det private næringsliv. Det er blitt en sedvane som har fått hevd gjennom mer enn 100 års frie avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, at en skulle ta hensyn til kjønn ved fastsetting av arbeidslønn, og ikke bare til verdien av det utførte arbeid. Staten har forlatt dette prinsipp for sine funksjonærer, men dermed har den ikke oppfylt sine forpliktelser mot sine kvinnelige samfunnsborgere.»

Siden det ikke var midler til å sette ned en komité var det sosialøkonomen Johan Vogt som fikk i oppdrag av Sosialdepartementet om å foreta denne utredningen. Dette ble utført, og utredningen Kvinnearbeid og kvinnelønninger ble avlevert våren 1948. Vogt peker på at det er på få arbeidsområder hvor kvinner og menn utfører samme arbeid. På en del av disse områdene er det likelønn. Han viser til arbeid som utføres i stat og kommuner, samt noen akademiske yrker. Differansen mellom mannlige og kvinnelige kontorfunksjonærer anslo han til 20 prosent. De gjennomsnittlige lønninger for kvinner i industrien utgjorde 60 prosent av menns lønninger.

Vogt skisserte tre oppgaver som måtte løses:

1). Den første oppgave vil bestå i å bryte igjennom de barrierer som står i veien for kvinnenes inntrengning på arbeidsområder, som nå i praksis vesentlig er forbeholdt menn. De hindringer som her foreligger er ikke av juridisk natur, men bestemt av sedvane.

2). Den annen oppgave som stiller seg består i gjennomføring av lik lønn for kvinner og menn for likt arbeid.

3). Den tredje oppgave består i en høyning av lønningene for kvinnene i de typiske kvinneyrker.

På bakgrunn av Vogts utredning ble det ved en kongelig resolusjon i desember 1949 oppnevnt en offentlig komité, Likelønnskomiteen, som skulle utrede spørsmålet om lik lønn for kvinner og menn. Hovedoppgaven var å undersøke omfanget av lønnsforskjellene i arbeidslivet. ILO-konvensjon om likelønn ble vedtatt i 1951. Komiteen ble derfor bedt om å vurdere om Norge burde tiltre konvensjonen. Først i januar 1958 la komiteen fram sin innstilling. Et flertall i komiteen, mot arbeidskjøpernes stemmer, anbefalte at Norge skulle tiltre likelønnskonvensjonen.

ILO-konvensjon 100

Som nevnt ble ILO 100, likelønnskonvensjonen, om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeiderefor arbeid av lik verdi, vedtatt i 1951. ILO-konvensjon 100 samt rekommandasjon nr. 90 ble lagt fram for Stortinget med St.prp. nr. 87 (1952). Spørsmålet om norsk ratifikasjon ble utsatt til Likelønnskomiteens innstilling skulle foreligge.

I en stortingsproposisjon i 1959 fremmet Sosialdepartementet forslag om ratifisering av Likelønnskonvensjonen. I Innst. S. nr. 153 (1959) sluttet Stortingets sosialkomité seg til proposisjonen. Innstillingen ble enstemmig vedtatt av Stortinget 15. juni 1959. Konvensjonen trådte i kraft i Norge i september året etter.

Samme dag som Stortingets enstemmige vedtak, vedtok Stortinget også å opprette Likelønnsrådet. Rådet skulle arbeide for å fremme likelønnsprinsippet. Det ble satt tre virkemidler: a) alminnelige opplysningsvirksomhet om likelønn, b) undersøkelser av likelønnspørsmålets stilling på de enkelte tariffområder og drøfting av botemidler mot mulig misforhold, c) tiltak som kan lette kvinnens deltaking i yrkeslivet. Likestillingsrådets arbeid er oppsummert i NOU (Norsk offentlig utredning)1974: 47, Kvinneyrkers lønnsplassering innenfor offentlig virksomhet.

Likelønn inn i Grunnloven?

13. desember 1952 ble det i Stortinget framsatt følgende forslag til ny § 110 i Grunnloven: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe seg Udkomme ved sit Arbeide.» 10. januar i 1953 framsatte Lars Ramndal (V)på vegne av Margrete Bonnevie og Ingerid Gjørstein Resi at det nevnte forslaget skulle få tilføyelsen «Kvinder og Mænd bør have Ret til lig Løn for ligt eller ligeverdigt Arbeide.» Samme dato framsatte Claudia Olsen (H) forslag til ny § 110 fra Norsk Gruppe av Open Door International ved formann Anne Ødegaard. Forslaget lød slik: «Alle Kvinder og Mænd har Ret til Arbeide og til samme Betaling for samme Arbeide uden nogen Form for Diskriminering.» Forslagene som ble framsatt 10. januar ble ikke vedtatt i den påfølgende stortingsperioden.

Debatten i Stortinget i 1959 førte som nevnt til at ILO 100 ble enstemmig vedtatt. Emil Løvlien, som var NKPs eneste stortingsrepresentant, hadde fremmet et forslag om at likelønn skulle inn i Grunnloven. Han spurte «De fleste er jo enig i prinsippet – bevares – men hvorfor skal man ikke ta det med i Grunnloven?» Konrad Nordahl, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og LO-formann, argumenterte mot grunnlovsforslaget fra Løvlien. «I voteringen mellom utenriks- og konstitusjonskomiteens innstilling og Løvliens grunnlovsforslag var det bare Løvlien selv som stemte for sitt eget forslag. 130 andre stortingsrepresentanter stemte med Nordahl og hans komité», skriver Mari Svarstad Haugland i en masteroppgave.

Rammeavtale mellom LO og N.A.F.

På landsmøtet til Handel og Kontor (HK) i 1933, et navn forbundet fikk i 1977, ble det fremmet et forslag om å gjennomføre likelønnsprinsippet i tariffavtalene. Etter en større debatt ble saken utsatt til landsmøtet i 1936. Da ble det vedtatt at «forbundet i den daglige lønnskamp efter hvert søker å hevde at det skal være lik lønn for samme arbeid, uansett om det utføres av kvinne eller mann.»

Likelønnsrådet ble opprett i 1959. Det var et trepartsråd bestående av representanter fra N.A.F, LO og offentlig myndighet. Mandatet til Likelønnsrådet var å fremme forslag til tiltak for likelønn samt opplyse om arbeidsvurdering som metode.

I 1961 inngikk LO og N.A.F. en rammeavtale om likelønn mellom kvinner og menn. Det betød at kvinnetariffene i industrien skulle avskaffes. Målet var at lønnssatsene for kvinner og menn skulle bli historie i løpet av 1967. HKs mål var enda mer optimistisk. I avtalene med Handelens Arbeidsgiverforening og Norsk Arbeidsgiverforening skulle utjevningen mellom kvinne- og mannslønn bli fullført innen 1. oktober 1965. Målet ble langt fra nådd. I 1966 var kvinnelønna i handelen 72 prosent av mennenes lønn.

I 1982 ble det påpekt fra kvinnelige LO-medlemmer at «bestemmelsen om likelønn blir omgått ved at kvinnene får de dårligst betalte jobbene, særlig i service- funksjonæryrkene.» De viste også til at lønnsnivået i bransjer hvor det store flertallet er kvinner, er betydelig lavere enn i bransjer hvor det er flest menn.

LO og NHO tok i 1990 initiativ til et forskningsprosjekt hvor det ble gjennomført arbeidsvurdering i 14 bedrifter. Ifølge prosjektets konklusjon skyldtes lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i liten grad bevisst forskjellsbehandling. Det ble pekt på at forskjellene i stor grad kunne tilbakeføres til etablerte strukturer og holdninger.

En analyse av Erling Barth i 1992 viste at det var et lønnsgap mellom kvinner og menn på 20 prosent. Den største delen av lønnsgapet, hele 14 prosent, hadde kun en forklaring – kjønn.

Sekstimersdagen

I 1919 ble åttetimersdagen fastsatt ved lov. Da hadde en mangeårig kamp blitt ført fram til seier. Allerede fem år senere ble kravet om sekstimersdagen fremmet i Norge. Det var gruvearbeidere i Sulitjelma som reiste kravet. Alva Myrdal, svensk politiker, forfatter og diplomat argumenterte slik om sekstimersdagen i 1944: «Sex timmars arbete om dagen både for man och hustru, det blir ända en tredjedel mer än om bara han arbetat åtte. Tenk sedan vilken härlig fritid de kan ha tilsammans. Hemma och tilsammans med sina barn, til allas trevnad och inbördas hjelp. Då skulle de inte behöva spela sina påtvugna soller av mannlighet og kvinnlighet utan kunde få ge och njüta sin beskärda del av mänskelighet».

SV programfestet sekstimersdagen i 1975. I 1977 kom det inn fire forslag om sekstimersdagen til LO-kongressen. Dessuten var det kommet inn åtte andre forslag som omhandlet redusert arbeidstid. Forslagene ble ikke fremmet av representantskapet. Snart hundre år etter at gruvearbeiderne reiste kravet om sekstimersdagen er den ikke gjennomført.

I 1959 var NKP det eneste partiet som stemte for at likelønn skulle grunnlovfestes

FNs kvinnekonvensjon

FNs erklæring om kvinners rettigheter ble vedtatt i 1967. På basis av denne ble FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner, kvinnekonvensjonen, vedtatt av FNs generalforsamling 12 år senere.

Innledningsvis i konvensjonen blir det vist til verdenserklæringen om menneskerettigheter. Her heter det «at enhver er berettiget til alle de rettigheter og friheter som er knesatt i erklæringen, uten noen som helst forskjell, heller ikke forskjell på grunnlag av kjønn.»

Gjennom å ratifisere konvensjonen forplikter medlemslandene seg til å beskytte kvinner mot diskriminering. Konvensjonen ble ratifisert av Norge i 1981.

NOU 1997:10

I St.meld. nr.70 (1991–92) Likestillingspolitikk for 1990-åra varslet Regjeringen at arbeidet med likelønn var et hovedsatsningsområde. I meldingen heter det at «en effektiv likelønnspolitikk må ha som mål å fremme lik lønn for arbeid av lik verdi, ikke bare lik lønn for tilnærmet likt arbeid. Det er et mål som krever utvikling av virkemidlene i arbeidet for likelønn.»

På bakgrunn av nevnte melding satte Regjeringen ned et utvalg, Arbeidsvurderingsutvalget. I mandatet het det blant annet at «Utvalget skal fremme forslag til enkel arbeidsvurdering som metode for likelønn. Systemet skal brukes til sammenligning av arbeid på tvers av yrkesgrenser, og arbeid som vanligvis utføres av henholdsvis kvinner og menn.» Systemet skulle utformes som et tilbud til arbeidslivet og som et hjelpemiddel for å sikre en lønnsdannelse som ikke var i strid med Lov om likestilling mellom kjønnene. Det ble også vist til internasjonale forpliktelser om likelønn som Norge var bundet av. Her ble ILO 100 og EUs likelønnsdirektiv spesifikt nevnt.

Utvalgets arbeid førte fram til NOU 1997:10, Arbeidsvurdering som virkemiddel for likelønn, som ble avgitt til Barne- og familiedepartementet i januar 1997. I utredningen vises det Likestillingsloven fra 1979 § 5 hvor det het at: «kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi.»

Innledningsvis i utredningen gir utvalget denne situasjonsbeskrivelsen: «Utvalget legger til grunn en erkjennelse om at det skjer en lønnsmessig forskjellsbehandling av kvinner i arbeidslivet. En rekke studier av lønnsgapet mellom kvinner og menn avslører forskjellsbehandling, både på individuelt plan og i form av lavere verdsetting av arbeid som vanligvis utføres av kvinner.»

Statistikk over andel av ansatte som er lavlønte viser at i tidsrommet fra 1980 til 1995 lå denne stabilt for menn på om lag 20 prosent. For samme tidsrommet ble andelen for kvinner redusert fra 58 prosent til 34 prosent. I utredningen vises det til at kvinners andel av menns lønn i perioder har bedret seg, men også stagnerte eller hadde tilbakegang. Det fremsettes også sannsynlige årsaker til hvorfor dette skjedde. Utvalget skriver blant annet at: «I store deler av privat sektor faller stagnasjonen sammen med forholdsvis høy lokal lønnsglidning og lave sentrale tillegg. Og det er grunn til å anta at bedringen i kvinners relative lønnsnivå innen hver sektor fra 1987 til 1989 har sammenheng med bl a de faste kronetilleggene, som ble gitt både i 1988 og 1989 og med inntektsreguleringslovene i disse to årene. I årene 1990 til 1992 hadde en også klar lavlønnsprofil ved det sentrale oppgjøret, ved at de med lavest inntekt fikk høyest kronetillegg. Endringer i lønnsutviklingen kan også ha sammenheng med andre mer strukturelle forhold, som endringer i sysselsetting og alderssammensetning.»

Utredningen viser at kvinnene i årene 1983–1993 hadde bedre prosentvis lønnsutvikling enn menn. Dette gjaldt for alle bransjer. En annen statistikk for årene 1980–1990 viser at menn i 1990 (omregnet til 1990-kroner) hadde økt sin lønn med gjennomsnittlig 25 000 kroner og kvinnene med gjennomsnittlig 23 000 kroner. Selv om de to statistikkene ikke fullt ut dekker samme tidsperiode, så viser de likevel at høyere prosentvise tillegg ikke nødvendigvis fører til mindre lønnsgap.

NOU 2008:6

I NOU 2008:6 Kjønn og lønn – Fakta, analyser og virkemidler, heter det at Norge har «et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder i den industrialiserte verden.» I utredningen vises det til at lønnsgapet i Norge er 16 prosent, noe som er litt høyere enn gjennomsnittet i EU som er 15 prosent. Flere av EU-landene som da hadde lavere lønnsgap enn Norge var ikke kjent for å være spesielt likestilte. Dette forklares i utredningen med at kvinner i Norge, og Norden, har høyere yrkesaktivitet enn ellers i Europa, og dermed er mange sysselsatt i tradisjonelle lavlønnsyrker. Men det er åpenbart andre forklaringer også, noe som også har blitt beskrevet tidligere. I EU-kommisjonens notat om likelønn Tacling the pay gap between women and men fra 2007 heter det ifølge utredningen «at mange av trekkene i arbeidsmarkedet kan imidlertid også være et resultat av diskriminerende prosesser, som institusjonelle forhold, lønnspolitikk og sosiale normer og tradisjoner.» Notatet konkluderer med at det kan skje en «indirekte diskriminering» og at «lønnsgapet ikke bare reflekterer den enkeltes valg, produktivitet eller trekk ved arbeidsmarkedet. I tillegg kan kvinner også være utsatt for direkte diskriminering, ved at de mottar lavere lønn enn andre lønnstakere med samme personlige ressurser og dyktighet.»

Notatets beskrivelser og konklusjoner må sies å være temmelig likelydende med det som har framkommet i den norske likelønnsdebatten gjennom mange tiår.

Meld. St. 6 (2010–2011)

Stortingsmelding nr. 6 (2010–2011), Likestilling for likelønn var en tilråding av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av 26. november 2010 (og godkjent i statsråd samme dag). Meldingen tok utgangspunkt i NOU 2008:6. I meldingen synliggjøres regjeringens mål, «å redusere dokumenterte lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.» Legg merke til ordlyden som sier redusere. Det kan neppe sies å være veldig offensivt.

Likelønnsaksjonen

I 2016, på FN-dagen 24. oktober, gikk islandske kvinner fra arbeidet klokka 14:38. Det valgte klokkeslettet representerte lønnsforskjellen mellom kvinner og menn om man jobber fra klokka 9 til klokka 17. I 2018 ble dagen markert for sjette gang på Island siden aksjonen startet i 1975, FNs kvinneår. 25 000 kvinner gikk fra jobben sin i Reykjavik klokka 14:55, 17 minutter senere enn i tilsvarende aksjon i 2016.

Basert på islendingenes markering ble Likelønnsaksjonen en realitet i Trondheim i 2018. Representantskapsmøtet i LO Trondheim 2. oktober 2018 behandlet makeringen som Likelønnsaksjonen skulle står for senere i måneden. Et enstemmig møte fastslo at «Vi har ikke reell likestilling før vi har økonomisk likhet, vi trenger et stort løft for kvinnelønn og likestilling.» Møtet omtalte likelønnsspørsmålet som en av fagbevegelsens viktigste kamper.

Likelønnsaksjonen i Trondheim har gjennomført ulike tiltak. For eksempel slo de til med egen «kvinneseddel». Den var til forveksling lik en vanlig hundrelapp, men var egentlig en 87-kroner seddel. Denne symboliserte forskjellen på gjennomsnittlig kvinne- og mannslønn. Tiltaket ble møtt med kritikk fra Norges Bank.

Aksjonistene i Trondheim har også stått bak aksjoner med utdeling av materiell. Under Trondheimskonferansen i 2020 var det 360 som signerte postkort med teksten «Kvinner tjener 87 prosent av hva menn tjener. Vi krever likelønn nå!» Likelønnsaksjonist og 2. nestleder i LO i Trondheim, Rigmor Bjerche, overrakte kortene til daværende LO-leder Hans Christian Gabrielsen på kontoret hans i Folkets Hus i Oslo. 

Det går sakte framover – veldig sakte

Gjennomsnittlig beregnet timelønn for ansatte inkludert overtid viste at kvinners relative lønn i andel av menns lønn var 76,9 prosent i 1980. I løpet av får år, i 1983, var gapet redusert til 83,6 prosent. Men så snudde utviklingen. I 1987 var kvinners relative lønn 80,5 prosent, i 1991 var den 81,4 prosent for så å falle til 79,3 prosent i 1995 (SSB). Det er ikke utenkelig at den negative utviklingen fra 1983 skyldes effektene av den markedsliberale politikken som fikk større gjennomslag i Norge. Det skjedde både gjennom Willoch-regjeringens politikk, men også med markedstenkningen som lå til grunn for prosessene som ledet fram til EØS-avtalen, en avtale som var Gro Harlem Brundtlands (Ap) hjertebarn.

I Stortingsmelding nr. 6 (2010–2011) heter det at «Det er tidligere lagt frem flere utredninger og meldinger som omtaler kjønnsbaserte lønnsforskjeller, det kjønnsdelte arbeidslivet og forskjeller i inntekt og arbeidstid.» Som denne artikkelen viser går utviklingen sakte, veldig sakte. Fra 1983 til 2020 har lønnsgapet mellom kvinner og menn blitt redusert fra 83,6 prosent til 87,5 prosent. Fortsetter utviklingen i denne farten er lønnsgapet nullet ut om 131 år. Det vil bli omtrent samtidig med 300-årsdagen for kommentaren som ble skrevet på lønnslippen ved Støa kanal i 1855. Utredninger, meldinger, konvensjoner, avtaler og likestillingslov synes i liten grad å være tilstrekkelig verktøy for å fjerne lønnsgapet. Da gjenstår kun solidaritet mellom kvinner og menn, samt kraftfull kamp. Likelønnsaksjonen er en god start.