Workers carry a rope line to fasten a decommissioned ship at the Alang shipyard in the western Indian state of Gujarat, March 27, 2015. To match Insight SHIPPING-INVESTMENT/BEACHING REUTERS/Amit Dave/File Photo
Workers carry a rope line to fasten a decommissioned ship at the Alang shipyard in the western Indian state of Gujarat, March 27, 2015. To match Insight SHIPPING-INVESTMENT/BEACHING REUTERS/Amit Dave/File Photo

Norge har vært verdenshavenes ukronte
konge helt fra vikingenes imponerende sjømannskap, gjennom den stolte seilskutetiden og fram til de moderne skipsflåten, bygget av dyktige arbeidshender og seilt av den norske sjømann. En stolt tradisjon som spekulativ vinning og politikeres unnfallenhet har gjort til et skammens kapittel.

Skrevet av Birgit Skjæret

"Seemann, lass' das Träumen"

Sjømannslivet har vært et betydelig innslag norske ungdommers yrkesvalg før Norsk Internasjonalt Skipsregister ble innført i 1987 som et håndslag til profitthungrige redere for at de skulle slippe å flagge ut på grunn av lønnsutgifter. Det ble slutten på den norske sjømann, som så ofte ble besunget for sitt viktige arbeid, sin ensomhet og lengsel etter sine kjære. "Seemann, lass'
das Träumen". Det var de unge guttene, som besatt av sin naturlige utforskertrang valgte havets utfordringer framfor skolebenken. Kanskje var det de som i dag i sin umodenhet lar seg friste av gjengmiljø og har blitt et kasus for politikere og andre godt betalte synsere. Et yrkesalternativ er borte og i den regjerende identitetspolitikken er det de unge klimaaktivister som det satses på. Slik som Une Bastholm som selvbevisst kan omtale regjeringens pengebruk som "fulle sjømenn". Hun og hennes like tror kanskje at en sjelden og velfortjent barrunde er betegnelsen på de som har jobbet og slåss med elementene i årevis og ikke minst de som gjorde betydelig innsats under krigen. Noen grupper kan tydeligvis nedverdiges uten at Sigrid Bonde Tusvik eller Fredrik Solvang tar affære.

Et kollektivt kunststykke
Alltid skal det være noen som skal plasseres på det nederste trappetrinnet, og det trengtes ikke mer enn noen tiår før "ugifte mødre" ble til "middelaldrende menn". De uten "utdannelse" vel å merke, slik som de menn jeg fikk gleden av å oppleve i tidlig 80-årene. De menn som har gjort den bedrift det er å bygge et skip, enten det var å svinge øksa, fange glødende klinker i lufta eller klatre og krype med tungt verktøy i glør og gnistregn. Et arbeid hvor temperaturen aldri var behagelig og hvor faren for fall eller gasseksplosjoner alltid var med. Men så eventyrlig det kunne være å virkelig ta til seg det fantastiske i hvordan
små sårbare menneskekropper kan sette sammen en så imponerende koloss av stål, bare de er mange nok. Et kollektivt kunststykke som nesten uten sammenligning, burde være et tankekors i denne individualismens tidsepoke. Kan man tenke seg noe mer medrivende enn å bivåne sjøsettingen av et slikt fantastisk produkt? Hvordan de bærende punktene ble slått med slegger, en mann på hvert sted inntil sanden rant ut på det siste samtidige slaget og kolossen begynte å røre på seg. Først sakte og så med full fart mens folk holdt pusten; Ville skipet brekke i to på grunn av sin tyngde? Men gasstankeren Hector landet perfekt i sjøen og varmet mitt hjerte som en av de over tusen som hadde bidratt til dette majestetiske kunstverket.

Rederstandens skam
Hva skjedde så med disse fantastiske menneskegjorte produkter som har blitt bygget med omhu og faglig dyktighet, helt fra den første strek på tegnebrettet til prøveturen, hvor et utvalg av verftsarbeidere skulle legge siste hånd på verket. Jeg sa nei takk til dette eventyret, med den tanke at det kunne jeg godt være med på siden. Så lite forutseende, var også jeg da tragedien dalte ned over byens mange verftarbeidere og deres familier. Kværner-konsernet hadde satt økt profitt framfor en stolt hjørnestensbedrift som gikk med overskudd, og hvor godt opparbeidet fagkompetanse skulle bli glemt for alltid. Tre skip hadde jeg fått lov til å være med på, og tankene gikk ofte til hvordan et havgående skip tok form av de detaljer hver og en hadde bidratt med. Så mange tusener arbeidshender ved skipets fødsel, så mye godt sjømannskap ved skipets livsløp og endelig så mye grotesk arbeiderforakt ved skipets død. Kanskje var vårt arbeid årsaken til en en asiatisk arbeiders død. En fattiggutt uten verken hjelm eller sko på beina befalt til å kutte skipet i biter med skjærebrenner. Der endte skipseventyret med skam over den norske rederstanden.

Beaching
Skip som ikke lenger tilfører ønsket inntjening sendes til opphogging på fortrinnsvis asiatiske strender i land der arbeidskraften er billigst. Skipet kjøres opp på strendene ved høyvann for å møte sin død under fattigfolks farefulle arbeid. Det kalles "beaching" og er ikke akkurat det mest brukte ordet i media, der kapitalistene og deres politiske lakeier snakker om å "skape arbeidsplasser" som om samfunnsmessig nødvendig arbeid skulle befinne seg mellom papirer i stresskofferten. Beaching eller det fornorskede "skraping" er så godt som ikke-eksisterende i den politiske debatten, for det er ikke mye snakk om menneskerettigheter i praksis, der storkapitalens disposisjoner foregår i fjernere strøk. Hva har skjedd med norsk båtbygging og sjømannskap? Hva har egentlig skjedd med det trygge lille landet hvor alle kunne peile ut sitt livsløp i en forutsigbar framtid? Ett er i hvert fall sikkert; Det er lenge siden Norge var en stolt sjøfartsnasjon.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering