SKPORG19

31. august til 1. september deltok NKPs partileder Runa Evensen, internasjonalsekretær Svend Haakon Jacobsen og Sentralkomiteens Lena Adams på Sveriges Kommunistiske Parti (SKP) sin organisasjonskonferanse i Stockholm. Konferansen var sammensatt av SKPs medlemmer, sympatisører, medlemmer av andre kommunistpartier bosatt i Sverige (fra Peru, Tyrkia, Iran, Chile og Hellas) og internasjonale gjester fra KKE, TKP (Finland) og KPiD.
Programmet var innholdsrikt. Der ble innledet om enhet- og folkefronter, betydningen av sosialdemokratiet, rapport om partiets fremgang ved EU-parlamentsvalget og om imperialisme. Hensikten med dette var å analysere vedtak gjort av SKP gjennom deres 100-årige eksistens, og konkludere med hvordan lærdommen kan brukes videre for SKP i dagens situasjon. Dag to ble det gruppearbeid med brain-storming om hvordan SKP skal gå frem for å styrke partiet ytterligere.
Under oppholdet ble alle transportert til minnesmerket over falne Spania-frivillige som ofret livet i kampen mot fascismen. Det er i år 80 år siden Franco vant den spanske borgerkrigen. Alle la ned hver sin nellik ved foten av La Mano.
Etter god mat fikk vi nyte god sang og nydelige dikt av Bertolt Brecht fremført av Kjell Bygdén og Kerstin Viberg.
Partileder Runa Evensen holdt NKPs innledning med tildelt tema:
Hvordan kan sosialismen komme til å se ut?
Vår teori har kun mening når den beskjeftiger seg med reelle og ikke ønskelige forhold; det vil si med vesentlige og ikke med ubetydelige problemer.
Med andre ord så er det ikke kommunistpartiets oppgave å spå hvordan sosialismen i Norge kommer til å se ut. For ingen vet i dag hvilke forutsetninger som vil ligge til grunn – ingen vet i hvilken tilstand arbeiderklassen overtar samfunnsmakten. 
Veien til sosialismen kan ikke fastlegges på forhånd. Den bestemmes av klassekampens intensitet i den situasjonen som foreligger når spørsmålet står på dagsorden. Kanskje er Norge jevnet med jorden? Da blir oppgavene tøffe. Overtar vi med kapital i oljefondet? Er EU/Euroen og NATO er oppløst? Da kan oppgavene bli enklere. Hvem har samfunnsmakten i landene rundt og ellers i verden? 
Det vi med sikkerhet vet er at alle historiske erfaringer har vist at arbeiderrevolusjon bare kan oppstå når det nasjonale borgerskapet ikke er i stand til å styre samfunnet. Og så lenge kapitalismen eksisterer en plass i verden, og faren for væpnede angrep er tilstede, må staten opprettholdes.
Når det er sagt så er det sosialismen vi kjemper for. Kommunistene vet at arbeiderne må frigjøre seg selv gjennom bevisst sosialistisk klassekamp. Arbeiderklassen kan først erobre makten når våre ideer om den vitenskapelige sosialismen er akseptert av flertallet i befolkningen og arbeiderklassen er bevist sin stilling og betydning. Det vet vi vil hende fordi dette flertallet har felles interesser. 
Kommunistene vil at de som produserer verdiene skal styre verdiene i et mer rettferdig samfunn – sosialismen. Ulikheten i kapitalismen har ført oss til en verden der 26 mennesker eier verdier som tilsvarer rikdommen til halvdelen av verdens fattigste. Det er dette vi skal forandre. Jorden skal eies av alle.
Sosialismen er også et klassesamfunn, som kapitalismen. Overgangen fra kapitalismen til sosialisme skiller seg likevel fra de andre samfunnsoverganger, fordi den avvikler den utbyttende klasse. Den herskende klasse i sosialismen representerer flertall av samfunnet.
Den første viktige oppgaven blir å vedta en sosialistisk grunnlov, og sørge for at produksjonsmidlene ikke ligger i borgerskapets hender. I sosialismen avvikles det borgerlige byråkratiske statsapparatet og erstattes med organer som tjener sosialismen. Arbeiderklassen skal målbevisst arbeide for å dekke klassens grunnleggende materielle og kulturelle behov. Målet vil fremdeles være å yte etter evner til få etter innsats. Arbeiderklassen skal gradvis og målbevisst redusere borgerskapets innflytelse og privilegier i samfunnet. En massiv innsats må settes inn for å berge artsmangfoldet i naturen og redusere utplyndringen av de ikke-fornybare ressursene.
Under sosialismen er arbeid ennå ikke blitt et livets behov for menneskene. Den negative holdningen hos noen til å arbeide er ikke over ennå, og det er fortsatt behov for streng kontroll av samfunnets forbruk.
Seier for sosialismen kan bare anses som endelig når faren for intervensjon og restaurering av kapitalismen elimineres. Seier for sosialismen gjelder bare når arbeiderklassens statsmakt er sikret og all industri er komplett og stabilt organisert etter prinsippene av kollektive bedrifter med nyeste teknologi.
I sosialismen fjernes militarisering, fascisme og krig, fattigdom, arbeidsløshet, antikommunisme og raseringen av naturresurser og miljø, i enhet mellom teori og praksis.
Når Kommunistpartiet har forent den sosialistiske læren med arbeiderbevegelsen, starter arbeidet med å bygge ut nødvendige militære- og politiavdelinger og sende hjem utenlandske tropper. Norge meldes ut av imperialistiske organisasjoner og arbeiderklassen tar kontroll over bank -og kredittvesen. Samfunnsmessig kontroll innføres også i data og telekommunikasjon, transport, energiforsyning -og produksjon, havneområder, helse, omsorg, matproduksjon og detaljhandel og utdanning. Imperialismens makters eiendom eksproprieres. 
Men kommunistene vil lenger. Vårt endelige mål er kommunismen der produktivkreftene har nådd et nivå der det ytes etter evne og fås etter behov. Overgangen til dette samfunnet behøver ikke merkes. Fasen nåes når samfunnet eier produksjonsmidlene. I dette samfunnet legger fellesskapet grunnlaget for dynamisk balanse med naturen. Folk har mulighet til å utvikle sine evner og behov fritt på grunnlag av fellesskapets enhet av samfunns- og individuelle interesser, regler og kultur. Siden alle mennesker har samme sosiale posisjon, vil det ikke være noen klasser eller motsetninger. Kommunismen krever dermed en høy bevissthet fra alle medlemmer av samfunnet.
Kinas KP og utenlandsk presse er overbevist om at Skandinavia allerede er sosialistisk. Vi vet at det er feil, men årsaken kan være at arbeiderbevegelsen i våre land, har stått sterkt og fått gjennomslag for mange krav historisk sett.
Siden Norge er et høyt utviklet kapitalistisk land, mener Norges Kommunistiske Parti at sosialismen i Norge vil nå lengre enn i tidligere sosialistiske land, og forsøkene som i dag gjøres rundt om i verden.
NKP mener at kapitalismen må ta slutt for godt, og at sosialismen – ett mer rettferdig samfunn – ikke bare er mulig, men tvingende nødvendig.