KRONIKK
Hedda Langemyr,daglig leder i sekretariatet i Norges Fredsråd
Tilbake til unormalen

(3 - 17) Ifølge den offisielle forsvarspolitiske retorikken er hele verden i endring bortsett fra Norge, som følger de lange linjene. Så enkelt er det ikke.
Når Forsvarsministeren møter i Oslo Militære Samfund for å holde sin årlige tale, er det for å trekke de lange linjene. Ine Eriksen Søreides tale i år var intet unntak. Talen kretset naturlig nok rundt arbeidet med langtidsplanen i året som har gått, samtidig som den dvelte ved de bekymringsverdige utviklingstrekkene vi ser rundt oss – Russlands annektering av Krim i 2014, fremveksten av hybride virkemidler i en rekke konflikter, borgerkrigen i Syria som er på sitt sjette år, måten terror endrer europeisk politikk.
Bildet ministeren tegner opp er dystert, men tross alt relativt realistisk og nøkternt. Der det svikter i den offisielle kommunikasjonen rundt Norges forsvarspolitiske rolle i verden, er når alle grep vi foretar oss i sikkerhets- og forsvarspolitikken blir fremstilt som en videreføring av normalen, mens det er resten av verden står for endringen. Det er på ingen måte Søreides oppfinnelse – dette er den norske konsensusretorikken på dette området.
Det er som om ingenting i Norges måte å agere på i verden har endret seg siden opprettelsen av NATO i 1949. Og det er som om ingenting kan endre på det faktum at ingenting har endret seg. Militærbasen på Værnes kan huse 300 amerikanske marineinfanterister. Vi kan ta en ledende rolle i luftbombarderingen av Libya. Vi kan mislykkes bortimot totalt i Afghanistan og vi kan endre forsvarsstrukturen inn mot en spesialisering som antyder at slike utenlandsoperasjoner vil bli den nye normalen – men den til enhver tid sittende forsvarsminister vil fortelle oss at normalen ikke er ny i det hele tatt, den er først og fremst normal og den har eksistert en god stund.
Ine Eriksen Søreide kan i et intervju med CNN si at “vårt forhold til Russland vil aldri bli det samme igjen”, men allikevel er vår måte å reagere på dette helt i tråd med hvordan Norge har fungert i hele etterkrigstiden. Det er ikke vi som endrer oss – det er resten av verden. Søreide Eriksens stadige forsikring om at alt er som før og at ingenting i sikkerhetspolitikken egentlig forandrer seg er et dårlig forsøk på å rettferdiggjøre en både rustningsdrivende, polariserende og avskrekkende politikk. Når alt blir fremstilt som om det bare er en organisk utvikling av vårt forsvar og en naturlig måte å vedlikeholde NATO-samarbeidet på, gir forsvarsministeren et falskt inntrykk av at dette er lite kontroversielt og den eneste måten å handle på.
Det siste åpenbare eksemplet på dette er i forbindelse med at Norge vurderer et bidrag til NATOs rakettforsvar. I løpet av 2017 foretas det en analyse som er bestilt av Forsvarsdepartementet om hvorvidt det er tilrådelig at Norge bidrar til “rakettskjoldet”. Etter det Klassekampen erfarer, vil det være snakk om at Norge stiller med radarer på fregattene og Globus II-radaren i Vardø. Dette rakettskjoldet ble av Vladimir Putin trukket fram som den fremste årsaken til at Russland ruster opp sitt atomvåpenarsenal.
Så ting er i endring i nabolaget vårt, og Norge er en aktør. Men likevel er tonen også her at dette ikke er noe nytt – det er bare en videreføring av den forsvarspolitiske konsensusen Norges deltagelse i NATO. Missilforsvaret “er ikke rettet mot noe spesielt land”, sier forsvarsministeren, men det er lov å trekke sine egne konklusjoner og tenke at det at vi vurderer dette har en god del med sakskomplekset som gjorde at hun for to år siden sa at vårt forhold til Russland aldri kan bli det samme igjen. Det er en opprustning, og den besvares da også: Presseattaché ved den russiske ambassade, Maxim Gurov, sier til Klassekampen at Russland blir nødt til å reagere om rakettforsvarssystemer blir utplassert på norsk jord.
Så ting er i endring. NUPI-forsker Julie Wilhelmsen er ikke alene når hun advarer om at Norge ikke lenger vil bli sett på som et balanseland når vi foretar oss slike ting. I løpet av de siste årene har en rekke stemmer kommet med liknende analyser. Alt er ikke normalt. Og når den offisielle sikkerhetspolitiske retorikken bortimot utelukkende kommer med dette budskapet, har vi et problem. Vi får en fattigere diskusjon enn det vi trenger, som Russlands naboland og sentral del av NATOs nordlige flanke.
Men det er varslet en stortingsmelding om sikkerhetspolitiske veivalg i år. I den forbindelse er vi nødt til å ta et oppgjør med den sikkerhetspolitiske diskursen. Det er en glimrende anledning. For Ine Eriksen Søreide har rett – det er en alvorlig tid vi lever i, med en rekke bekymringsverdige utviklingstrekk. Men den krever at forsvarsministeren slutter å late som om alt er ved det normale. Når stortingsmeldingen skal handle om “sikkerhetspolitiske veivalg” minner den oss også om at vi har valg – og at vi tar dem.
Har stått i High North News 18.01 2017