(22 - 2016) I uke 41 ble det kjent at vi om kort tid kan oppleve amerikanske soldater stasjonert på norsk jord, nærmere bestemt på Værnes. I den forbindelse kan det være nyttig å se på noen hovedtrekk i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk fra 40-årene og fram til i dag.

STALINS SVAR
Norge sluttet seg til NATO snaue fire år etter at Den røde armé hadde befridd store deler av Nord-Norge, for deretter å trekke seg tilbake over den norsk-sovjetiske grensen. Både frigjøringen og tilbaketrekkingen var avtalt mellom norske og sovjetiske myndigheter. USAs daværende president, Franklin D. Roosevelt, tilbød Tromsø som isfri havn til Sovjetunionen. Stalin takket nei til tilbudet og begrunnet det med at Sovjetunionen "ikke har hatt, og heller ikke kommer til å ha, territorielle krav i Norge". Det samme svarte Stalin da Roosevelt tilbød Narvik og Skibotn som mulige isfrie havner for Sovjetunionen. Tilbudene fra Roosevelt ble satt fram overfor Litnov, Sovjetunionens daværende ambassadør i Washington.

BASEERKLÆRINGEN
Baseerklæringen er en erklæring som den norske regjeringen gav i forbindelse med Norges tilslutning til NATO i 1949. Her slo regjeringen fast at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede lands stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Erklæringen kom som et svar fra sovjetiske myndigheter, fordi de fryktet NATO-baser i sitt nærområde.

NORSK AVSPENNINGSPOLITIKK
I et enstemmig landsmøtevedtak på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957 gikk partiet inn for at atomvåpen ikke skulle utplasseres på norsk jord. På NATOs rådsmøte samme år sa daværende norske statsminister Einar Gerhardsen at utplasseringen av mellomdistanseraketter i Europa burde utsettes. Dette var selvsagt viktige signaler også overfor vår store nabo i øst, Sovjetunionen. Det at Norge var en sterk motstander av at NATO skulle engasjere seg utenfor alliansens naturlige forsvarsområde, og at Norge ivret for nedrustning og avspenning måtte også ha vært tillitsskapende overfor sovjetiske myndigheter. Fra midten av femtitallet og til midten av sekstitallet arbeidet Norge aktivt for ikke-spredning av kjernevåpen samt at det skulle opprettes en sone i Sentral-Europa som var nedrustet. I 1975 fikk vi den såkalte Bratteli-doktrinen, som krevde at utenlandske fartøy som anløp norske havner ikke skulle ha atomvåpen.

NATO VISER MUSKLER
Oppløsningen av Warszawapakten burde vært fulgt opp av NATOs oppløsning. Slik gikk det ikke. I stedet har NATO ekspandert østover, stikk i strid med amerikanske løfter som i sin tid ble gitt til Gorbatsjov. NATO-land har brukt sine militære styrker til å angripe mange land, jeg nevner fire av dem; Jugoslavia(Serbia), Afghanistan, Irak og Libya. Og «fredsnasjonen» Norge deltok aktivt i angrepet på tre av dem, og hjalp USA med utstyr i angrepet på Irak i 2003. NATO bygger ut rakettskjold, og har bedt sine medlemsland om å øke forsvarsbevilgningene. 200 norske soldater vil i en periode i 2017 inngå i utstasjonerte NATO-bataljoner i Øst-Europa. Norge fulgte opp sanksjonene mot Russland etter at striden i Ukraina toppet seg. Som vanlig er Norge best i NATO-klassen, og følger lydig opp.

Da opplysningen om at amerikanske marinesoldater kan bli stasjonert på Værnes ble kjent, så bekrefter dette den betydelige endringen vi har sett i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk de drøye siste 20 år. Derfor bør ikke meldingen om utstasjonering av amerikanske soldater komme overraskende.

ETTERRETNINGSKONFERANSE
De to første dagene i uke 41, ble det i Vadsø arrangert en etterretningskonferanse. Konferansen var basert på Bård Wormdals bøker, spionbasen og satelittkrigen. Tilfeldigvis fant konferansen sted på samme tid som opplysningene om at forsvaret forbereder stasjonering av 300 amerikanske marinesoldater på Værnes ble kjent. Oppsiktsvekkende nok var ikke forsvarskomiteen kjent med dette!

I forlagets omtale av boka spionbasen heter det at «Norge er en drømmepartner og en av de to viktigste partnerne for USA når det gjelder teknisk etterretning. Det forteller National Security Agency, NSA, i et dokument fra 2013 som varsleren Edward Snowden har gjort offentlig. Den norske militære etterretningstjenesten har i over 60 år hatt et formelt direkte samarbeid med NSA og CIA, utenom NATO, og med offentligheten holdt på god avstand. Denne boka er den første uavhengige gjennomgangen av dette hemmelige samarbeidet, som blant annet har resultert i store lyttestasjoner og radaranlegg i Nord-Norge, særlig nær grensen mot Russland».

KRITISKE STUDIER NØDVENDIG
En av foredragsholderne på konferansen var oberstløytnant i Hæren, Tormod Heier. Han hadde kalt sitt foredrag «En ny kald krig? Nødvendigheten av kritiske studier i norsk sikkerhetspolitikk». Heier viser til at vi ikke har tradisjon i Norge for å foreta kritiske studier på området forsvar. Dette henger sammen med flere ting. Både på høyresiden, i sentrumspartiene og i hoveddelen av Arbeiderpartiet er det enighet om forsvarspolitikken, og disse partiene ønsker nødig at Norge skal fremstå som en brysom alliert. Han mente også at det ble sett på som illojalt om embedsmenn framførte kritiske studier om de jobber for statsråder. Heier peker videre på den grunnlovfestede retten ansatte har til å offentliggjøre sine meninger.

PARADOKS
Heier sier videre at Norge fordømmer Russland uten at politikerne evner å se saken fra russisk ståsted. Han ser det også som et paradoks at USA krever mer tilstedeværelse fra allierte i konflikter landet har vært med på å skape, og viser som eksempler til Irak, Afghanistan og Syria. Dette er konflikter hvor Norge deltar med soldater. Han tar også opp det paradoksale i at Norge trenger et sterkt FN, samtidig som Norge brøt mandatet fra Sikkerhetsrådet i Libyakrigen i 2011.

FOREDRAG
Den kjente SV-politikeren Ivar Johansen var også foredragsholder på konferansen. Det samme var Hallvard Tjelmeland, som er professor i nyere tids historie ved Universitetet i Tromsø. Disse to foredragene trykkes i sin helhet i denne utgaven av Friheten.